93. utgåve | 11. januar 2024 | OVERSYNSARTIKKEL
Poesiåret 2023
I en oppsummering av norsk poesi anno 2023 er fraværet av debatt slående. Har virkelig ingen tråkket i salaten med et utspill om tsunamier av babydikt, har ingen våget seg frampå med en tendensiøs formulering om årets poesidebutanter? Har poesien – eller samtalen om den – blitt for nisjepreget og bekvem?
AV CARINA ELISABETH BEDDARI
Å lage en «ranking-liste» over diktsamlinger er «like tøvete som når en gymnasiast setter opp en liste over skolens vakreste piker», lot Stein Mehren oss forstå i 1989. Angrepet Mehren kom med i artikkelen «Den gode smak som makt og behag» i Kritikkjournalen, rettet seg mot en av de beryktede samleanmeldelsene der den danske poeten og kritikeren Poul Borum gikk løs på nordiske diktsamlinger en masse. I anmeldelsen Mehren kunne betakke seg for, kastet den danske skallesmekkeren seg like godt over 225 nordiske diktsamlinger, og rangerte de 40 beste. Borum fikk hard medfart fra flere enn Mehren, med debattinnlegg i tidsskrifter som Kritikkjournalen, Vinduet og Basar; det samme gjorde Jan Erik Vold da han i 1980 fulgte opp en tidligere Borum-artikkel med Det norske syndromet, Volds egen diagnostisering av norsk poesi.
Fravær av krangel om poesien
Hvorfor nevne gamle debatter som mange Krabben-lesere alt kjenner til? Det er ikke hovedsakelig for å gi min egen kåring av poesinorges skjønneste, som jeg snart nok skal komme til, et historisk sus. Men disse gamle debattene forsetter å fascinere meg, kanskje særlig fordi irritasjonen er så fraværende – eller i det minste lite synlig – i samtalen om norsk poesi anno 2023. I dag er den gode smaks maktutøvelse neppe et problem, snarere glimrer vel makten med sitt fravær. Jeg trenger vel ikke en gang å nevne hvor få anmeldelser som blir den gjengse norske diktsamling til del? I arbeidet med denne artikkelen har jeg imidlertid tenkt på det foregående årets manglende poesidebatter. Tre ganger tidligere har jeg skrevet slike oversiktsartikler – om vårens diktsamlinger for Morgenbladet i 2015, om årets debutanter i 2017 og om årets debutanter for Blekk i 2020. Da har det funnes aktuelle poesidebatter å trekke fram, som ordskiftet om Instagram-dikt og utfallet mot såkalt «barselpoesi». I år slås jeg derimot av stillheten! Jeg vil ha krangel! Har virkelig ingen tråkket i salaten med et utspill om tsunamier av babydikt, har ingen våget seg frampå med en tendensiøs formulering om årets poesidebutanter? Det nærmeste vi har kommet en kontrovers, er kanskje Eirik Vassendens påstand i en anmeldelse her hos Krabben. Vassenden påpekte at dagens norske diktsamlinger er utpreget fortellende, og etterlyste det gode enkeltdiktets konsentrasjon. På få år har norske diktsamlinger est ut i volum, men lengden fremstår ikke alltid like berettiget, hevdet han. Noen reell debatt fulgte ikke, selv om det antagelig er blitt skrevet et ord eller to om dette på sosiale medier. Hvor foregår samtalene om poesi, utenom i private rom?
I 2023 har poesien vært synlig som podkast. Vi har Poesidigg-podkasten, som oppstod i kjølvannet av arrangementsserien på Opera i Bergen. Her samtaler Henning Bergsvåg med norske og skandinaviske poeter om eget forfatterskap; flere av disse samtalene er givende. De er dypere og grundigere enn det man får til i typiske forfattersamtaler på en scene. Det skriftlige forfatterintervjuet er nærmest blitt en død form, men Poesidigg-podkasten minner om at forfattersamtalen på sitt beste kan bringe oss verdifulle perspektiver. Nytt av året er podkasten til litteraturprofessorene Frode Helmich Pedersen og Jørgen Sejersted, Lyrisk kvarter, der de analyserer et knippe dikt sammen med en eller flere utvalgte gjester. I tillegg finnes arrangementsserien Lyrikksalong tilgjengelig for lytting, der Fredrik Hagen og Litteraturhuset i Bergen løfter fram og diskuterer poesi. I den siste tilgjengelige episoden av Lyrikksalong, «Hode mot hjerte. Hvordan lese dikt?», sier Endre Ruset det treffende: «Den muntlige delen av det å drive på med poesi er blitt mye sterkere. På godt og vondt». Det den litt springende scenesamtalen om å lese poesi med henholdsvis hode og hjerte – en morsom, men absurd oppdeling – fremst av alt viste, er at denne kjensgjerningen neppe gagner diskusjonen av poesi. Selve diktningen har ikke vondt av framførelse, men samtalen om hva vi skal lese, hvorfor og hvordan, er rett og slett enklest å føre i skriftlig form. Som formidling kan scene- og studiosamtaler om poesi være et fint tilskudd, men engasjerte fornærmelser – så vel som den mer langsomme og grundige diskusjonen – forsvinner fort i dette formatet.
Med slike tanker i bakhodet har jeg de siste månedene lest samtlige av diktsamlingene utgitt i 2023[1], i håp om å bli klokere på årets norske poesi. Det har vært et år med få overraskelser. Tross solide diktsamlinger fra flere av landets beste poeter, har det etter min mening ikke utkommet noen diktsamlinger som virkelig vil bli stående. For eksempel er Silje Linge Haalands Den løseste delen av verden, Charlotte Vaillot Knudsens Blåtimesonater og Martin Ingebrigtsens Bukk & Sigd løfterike diktsamlinger som gir forventninger om viktige poetiske forfatterskap, men de kan ikke kalles uomgjengelig lesning. Nestorer som Øyvind Rimbereid, Jo Eggen, Einar Økland og Gunnar Wærness’ samlinger av året er gode, men neppe forfatterskapets beste. Utgivelsen som i størst grad har utfordret den gjengse poesien, er Espen Stuelands ledige og lærerike Gaffadikt, som tilføyer humor til «sakpoesien» som ble overbevisende introdusert i Eilert Sundt-tilstanden (2019). Også Jørn Sværen fortsetter sitt egensindige og sinnrike prosjekt i utgivelsen Tolv bøker, som strekker forståelsen av hva poesi kan være. Men la meg sette kvalitet og originalitet litt til side, hva finner jeg da i årets poesi?
Naturdiktningen!
Den første ettersmaken som melder seg etter å ha fordøyd over 50 diktsamlinger, er en av bark og lyng og smeltevann. Naturdiktningen! Kanskje er vi nå, med bølgene av såkalt økokritisk poesi, kommet forbi perioden der naturlyrikk først og fremst brakte med seg assosiasjoner til nasjonalisme og harmoniske idyller. Det finnes fortsatt dikt som ganske enkelt formidler naturopplevelser, men den «nye» naturlyrikken er ofte opptatt av grensene mellom betrakteren og omgivelsene, av om og hvordan det er mulig å språkliggjøre det vi kan sanse, men ikke egentlig nå. «skjæreøynene / direktesender / sitt syns virkelighet / ned / mot /bevegelsene mine», heter det i en strofe i Silje Linge Haalands Den løseste delen av verden. Dikter-jeget har løftet blikket mot en trekrone der skjæra lander, og «idet jeg senker hodet mot barnet // vasker skjæreøynene treet / for mine øynes blikk». Mennesket eksisterer i en annen virkelighet enn dyrene, vi kan ikke – og skal kanskje ikke – nå fram til skjærens «direktesending» i mer enn glimt. I diktene i Den løseste delen av verden er får de ulike perspektivene plass, både distansen og sammenhengene mellom alt levende understrekes. Gjennomgående formuleres en sorg over menneskenes ødeleggende kraft, men bevisstheten om at vi og den selv er natur er hele tiden tilstede («øynene mine / lukker seg / mot vannet i meg»).
Debutant Eivind Aalen Øis Sy oss inn i duken har enkelte likhetstrekk med Linge Haalands samling. Diktene gestalter en ung manns livsverden, og formulerer klimabekymring med et sensitivt blikk for det levende:
et eple på fergen og så er vi framme
vi brenner bråte på øyen
hønene går mellom bregnene de har aske i fjærene
ømt grer de våte bregnene asken ned i gresset og hønene blir rene
Som hos Linge Haaland er det ikke bare mennesket som beveger verden. Blant årets debutanter markerer Aalen Øi seg som den mest lovende og billedsterke, selv om Sy oss inn i duken hadde hatt godt av strengere utvelgelse og et sterkere samlende prinsipp.
En noe mer tradisjonell tilnærming finner man i Gaute Heivolls Så nær det synlige krever. I Heivolls dikt nærmer betrakterjeg-et seg svaler og grantrær, hele tiden med en bevissthet om sammensmeltningens umulighet, slik Beatrice Reed fint beskrev det i Krabbens anmeldelse av boken. Selve formuleringen av det som ikke lar seg representere, blir etter min mening likevel for forslitt og pompøs hos Heivoll: «det stumme smelter ytterst / rundt hvert ord som jeg nå / må la ligge, bare fordi / det mellom hånden og skogbrynet / ikke lenger finnes / noen endelig grense». Sammenlignet med Linge Haalands utvungent sanselige utforsking av språk og persepsjon, ligger Heivoll tettere på typiske poetiske klisjeer.
Både Nora Aschims Norske skoger og Linda Klakkens Jordsøster slipper forplantningen inn i naturmotivene. I Norske skoger beskrives dikter-jegets nære natur, lokale furuberg og stier. Aschims samling beveger seg fra å skildre skogen slik den framtrer for dikter-jeget, med hogstfelter og andre turgåere, til erfaringen av å være gravid. Det overskridende i graviditeten – og etter hvert i det å miste et barn – settes i sammenheng med skogens organiske system. Og i tillegg, på klassisk vis, med selve det å skrive: «Hva er det som vokser i meg / det er språket som får kropp». En form for naturmystikk, knyttet til det å skape (og skrive), kommer til uttrykk i Aschims dikt. Også de korte og enkle diktene i Jordsøster kretser om tapet av et barn, tidlig i livet eller muligens ved en spontanabort («Jeg kler meg i altfor store klær for å skjule / at jeg har blødd ut»). For det sorgtunge jeg-et tilbyr naturen her en klassisk trøstende speiling, som er enda mer direkte formulert enn i Norske skoger: «En dag gikk jeg ut døra. / Til skogen og fjellet. // Jo, hun lever i alt, / sa bruset i tretoppene. // Stod slik en stund / til vinden snudde.» Denne typen naturdikt kan kalles naive, men er antagelig gjenkjennlige for mange – og de kan bidra til å åpne poesien for flere lesere. At Endre Rusets påpekning av «barselbølge» i norsk litteratur i 2019 fortsatt gjør seg gjeldende, ser vi her og i flere andre diktsamlinger fra 2023. Ninni Nyhus’ Et bitte lite hjerte kretser om dikter-jegets fortvilende spontanaborter og etter hvert om et svært ønsket barn. I Emily Benedicte Kahrs’ Mor vinker fra toget er relasjonen til en kontrollerende mor styrende, og igjen skildres en abort. Debutanten Anne-Maren Hammerbeck skriver i Origo fram et univers som kretser rundt omsorgsrelasjoner, særlig et ambivalent mor- og datterforhold. Av disse tre er Hammerbecks fortellende langdikt mest engasjerende. Hammerbeck lar følelsene og hendelsesforløpet komme til uttrykk som billedutsnitt, blikk og bevegelser, isolert i et sparsomt tekstrom: «Se, vil moren si. // Og jenta // sitter på grunna, ho folder de små hendene sine sammen mens moren / svømmer like ved, og // ho demmer brakkvannet opp // til sin egen lille sjø. // Men like etter sildrer vannet ut gjennom de små sprekkene mellom / de små fingrene, etterlater sand // i jentas hender.» På den måten speiles stemningen i fortellingen hele tiden i diktets rytme.
Sårbare farskapserfaringer
I større grad enn i 2019, tematiserer imidlertid årets diktsamlinger mannlig omsorg og farsroller. Alexander Bertins Om barn og voksne introduserer et dikter-jeg som blir far samtidig som han baler med psykisk sykdom, og i Alexander Fallos Dopamin kommer mannlig sårbarhet fram i skildringene av dikterjeg-ets erfaringer med diagnosen ADHD. Bertin og Fallo skriver i et typisk slentrende og muntlig språk, men jeg tenker likevel at disse to samlingene bringer et større alvor inn i den såkalte hverdagspoesien. Med Dopamin tar Fallo et skritt ut av Instagram-personaen, samtidig som diagnosen forklarer selve formen i diktene («diagnosen har forhindret meg / i å få det livet jeg ønsket / er for rastløs for poesien / er du ikke enig»). Noen steder blir det for selvmedlidende, men Om barn og voksne og Dopamin har mer tankekraft – også som uttrykk for strømninger i samfunnet – enn debutanten Bendik Ødegaards Fremmede hender, der sykelig sjalusi skildres helt uten formbevissthet.
Farskapserfaringer har vært en tendens også i danske diktsamlinger de seneste årene; i 2021 utkom Sommerferiedigte av Nikolaj Zeuthen, som på fortellende vis skildrer en familieferie i Danmark med dansk natur og mutte tenåringsbarn. I januar 2023 utkom Duncan Wieses Kirsebærplukkerne, som forteller om tiden fra graviditeten og fram til et liv på landet med barn. Wieses diktsamling lugger – i motsetning til de norske diktsamlingene – i kjønnsrollene som følger med på lasset når man blir far eller mor. Med villet fjollete og søte strofer som «Jeg vil føde en million / søde børn / tænker jeg / og går i Netto / for at købe saft /og toiletpapir / med mine små brændende bryster / under trøjen» snur Wiese på forventingene vi har til den nybakte faren. Blant de norske diktsamlingene fra 2023, er det få som så direkte tar for seg kjønn. Et unntak er M. Seppola Simonsens Den tredje, som skiller seg ut ved å ta opp kjønnstematikk på et nokså subtilt og tradisjonelt poetisk vis. Simonsens billedspråk kan oppleves noe slitt, se bare på bruken av løk i følgende dikt: «i skogens emporium / leter jeg etter min kropp / vokst seg moden fra / fjorårets blomsterløk». Men diktene går beundringsverdig stille reflekterende inn i en debatt som ellers preges av utestemme. Et klart feministisk prosjekt materialiserer seg i Synnøve Persens balvvat bullet. poehtalaš teavsttat áhkuid buolvvaid birra / skyene brenner. poetiske tekster om formødrene, der Persen gjenforteller livshistoriene til sine formødre helt tilbake til slutten av 1500-tallet. Samlingen er tospråklig, med dikt i nordsamisk og norsk versjon på hvert oppslag. Persens opptegning av formødrene er gjerne knapp, og kan slik sende tankene til Dag Solstads prosjekt i Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591-1896, men her er intensjonen likevel en litt annen. Diktene får mest kraft tettest på vår tid, for eksempel i skildringene av nedbrenningen av Finnmark («hjemmene deres / ble brent med husdyrene / levende i fjøset») og internaterfaringer («de ble ertet og plaget / så sterkt / at ingen av dem / noengang tok / kofte på seg igjen»). Samiske kvinners historie er ikke ofte blitt festet til papiret, og de lange linjene med lidelse i Persens dikt er nedslående. Av den grunn er boken viktig, og bør få mer oppmerksomhet.
Det svunne og savnede
Natur, barn og foreldre! Det er ingenting galt med evige emner, men flere av årets diktsamlinger søker seg bakover mot det kjente, svunne og savnede. Ja, litt for mange av årets samlinger preges av nostalgi. Sommeren 2000 heter diktsamlingen til Unnveig Aas, der tiden fram til det unge dikter-jegets mor forlater familien beskrives i en form for historisk presens. Ved siden av en typisk tweentilværelse med tidsmarkører («Buffaloskoa til søstera mi / […] Aaron Carter med hjerte rundt / går ikke bort i vask») finner man stemmen og refleksjonene til et voksnere dikter-jeg. Diktene er nok ment å skrive fram en sår erfaring, kanskje skilsmissebarnets traume og overgangen fra en trygg familie til en større, mer truende verden. Men frammaningen av 2000-tallets estetikk («brevene fra fadderbarnet i Eritrea / permene med Spice Girls-bilder») opptar mer plass enn jeg-ets indre drama, og resultatet blir en for tam og typisk framstilling av ungdomstidens uskyldstap. Også diktsamlinger som Ketil Bjørnstads Beundringen og Ole Petter Vaatens Jeg håper det går bra med meg framstår en smule forstokkede. I Bjørnstads samling er ærendet å løfte fram beundringens kraft – i over 130 dikt dedisert til idrettshelter! Hyllestene holdes ofte på bakkenivå, diktene foregår gjerne utenfor skiløypene eller stadion, som der dikter-jeget møter Therese Johaug på en flyplass: «Du kom bakfra / Nærmere og nærmere / Når ville du gå forbi? / Men det var ikke mulig / Og det var fordi / vi begge var i sikkerhetskontrollen på Gardermoen». Selv om det finnes en viss humor i disse diktene, virker lengselen etter ekte helter reell. Det skal godt gjøres å kombinere høystemthet med floskler på like påtrengende vis som Bjørnstad. I Jeg håper det går bra med meg møter man en mindre pompøs stemme. Som i Vaatens tidligere utgivelser, går diktene inn i en form for skittenrealisme, og en mannlig, bluesaktig ensomhet. Mange av diktene er greie i sin sjanger, men likevel preges samlingen av en lengsel mot tider da menn fikk være menn:
vi er en gjeng som møtes for å spille poker iblant
da må jeg passe på å ikke bli for beruset
jeg er ikke morgan kane
som kan drikke et par flasker whiskey
før han soper hele potten ned i salveska
vender tilbake til hotellet
der det ligger ei i senga og venter
sier du er et ekte mannfolk morgan
aldri
det er din tur til å stå opp med barna i morgen
En blanding av humor og sårhet kommer til syne her, med «aldri» på en egen verselinje som en trommevirvel. Men framstår ikke det hele for platt? Da er det mer liv i Finn Øglænds Leve evig som støvet, en samling som heller ikke er fri for lengsel etter kvinner og fordums tider. Det som imidlertid skiller Øglænd (f. 1957) fra mange andre mannlige poeter fra samme generasjon, er at han skriver med en humoristisk selvironi og sarkasme som rommer sårbarhet:
Våren vil vere over, og du vil ikkje ha opplevd noko av betydning,
anna enn at stillongsane dine har blitt litt meir holete, at du
pustar endå bittelitt tyngre.
Våren vil vere over, han gav deg ein ekstra liten boost,
men du trong meir for å komme over kneika,
for då sommaren var over, hadde du heller ikkje opplevd noko
av betydning.
Det du trong, var ei kvinne å knele ved, men
ho kan ha mistydd knelinga di.
[…]
Visst er diktene – flere av dem med samletittelen «Kjensleskvulp» – på grensen til flatt avvisende til all mulighet for kommunikasjon, til det å faktisk kunne nå hverandre. Men denne håpløsheten rommer en desperasjon som paradoksalt nok blir kvikk og levende.
Med diktene i Nåden. Ormen og lammet, en på mange måter tradisjonell fortelling i diktform, beviser Anne Rivenes at man kan skrive om fortiden uten nostalgi. Diktene er basert på livet til en vestlandsk bondekvinne poeten selv har kjent, og Rivenes’ overraskende, men nærmest bibelsk sikre bildebruk («Dei støyper på seg som talgljos / dei kvitkrulla lamma som grådig / syg mjølk hjå mora / som ormar strekkjer dei hals») er med på å gjøre debuten til usedvanlig lesning. En annen som maner fram reell fortid, er Øyvind Rimbereid, som i Hvorfor hjerte nummer to henter fram et forgangent Stavanger anno 1970-tallet. Men Rimbereid er bevisst det faktum at enhver representasjon av fortiden er en forvandling av den; det kommer helt eksplisitt til uttrykk i språket og spennet i årets samling, der blant annet et bilopphuggeri kan bli et dødsrike.
Andre steder ligger nostalgien kanskje ikke i det tematiske, men i diktenes form. I 2019 skapte Victor Malm debatt med en samleanmeldelse av tre diktsamlinger i svenske Expressen. Han henviste til at romanformen i en tidligere debatt hadde blitt kalt «objektivt passé» og «omsluten av en stark nostalgi, ja oförmögen att göra mycket mer än att reproducera gamla konventioner». Malm spurte seg om det samme nå gjaldt poesien. På tross av mange gode dikt, fant han det meste «så bekvämt poetiskt att det, hur stora krav på läsarens uppmärksamhet det än ställer, inte känns utmanade på riktigt: stelnad form, samma andaktsfulla allvar som alltid». For en del av dagens norske, tradisjonelt «lyriske» poesi er dette er treffende. Da jeg i 2015 skrev om vårens diktsamlinger brukte jeg begrepet «norsk normalpoesi» for dikt med slapp metaforikk, megetsigende punchlines og uforpliktende metaperspektiver – slike dikt kan uten tvil kalles bekvemme. Og som Malm påpekte har den språkfilosofisk orienterte poesien etter hvert også fått sine stivnede konvensjoner. Samtidig tror jeg, som jeg nevner i min anmeldelse av Marte Hukes Los her hos Krabben, at norsk poesi nå har beveget seg lenger vekk fra den språkkritiske poesien som blant andre Huke var opptatt av og bidro med på 2000-tallet. Jeg opplever den selv som mindre relevant i dag. Hvordan skjer slike smaksforskyvninger? En del av begrunnelsen ligger nok i min personlige erfaring (jentene som var penest i klassen er ikke nødvendigvis de man synes er penest på skolejubileet), men antagelig handler det minst like mye om bevegelser i tiden. Her er det da på sin plass å vende speilet mot oss selv, altså mot poesikritikken. For kan det ikke hende at også den er blitt litt for bekvem? I norsk poesikritikk mangler vi ofte blikk for større linjer og smaksforskyvninger, og vi mangler ofte viljen til å peke ut hvilken retning vi vil at norsk poesi skal ta – et av årets hederlige unntak var Vassendens nevnte etterlysning av konsentrasjon. Det viktige er ikke om Vassenden «hadde rett» eller ikke, men at det å våge å bruke definisjonsmakt åpner for diskusjon.
Som nevnt vil jeg ikke bruke plass på manglende poesianmeldelser eller -anmeldere i denne teksten. Men selv om jeg i det minste har inntrykk av at de gode og viktige diktsamlingene fortsatt får (flere) anmeldelser (enn de mindre gode), er det et ubestridelig faktum at poesiens plass i offentligheten er blitt kraftig redusert på kort tid. Slik har Krabben i løpet av få år kunnet bli et svært viktig sted for poesikritikk; her anmeldes ulike typer poesi, og her bidrar ulike kritikere, diktsamlinger blir lest av akademisk skolerte anmeldere, av typiske poetkritikere og andre. Til dels må Krabben sees som et nettverk for nisjen, men tekstene som publiseres her er ikke vanskelige tilgjengelige, de kan lett leses og forstås av nye, nysgjerrige poesiinteresserte. Det et spesialisert og engasjert tidsskrift som Krabben risikerer er ikke stammespråk og utilgjengelighet, men kanskje heller en litt beskyttende holdning til sitt emne. Lar ikke det seg merke i ønsket om å løfte fram poesien, i anmeldelser som hovedsakelig er hyllende eller lesningsorienterte? Om Krabben i større grad bød på uenighet, om vi alle kranglet bare litt mer med diktene vi leser og hverandre, tror jeg betydningen kunne blitt enda større. Flust med «ranking-lister» er neppe nødvendig, men det er verdt å huske på at enhver samtale innebærer brytning, at strid kan avle både kunnskap og interesse. Selv om Lyrikksalong-samtalen som holdt «hode-lesninger» opp mot «hjerte-lesninger» nok baserte seg på en falsk motsetning, var den – i kraft av å ta utgangspunkt i en uenighet, en motsetning – en sjeldenhet i den offentlige samtalen om norsk poesi.
[1] Selv om ikke samtlige utgivelser blir nevnt i denne teksten, har jeg lest alle nye, norske diktsamlinger utkommet i 2023 på Aschehoug, Gyldendal, Oktober, Samlaget, Tiden, CappelenDamm, H///O///F, Flamme, Kagge, Bonnier, Vigmostad & Bjørke, SolumBokvennen og Kolon.
Carina Elisabeth Beddari (f. 1987) er litteraturviter og kritiker i Morgenbladet.
