82. utgåve | 5. oktober 2023 | BOKMELDING
Drøm om det levende
Det er først og fremst jegets opplevelser av de fysiske delene av verden – svalene, grantrærne og kirken –, og forsøket på å komme nær dem gjennom språket, denne samlingen kretser om.
DIKT
Gaute Heivoll
Så nær det synlige krever
125 s.
Tiden norsk forlag 2023
AV BEATRICE REED
«Jeg er synlig bare i det jeg ennå ikke har skrevet», hevder det lyriske jeget i Gaute Heivolls nye diktsamling Så nær det synlige krever. Setningen sier noe vesentlig om hva det består i, dette «synlige» som krever nærhet i tittelen. For selv om konkrete, «synlige» motiver som grantrær, svaler og kirker figurerer i mange av diktene, er det først og fremst jegets opplevelser av disse fysiske delene av verden – og dets forsøk på å komme nær dem gjennom språket – denne samlingen kretser om. Slik trer jeget frem ikke bare gjennom det uskrevne, men også gjennom de stadige forsøkene på å betrakte seg selv gjennom den opplevde virkeligheten.
Drømmen om at den verden som omgir oss skal åpne seg i all sin synlighet og komme oss nær gjennom poesien kan synes forslitt. Det kan kanskje også jegets lengsel etter autentisitet og «sannhet», et begrep som er tett forbundet med ordet «synlig» i denne samlingen. Når flere av diktene likevel oppleves som genuint sannhetssøkende, er det blant annet fordi det lyriske jeget aldri legger skjul på at trærne, dyrene og landskapene det retter oppmerksomheten mot aldri kan være noe annet enn projeksjoner, farget og formet av et menneskelig blikk og språk. Ved åpent å innlemme sitt eget avtrykk på den verden som omgir subjektet, kommer det kanskje nærmere virkeligheten enn mange av dem som forsøker å se forbi det menneskelige, subjektive perspektivet.
Samlingen består av seks deler med både lange og korte dikt. En av tekstene i den tilbakeskuende avdelingen «Skogen vi kom fra» tidlig i samlingen, handler nettopp om jegets begjær etter å trenge inn i verden og bli ett med den ved å eie den:
Jeg ønsket meg alltid lenger
fra havet. Jeg ville ha skogen
alene, fra stjerne til stjerne
i dypet mellom granene. Jeg ville se
slik fiskene så sol og måne, finne
sølvmynter strødd under tepper vevd
av brune nåler. Jeg ville puste
som svalene i desember når de
drømte som barn i mudderet.
Jeg måtte ha skogen for å høre,
skogen for å se kysten stadig
nærme seg. Når jeg sang
steg havet over all forstand
munnen fyltes, og kjølen gled
over det hvite arket
der bare jeg ble værende igjen.
De siste linjene av diktet viser at denne lengselen etter å gå i ett med verden aldri lar seg oppfylle. Skogen, fiskene og svalene lar seg ikke gjennomtrenge. Det er med utgangspunkt i denne erkjennelsen at det skrivende subjektet søker å nærme seg den sannheten om det synlige som man kan kalle virkeligheten.
Forholdet mellom virkelighetsopplevelse, sannhet og litterært språk står helt sentralt i Heivolls forfatterskap, ikke minst i senere utgivelser som Sang for sekstiåtte forrædere (2018), Drøm om de levende (2020) og Forklaringen (2021). Som flere andre av hans verk tar disse romanene utgangspunkt i virkelige personer og hendelser som har funnet sted nær Heivolls oppvekstmiljø i Agder. Det er mange mer eller mindre tydelige forbindelser til andre deler av forfatterskapet i denne diktsamlingen, og også det forsiktig utmalende språket som preger disse verkene kan man gjenkjenne i Så nær det synlige krever. Mens prosabøkene kretser om dramatiske traumer som preger større kollektiv av mennesker, oppholder mange av diktene seg imidlertid ved deler av virkeligheten som vi ofte overser. Ett av samlingens mest vellykkede dikt handler for eksempel om jegets forhold til graner:
Granene var de eneste
som lot seg stryke
de eneste som lot seg kveste
de eneste som holdt fast
med samme vilje som meg
Granene var de eneste
som flammet opp
som brant og slynget ut
hjelpeløse frø så langt
fra der jeg sto
Men ikke langt nok
for det fantes ingen andre
jeg var den eneste
som kunne svikte akkurat dem
slik bare jeg kunne svikte
det jeg skyldte mest av alt
det som bar meg fram
så langt fra den jeg var
så langt fra den eneste
alle trodde jeg skulle bli
Granene var de første
og de siste jeg hadde
å overgi tiden helt eksakt
slik jeg forlot dem står de
stumme utposter grensende
til språket svarte fakler
ennå lysende over papiret
I likhet med det første diktet, fremstår trærne her som noe mer enn omgivelser for jeget. Kan hende projiserer det følelser som egentlig retter seg mot mennesker over på granene, men dets forhold til dem fremstår likevel som genuint forpliktende: Ved å investere seg i trærne tar det menneskelige subjektet del i deres sårbarhet. Den siste strofen viser at denne spenningen også omfatter det naturbeskrivende språket: Trær kan ikke snakke eller skrive dikt, men ved å forsøke å nærme oss dem med vårt språk, innser vi kanskje likevel hvor avhengige vi er av deres taushet?
Det lyriske jegets selvbevisste oppmerksomhet på seg selv og språket det benytter kan imidlertid også oppleves som lett klaustrofobisk. Den verden som trer frem i samlingen er så tydelig farget av jegets opplevelser at leseren får ganske lite rom til selv å investere seg i det. At dette universet er påfallende landlig og fritt for moderne virkelighetsmarkører gir det også et skjær av barndomsidyll som står dårlig i stil med det postulerte sannhetskravet.
Avdelingen «En dag for lange skygger», bryter med denne pastorale rammen. I denne delen, som også skiller seg ut gjennom det strukturerende omkvedet «En dag for», berøres større samfunnsforhold i tiden gjennom ord og fraser som «uforstand / systematisk satt i system», «fjernstyrte missiler», «droner» og «orkester med munnbind». Sammen med de nære, stillferdige ting som også preger de fleste av diktene i samlingen som helhet, speiler avdelingen nærheten mellom de store og de små sammenhengene som preger et menneskeliv. Med nyhetsdiskursen og gjentagelsene mister teksten imidlertid også noe av det nærværet som synes å være et sentralt mål for Heivoll i denne boka. Nærmest det sanne synes han derfor å komme når han gir oss et glimt av en virkelighet som kan fornemmes med sansene, men som unndrar seg språklig representasjon, som i denne sekvensen:
det stumme smelter ytterst
rundt hvert ord som jeg nå
må la ligge, bare fordi
det mellom hånden og skogbrynet
ikke lenger finnes
noen endelig grense
Beatrice G. Reed (f. 1986) er nordist, litteraturforsker og postdoktor ved Høgskulen på Vestlandet.
