TIDSSKRIFT FOR POESIKRITIKK

75. utgåve     |    17. august 2023     |     POESIMELDING

Med fantasien som ønskekvist

Martin Ingebrigtsens andre diktsamling, Bukk & Sigd, er en bok om (å skrive dikt om) skapelse og spøkelser, tap og trøst.

DIKT

Bukk & Sigd

Martin Ingebrigtsen

149 sider

Samlaget 2023

LYTT TIL BOKMELDINGA
Trykk på pila

AV CARINA ELISABETH BEDDARI

Et sted i essayet «Los Reinos de Pan» («Pans riker»), som beskriver koblingen mellom poesien og det erotiske, skriver Octavio Paz at poesien alltid handler om å gjøre det uvirkelige virkelig, om å finne fram til en verden innenfor verden. «Både når vi drømmer og når vi danner par omfavner vi gjenferd» (min overs.), hevder Paz. «Det finnes et spørsmål alle elskere stiller hverandre, som er innbegrepet av det erotiske mysteriet: Hvem er du? Et spørsmål uten svar … Sansene både er og ikke er av denne verden. Gjennom dem skaper poesien en bro mellom det å se og det å tro. Ved den broen blir forestillingsevnen legemliggjort og kropper blir til bilder». Sammenhengen mellom Paz’ essay og Martin Ingebrigtsens andre diktsamling Bukk & Sigd, er ikke akkurat umiddelbar. Paz’ kobling mellom poesi og erotiske mysterier fremstår jo klein og datert i dag, og den står fjernt fra Ingebrigtsens holdning til diktningen. Og likevel: Etter å ha fulgt de mange krumspringene i Bukk & Sigd, tenker jeg at ideen om en legemliggjort forestillingsevne egentlig passer denne poeten temmelig bra.  

Bukk & Sigd er en bok om skapelse og spøkelser, tap og trøst – om hvordan alt dette kan ta form i poesien. I maksimalistiske, strøtankevandrende, ja, ofte rent ut overgrodde dikt, går Ingebrigtsen inn i spørsmålet om hvordan han skriver poesi. Diktsamlingens lengste seksjon heter «poetikk». Denne 90 siders lange seksjonen inneholder henvendelser til valgslektskaper som blant andre filmskaperen Tarkovskij, tegneserieskaperen Alan Moore og forfatteren P.O Enquist, samt utførlig kommenterte versjoner av diktene jeg-et skriver gjennom en gitt periode. Den poetiske modusen er ekspanderende, hvert dikt er konstant i bevegelse og endrer seg sammen med poetens egen holdning og forståelse av det han holder på med. Dikter-jegets forklaringer kan forstås som rause henvendelser, som pedagogiske invitasjoner til leseren, men de virker også drevet av poetens egne behov for å forstå det han driver med. Midt i et dikt som spør seg hvorfor poeten gjør bruk av spøkelsesskikkelsene Bukk & Sigd, som både er og ikke er uttrykk for sider ved poeten selv, kan tankestrømmen lyde slik:

[…] ein kan la seg leie av andre ting
enn ein plan
men heller vere merksam på innfall

av poetiske bilde eller setningar
og bruke ein slags outsourca intuisjon   til å legge open    handling eller tematikk

og eg begynte da å kjenne eit nærvær som snakka tilbake til meg
frå dikta    eit nærvær som enkelt kan omgrepsleggjerast   som eit spøkelse
ein gud   men som er noko meir grunnleggande noko    som kjem frå fantasien:

«the one place gods inarguably exist, Netley, is in the human mind
where they are real
in all their grandeur
and monstrosity» skriv Alan Moore i From Hell
og som han tilføyer i foredraget:    «that’s really the only place they need to exist»

og ut frå den logikken tenker eg:   om eit folk
kan la seg leie av ein guddom
til alt frå folkemord til sfinksar
kan ikkje ein poet    også la seg leie til å skrive betre dikt?

 

eg veit ikkje kva du ville tenkt om det, Tarkovskij
men i den grad eg skriv gode dikt
så funkar det
det leier meg til å lytte til skikkelsane som kjem ut av dikta

heller enn å forsøke å tvinge dikta inn

i ei eller anna idealisert men likevel uttenkt, kunstig form

eg må berre følgje etter dei noko som uansett er meir interessant
og potensielt overraskande

enn å tvinge dei ideane eg måtte få til å underkaste seg det eg trur er god dikting

men kanskje også    litt meir risikabelt    ikkje for dikta
men for meg sjølv    da det ein lar seg leie av ikkje har tolmod

med feigheit og kompromiss    sjølv om det kan tillate ærleg kunstarisk fiasko

«poetikk»-seksjonen er en tettvevd tekst, men heldigvis blir jeg-et sjelden for doserende. Når han for eksempel går tilbake til et gitt dikt etter et halvt år, kan det plutselig se «vemmeleg lett og dumt» ut, uten forankring: «kven er dette duet? kven er det som snakkar? / kva for ein ullen ikkje-figur er «naboen»     eg ser for meg / Jon Almaas». Det er som man skjønner ingen humørløs reise i sine dikteriske riss Ingebrigtsen tar oss med på. Men som leser tviler man heller aldri på at bokens poetiske søk også er søkk, at diktene ofte befinner seg i stupmørket. Det etableres allerede i samlingens to korte åpningsdikt, som handler om døden. De beskriver tapet av en barndomskamerat og en far som har vært fraværende («eg treng ikkje lenger forklare at du er eit menneske der ute i verda / som ikkje vil /som ikkje kan / i staden kan eg ganske enkelt seie:    «han er død»») . I disse diktene er Ingebrigtsen på sitt mest lyriske («livet renn gjennom meg som lyspartiklar / men eg har framleis leppene dine mot kinnet mitt / som kjensla av kinnet som blir varma av sola /eg veit det ikkje er slik men eg lurer likevel på / kva tid kroppen min er laga av»). Her rår en sår og underlig stemning som får sitt motstykke i diktene om Bukk & Sigd, de to spøkelsessøsknene som hele tiden kretser om døden. Isolasjon og traumer blir eksplisitt omtalt også i poetikk-seksjonen, som blant annet sneier innom jeg-ets posttraumatiske stresslidelse (PTSD) etter en flyulykke og ensomhet under pandemien. Men i diktene om spøkelsene uttrykkes desperasjonen mer direkte. 

Apropos spøkelseskikkelser, funderer jeg underveis i lesningen på om poetkollegaen Gunnar Wærness hjemsøker Ingebrigtsens dikt i litt for stor grad. I bruken av populærkultur som Mikke Mus og Swamp thing, så vel som i tanken om at poesien skal være vidåpen, men jordet, minner Ingebrigtsen om sin trønderske storebror. Men likheten viser seg kanskje aller mest i selve setningsmelodien. Jeg blir ikke helt enig med meg selv om dette brorskapet, for er det ikke også interessant at Wærness faktisk har vært skoledannede? Samtidig er det også andre poeter som spøker i kulissene her; Ingebrigtsen henter for eksempel mye fra amerikanske CAConrads likeframme bruk av poesien som (selv)hjelp, som gjenfortryllelse av en ødelagt verden.

I en av vårens poesianmeldelser her hos Krabben skrev Eirik Vassenden at den norske samtidslyrikken for tiden er preget av diktsamlinger «som egentlig vil være små romaner, men som vil beholde det suggestive, åpne, slentrende og språklig fleksible ved poesien». Bukk & Sigd hører til blant disse; Ingebrigtsen dyrker på ingen måte den poetiske konsentrasjonen som Vassenden etterspurte. Men han skriver heller ikke dikt som de man finner i en typisk fortellende norsk diktsamling. Bukk & Sigd er både underligere og mer ambisiøs.

 Ambisiøse bøker er gjerne også krevende. Iblant synes jeg Bukk & Sigd blir en hakket for masete talestrøm, iblant hakket for kokett – «poesi treng ikkje lesarar», kan Ingebrigtsen for eksempel skrive, men det tror jeg ikke et sekund på at han egentlig mener. Iblant blir insisteringen på at alt må være lov i poesien for påtrengende og utstudert – er ikke alt for lengst blitt lov i norsk poesi? Ellers hadde vel en bok som Bukk & Sigd aldri blitt utgitt? Det blir mer platt enn virkningsfullt når Ingebrigtsen angriper et gammelt påbud fra tidsskriftet Avsagd hagle, som i sin tid påtalte de mange hånd- og fuglemotivene i norsk samtidspoesi. Per i dag er det vel ikke spesielt edgy eller provoserende å være påtatt platt og dum. Selv jeg, kritikeren personifisert (haha), leer knapt på øyelokket. Mer enn provosert over den manglende stringensen, er jeg i stuss om hvorvidt Ingebrigtsen virkelig makter å trekke oss med inn i strøtankevandringene sine, i vellet av referanser han selv åpenbart er sterkt engasjert i. Noen steder – for eksempel i beskrivelsene av jeg-ets PTSD – er det som om teksten forblir på et slags utvending påstandsnivå. Bukk & Sigd er ikke en bok som er ment å være «vellykket» eller «mislykket». Men det er heller ikke en bok som står så sterkt at den unndrar seg all vurdering. Samlaget kan dessuten notere seg at utgivelsen er så full av korrektur- og nynorskfeil at man blir i tvil om hvorvidt de har redaktører (eller korrekturlesere) som leser poesi.    

Midt oppe i alt inneholder Bukk & Sigd også dikt om Trondheim. Som bypoet foretrekker jeg Ingebrigtsen framfor den yngre Eirik S. Røkkum, som beærte og besudlet trønderhovedstaden i sitt like deler lærde og rølpete debutlangdikt Kaskader av okser og aske (2021). Der Røkkums villmannsferd ofte virket påtatt, finner jeg en mer genuin rarhet i diktet om skyggeskikkelsen Bukks selvmordsvandring gjennom Trondheimsstrøkene, «opp til Tyholttårnet for å spidde meg på det», «langt opp i Stjørdalselva    eg puttar steinar i jakkelomma mi og vassar uti     som Virginia Woolf». Også dette diktet sirkler inn det jeg opplever som det egentlige hovedmotivet i Bukk & Sigd, nemlig skapelsens plass i det menneskelige: «fuglane flyg når eg kjem    men Sigd, du gjer meg til eit menneske! / eg lengtar etter deg og i lengten blir eg eit menneske! / eg leitar etter deg og i søket blir eg eit menneske! /eg bygger deg av stein og mose og pustar liv i deg og av å lage liv blir eg eit menneske!» En av tingene jeg setter størst pris på ved Ingebrigtsens poesi, er nettopp denne viljen til – og den åpenbare gleden over – å bruke fantasien som ønskekvist. I diktningen er det mulig helhjertet å overgi seg til noe annet, å tro på noe, samtidig som man på et plan vet at dette noe kommer fra en selv. Eller som det heter i et av Emily Dickinsons dikt: «One need not be a Chamber — to be Haunted — / One need not be a House — / The Brain has Corridors — surpassing / Material Place —».

Carina Elisabeth Beddari (f. 1987) er litteraturviter og kritiker i Morgenbladet.