Nettopp. Whatever works, som det heter. Med gaffa går både briller, bilkarosserier, og hytteradiatorer videre, de virker, og vi kan leve våre liv.

Utover i boka blir riktignok situasjonene og anvendelsesformene mer avanserte, noen steder nærmest poetologiske: «gaffa fungerte hundre prosent som støtte til et skjevt maleri / til alt det ufullkomne.» Stueland legger også malurt i begeret, for å motvirke inntrykket av teipens kombinasjonsevne som udelt positiv, gjennom en grim beretning om politivold mot flyktninger, eller gaffaen som brukes til å forsegle posene med lik som tas opp fra havet etter Alexander Kielland-ulykken.

Gaffaens metaplan

Den samlende poetiske ideen – sammenlappingen – kan minne om collagen, men er mindre jålete og høylitterær, selv om den har noe av den samme bevisstgjørende brytningsflaten, for også i måten Stueland «teiper» sammen deler, er det de tydelige forskjellene som aktiverer lesningen. Men også tenkningen over det som leses, finner vi ut, da vi beveger oss over i bokas hoveddel, som omhandler månelandingen i 1969. Også her er det gaffa som blir redningen i helt kritiske situasjoner, og det er åpenbart at Stueland har gjort grundig, for hver minste del av ferden skal belyses i boka. Dette er dens svakeste del, siden det rett og slett er for mye detaljer jeg ikke ser relevansen av for sakpoesi-prosjektet, eller boka som sådan. Kanskje forfatteren lider av den «sykdom» sakprosaforfattere så lett faller for (jeg kjenner den selv): når man har satt seg grundig inn i noe, må det jo nesten brukes.

Når det er sagt er ikke dette noen stor skjønnhetsfeil. Det er altfor mye interessant som skjer i gaffadiktene, ikke bare på den poetiske fronten, men når det gjelder litteraturens muligheter i det hele tatt, til at jeg bryr meg så mye om uproporsjonale mengder månestoff. Stueland tillater seg til og med å bryte med kunstens hellige ku allerede i premissene til diktene: at kunsten ikke skal ha noen nytte. Den ofte enkle og likefremme stilen legger seg tett på bruksspråket, og Stueland distanserer seg dermed fra formbevisst autonomitenkning.

Poetisk essayisme

Det er også mye av det essayistiske drivet vi kjenner fra forfatterens eminente prosa i disse diktene, for de tilkjennegir først og fremst et ønske om å forstå: i den frie vekslingen mellom stort og smått, og det subjektive og nære, på den ene siden, og verdenshistoriske begivenheter på den andre drives tankene fremover. Bokas siste del kretser over sprekken, eller gapet, som teipen formodentlig skal dekke over, og dermed flyttes fokuset fra gaffa som reparasjonsmetafor til den underliggende ødeleggelsen. Det er mulig jeg leser for mye mellom linjene (det vil ikke være første gang),men ødeleggelsen, fornemmer jeg, er – særlig i bokas siste del – ikke bare sprekker og hull, men hva slags mangel på sammenheng den monomane vekten på marked, teknologi og fremskritt det moderne vesten har vært drevet siden den industrielle revolusjon (eller før) fører til.

Når pengene eller makta rår forsvinner gjerne den lille mannen og kvinnen i regnestykket.

Et slikt perspektiv er ikke så fjernt for i denne boka ligger Stuelands sympati nettopp hos individet, den vanlige arbeider eller borger, som blir offer for markedstenkning eller de store selskapenes herjing med natur og menneskeliv som i den nevnte Alexander Kielland-ulykken, hvor de faktisk overlevende – de som opplevde dramaet – ikke får noe talerom under selve etterforskningen. De utelattes stemme hentes riktignok frem i diktet som, ifølge Stuelands bok, sto på baksiden av havarikommisjonens rapport fra 1980: «Dette kan jeg fortelle om i jeg–form / eller ikke i det hele tatt.». Vi kan også merke sorgen over utelatelsene av vanlige folk i avslutningen av «Den vi er», som kretser rundt ulykken ved atomkraftverket i Fukushima, Japan: