Den tredje er en uforløst og spenningsfylt tittel, litt som ledetonen i en skala, som, når man hører den, formelig dras mot sentrumet som oppløser den. Jeg tar meg i å vente på noe mer, et oppklarende ord som får tittelen til å lande. Hva er «den tredje»? Er det noe man er, eller er det en beskrivelse av noe som ennå ikke er antydet? I den norsk-kvenske lyrikeren M. Seppola Simonsens  (f. 1998) nyeste diktsamling Den tredje, synes den «den tredje» å være begge deler. Tittelen viser til dagen havet ble skilt av jorda i den bibelske skapelsesmyten, og i samlingen dukker det også opp varianter av noe «tredje» flere ganger (den tredje gaven, den tredje dags barn). Aller viktigst er kanskje at «den tredje» også kan betraktes som en værensposisjon, at den tilhører de utsatte, de som gjerne befinner seg i randsonen av det vi har et felles språk for. «Den tredje» er et tillegg til noe, det rokker ved en forestilt balanse, og motsetter seg dualiteten ved å skrive seg inn i mellomrommet mellom etablerte sannheter.

For det er nettopp i mellomrommet at M. Seppola Simonsen situerer sin dikteriske posisjon, som i dette diktet: «dette er min liminalitet / jeg er et krypdyr i en frukthage / ikke han som eter og hun som elsker / sin egen kropp uten skam». Liminaliteten viser seg i måten Simonsen skriver frem og fastholder en kjønnsmessig tvetydighet og ikke-binaritet – ved bruk av hen eller det kvensk-finske ordet hän— der dikterjeget befester seg som hverken han eller hun, mann eller kvinne. Begrepet «liminalitet» viser ikke bare til dette «mellomrommet», men peker også mot den sosialantropologiske bruken av ordet, der liminaliteten omfatter overgangsritualet i stammekulturer. Liminaliteten er her et sted mellom to definerbare tilstander – mellom barn og voksen – som bærer preg av mørke, usynlighet, en midlertidig utstøtelse og marginalitet. Og kanskje er det nettopp her «den tredje» befinner seg? Dikterjeget som «den tredje», er den det ikke finnes språk for, og som derfor eksisterer i navnløshet: