Løfter seg til små innsikter

Samlingen er forholdsvis stor, 120 sider, og den holder seg til sitt uttalte emne hele veien. Diktene introduserer tanke på tanke, slik at det etter hvert tegner seg en tankeverden, en forståelse å tre inn i. Samtidig kommer de samme tankene tilbake med jevne mellomrom, formulert på litt ulikt vis. Den nevnte sameksistensen er et gjentatt tema: «Å vere hjå verda, ein himmelblå sommardag / hos vinden i eika.» En slik erkjennelse er noe leseren kan ta til seg uten omsvøp; den er ukomplisert og mild. Boka har mange slike glimt av hverdagslige sansninger som løfter seg til små innsikter, samtidig som de forblir i det verdslige. Vi finner også motiver som går igjen i Hatløys forfatterskap som helhet. Sola — og solene — er for eksempel sterkt til stede som lys- og livgivere, og en kilde til glede: «eg balar, reint ut glad, / med å sette opp ei samtale med solsentrum / midt i noko eg ikkje forstår / midt i ein gammastrålingsfest». Også svalene opptrer her, som i tidligere bøker, og trer inn i rollen som budbringere: de er til stede i jegets åpenbaringer, enten det handler om årstidenes svingninger eller dødens nærvær.

Det som skiller Vere og døy — døy og vere fra Hatløys tidligere bøker, er de spesifikke filosofiske tankekonstruksjonene som forfølges gjennom boka. For eksempel blir vi presentert for tanken om at vår væren, eller det vi er nå, er påvirket av framtida — det vil si, at framtida også eksisterer i nåtida. Å ta inn over seg dette perspektivet er naturligvis ikke lett, siden vi er så trent i å anse framtida som noe som ennå ikke har funnet sted, og som derfor står åpen og ukjent framfor oss. I en del av diktene kan man få følelsen av at verden, tingene og tida finnes uten utstrekning, samtidig. Som en følge av dette kan ting oppstå ut av det blå: «Ting, den enkelte / dukkar berre opp / frå ei kjelde som har tilgang til min dag. // Opp frå der som verande-flyten finst // i eit lite brot, ei lita bylgje av hending.»

Dersom dette er ment som en beskrivelse av hvordan vår væren er skrudd sammen, eventuelt hvordan den erfares eller sanses, står disse linjene fram som litt dulgte. Biologien, historien og kulturen holdes helt i bakgrunnen, det abstrakte språket legger en tåke over nettopp disse betingelsene. Særlig er det uttrykket «dukke opp» som i mine ører lugger, fordi diktene ellers er så opptatt av verdens sammenveving og samtidighet; at noe dukker opp, betyr vel at det kommer ut av ingenting? Setningen «Og også seinare, og i tillegg, dukkar dette opp: / naturen» er kanskje det mest absurde eksempelet på denne språkbruken, og som ikke henger ihop med idéen om at alt finnes samtidig og «allerede».

Abstraksjonene bidrar til at jeg ikke alltid klarer å være i diktene. Paradokset ligger i at språket som forsøker å innkretse hva det vil si å være, uvegerlig skaper en avstand til erfaringen eller tilstanden det forsøker å sette ord på. Begrepene for verden blir som sagt en egen verden, en språkverden — og det er denne jeg opplever at jeg trekkes inn i når jeg leser Vere og døy — døy og vere. Heidegger lagde jo nettopp et eget språk for «det vi allerede har forstått uten helt å ha skjønt det», som Lars Holm-Hansen skriver så besnærende i forordet til hans oversettelse av Væren og tid. Spørsmålet er om man er nødt til å gå til kilden dersom man vil ta del i det Hatløy skriver, gitt at han lener seg så sterkt på filosofen.

Man bør likevel kunne lese en bok om hva «å være» betyr, uten grundig kjennskap til Heidegger, siden væren er noe vi alle deler. Det eksistensielle og fellesmenneskelige i Vere og døy — døy og vere er åpenbart. Fra start til slutt er den en meditasjon over døden; allerede i bokas andre dikt konstaterer poeten at det å være er «å kome ut i ei uro over å vere til». Som tittelen mer enn antyder, anlegger boka et blikk på livet som inkluderer døden fra begynnelsen av. «Døden er ein måte å vere på // som eg tek på meg likså snart som eg er», står det et annet sted. Og det er jo sant, døden er et sikrere faktum enn livet. Livet kan ikke tas for gitt, men døden kan vi regne med. Det er en skremmende kjensgjerning som likevel behandles med nesten-stoisk ro av Hatløy (68 år). Denne roen, eller aksepten, forsterkes i og med fugleblikket diktene er utstyrt med. Fugleblikket lar oss se menneskene med overbærende ironi: «Ja, vi fer inn i gudar til slutt / og vi leiker leiken at vi skal finne innover i æva / at vi vinn.»

Meningsløsheten og avmakten vi må leve med, biter heller ikke på. Det er som om Hatløy har funnet et språk som gir ugjennomtrengelig polstring mot angst og beven: