TIDSSKRIFT FOR POESIKRITIKK

11. november 2021

«spurvene på takskjeggene tilber sine ukjente guder»

Hva er dette «kvirrevitt» som naivistisk og nesten barnlig kiler seg inn i disse diktene, mimende en lyd som mennesket med sitt språknebb så åpenbart aldri kan synge?

DIKT

Pauli Tapio

Spurvene og tiden

Gjendiktet fra finsk av Morten Abildsnes

86 sider

H // O // F, 2021

AV INGRID NIELSEN

«Kan ein tenkje seg eit poetisk univers utan fuglar?» Slik innledet Atle Kittang en av de mest kjent artiklene i norsk litteraturvitenskap, «Fuglar og poesi». Ikke bare har fugler i poesien en egen litteraturhistorie, fra de egyptiske pyramidetekstene og frem til modernismen, skriver Kittang; fuglene i poesien er også metapoetiske bilder, som viser oss poesiens tankeflukt og ekspansive bevegelser: «Når dei flyg, er det fantasikrafta sitt flóg vi les i skrift etter det.» Ja, slik er det, også i finske Pauli Tapios debutsamling Spurvene og tiden, som nå er gjendiktet av Morten Abildsnes på forlaget H // O // F.  Og som tittelen tilsier, er det hos Tapio ikke litteraturhistoriens mytiske fugler, svarttroster og fuglekonger, det handler om, men spurver. Spurvene som jo er de alminneligste fuglene, og ikke bare i Norden; de er spredt til nesten hele jordens overflate, og det ofte via menneskelige introduksjoner, siden spurver tilpasser seg så godt til menneskelig aktivitet. Så spurvene er overalt, altså, og derfor kanskje også ofte i bakgrunnen for vår oppmerksomhet, så vi verken helt ser dem eller hører dem? Men i Tapios dikt dukker de opp, både like ved det menneskelige og gåtefullt uforståelige, og fremfor alt, i diktenes nesten barnlig ubehjelpelige miming av spurvenes sang: «kvirrevitt».

1.

Hvis man skal regne ut tilnærmingsverdien av pi fra slutten til begynnelsen, må

man begynne med spurvene.

2.

Det er søndag, morgenen etter verdens ende. Spurvene på torget i Lappeenranta

hakker i det sennepsflekkede innpakningspapiret til et hydrogenatom.

3.

Spurvene bruser med dunene og sover der varmedøden sist når inn, under

aggregatene til torgbodene, bak bilenes kjølegitter.

4.

kvirrevitt kvirrevitt

5.

Spurvene fremfører sine korte sanger, materien oppløses til energi. Det begynner

å regne.

 […], s. 76

Her er spurvene alt dette: nøkkelen til det uberegnelige, et liv som fortsetter etter oss, en dødelig skapning i vår midte, til fysiske lover, og altså: kvirrevitt kvirrevitt. Hva er dette «kvirrevitt» som naivistisk og nesten barnlig kiler seg inn i disse diktene, mimende en lyd som mennesket med sitt språknebb så åpenbart aldri kan synge, nemlig fuglens sang? I diktenes mangeartede refleksjoner over mennesket i tiden, både personlig og historisk tid, dukker dette «kvirrevitt» opp, til stadighet, nærmest, som om vi aldri skal glemme nærværet av denne sangen som kanskje vitner om en tid også ut over menneskelige tidsforløp.

Det siterte diktet tjener også som eksempel på Tapios ofte tørre og nøkterne diksjon. Syntaksen er ikke først og fremst typisk lyrisk knapp og fortettet, men preges snarere av detaljrikdom og lange verselinjer, ja, slik at flere dikt tenderer mot prosadiktet. Dette diktet er også, som flere andre i samlingen, satt opp som en nummerert (eller i andre tilfeller også bokstavordnet) liste, som enten danner serier av refleksjoner eller tar form av instruksjoner rettet mot et nøytralt «man» eller mer direkte mot et «du», som her:

a) Tenk deg at torget i Lappeenranta er universets midtpunkt.

 

b) Hva er tid?

 

c) Tenk deg at du er en liten og uanselig spurv, et nesten romløst punkt, og at du står midt på torget i Lappeenranta.

 

d) Tenk deg at torget i Lappeenranta er alt som finnes.

 

e) Tenk deg at torget i Lappeenranta er en liten, nesten romløs dråpe som faller gjennom tomrommet.

[…] s. 82

Diktet lister opp nye tankeeksperimenter helt til bokstaven n (som også er det matematiske symbolet for uendelig), og som Umberto Eco skriver i The Infinity of Lists (2009) er en liste alltid begynnelsen på en potensielt uendelig voksende tekst, den har ikke noen avsluttende grense. Det oppstår dermed et spenn i Tapios dikt, mellom den tørre sakligheten i hvert punkt og den potensielt endeløse listen. De direkte instruksjonene gjør også noe med genren, for de markerer, iallfall på ett nivå, at dette er dikt som ikke bare skal leses, reseptivt og uvirksomt; diktene vil i stedet påvirke leseren, omsettes i en praksis der leseren skal finne ut, tenke gjennom eller utforske noe, altså langt mer dirigerende enn vi vel er vant til i lyrikken. Det gir diktene et slags aktivistisk preg, men instruksjonene leder likevel leseren mest inn i absurde (og poetiske?) handlinger, der de instruerte gjentagelsene gir handlingene et slags pseudo-rituelt preg : ”16. Man stikker begge hendene inn i avfallet mens man holder pusten. Man knytter opp knutene på posene, man river posene opp. 17. Man legger merke til noe som er a) gjenstanden eller b) noe annet – en flaskekork, en dobørste, stilken av en squash, en vinduskonvolutt, røde truser. […] 24. Men gjentar punktene (1-23) fire ganger. Man gjentar punktene (1) og (21).» (s. 22-23)

Så spurvene leder diktene – og leseren – ut av det lyriske i disse diktene, eller det er kanskje mulig å si at de flytter eller flyr ut den lyriske horisonten. Det gjør de også temporalt. Ja, som også tittelen peker mot: spurvene og tiden er forbundet. Men slik at de åpner vår tid – den personlige, menneskelige og historiske tiden – mot en kommende tid, en sen tid, en ettertid. Jeg tenker for eksempel på diktet «1986-̧», der tittelen ikke bare angir et tidsspenn uten at man kjenner sluttåret, men som også utgjør dikterens eget fødselsår, som om diktet altså skulle omhandle hans levetid, som enda ikke er sluttført. Derfor blir det underlig at diktet fremstiller denne pågående tiden i preteritum, som om den allerede er fortid:

[….]

Det var i mellomkrigstiden,

full av grenseløs pessimisme,

grensene mellom statene ble ryddet for skog, det ble satt opp piggtråd,

og da vi gikk i parken, slapp sønnen eller datteren vår

ballongen løs, vi pløyde kjøkkenhagen, vi fikk vondt i ryggen,

og vi glemte mer enn vi lærte,

en ny grunnlov tråde i kraft og valutaen skiftet,

vi så på overskriftene og bildene i avisen, vi hadde hastverk,

vi var på vei tilbake til det ukjente,

vi betalte gjelden vår og satte oss i ny gjeld,

økonomien vokste, vi fikk ikke vite mer om det som var på gang.

[…], s. 36

Den tiden som er pågående nåtid, og som ifølge dikttittelen begynte i 1986, har i diktet blitt til fortid. Det har en underlig, foruroligende og håpefull virkning. Når vår samtid flere ganger i diktet omtales som en mellomkrigstid, så må det vel bety at en krig skal komme, som vi, liksom innelukket i 2021, som vi er, ikke kan vite om? Det oppstår også en underlig dramatisk ironi i dette diktet, for når det som jo faktisk skjer i vår tid – den intensive ryddingen av skog, piggtråden som i skrivende stund settes opp på grensene i Sentral-Europa – beskrives som fortidig, som noe vi gjorde da, så må det vel også innebære at vi sluttet med dette, at vi forstod mer, lærte noe annet, ja, som om diktet også gir håp om at en større klokskap vant frem? På slutten av diktet slår et slikt mulig håp likevel om, eller det avløses av bildet om en ettertid, at vår tid har opphørt, fordi muligheten for noe bedre – det å bygge en ny kultur – ble skuslet bort:

[…], vi glemte mer enn vi lærte,

vår ubeskrivelig tåpelige generasjon

hadde måtte bygge en ny kultur,

vi var på vei tilbake til det ukjente,

til en tid da vi omsider ble glemte, kvirrevitt kvirrevitt,

sa spurvene etter oss. (s. 37)

Det er et uhyggelig dikt, dette, der den prosaiserende diksjonen likevel virker disiplinerende. Men Tapio er også en mester i å disiplinere tekstene på ulike måter i denne nokså omfattende samlingen (86 sider med relativt liten skrift). I diktet «Olkikuoto 2», der tittelen viser til et finsk kjernekraftverk (et dikt som for øvrig er dedikert til de hviterussiske journalisten og forfatteren Svetlana Aleksijevitsj, som blant annet har skrevet Bønn for Tsjernobyl). I diktet, som har undertittelen «Strålesyke ICD-10 T66» skrives symptomer på strålesyke inn i den gammeltestamentlige fortellingen om brødrene Moses og Aron, hvor de bibelske vendingene skaper en underliggjørende virkning:

Og Herren talte til Moses etter at de to Arons sønner var døde; for de døde på en skrekkelig måte mens de ofret for Herrens åsyn.                                                                      Da de hadde ofret, følte de etter en liten stund en trengsel i kroppen, og denne  trengselen prøvde de å skjule ved å holde seg og være tause; mens så kastet de oppmens de bannet og klaget ytterst bedrøvelig.

Og da de hadde kastet opp lenge og deres buker allerede var tomme, kunne                de heller ikke drikke vann, og ikke spise brød, for ut av dem rant alt brødet og  vannet som søle; og på grunn av den ytterst fryktelige stanken måtte kjøke-  mesteren bære dem ut av Arons hus og legge dem på gårdsplassen. […], s. 39

Diktet viser hvordan Tapio vever sammen stoff fra vidt ulike hold, og fra ulike tider, ofte i en ekspansiv bevegelse. Man kan jo lure på hvorfor Tapio her, i et åpenbart politisk dikt, går omveien om den bibelske og vel for de fleste nokså fremmede fortellingen om Moses og Aron. Eller tilbake til utgangspunktet: hvorfor går han omveien om spurvene i så mange dikt, spurvene som småfugler, spurvene som våre overlevere, spurvene som kvitrer? Min tanke er at god lyrikk ofte består av slike omveier. For er ikke en metafor mest av alt en omvei, når man for eksempel går til gullet for å si noe om den elskedes ansikt, som kan bære? Men at det samtidig er slik diktet må gå frem, for noen snarvei finnes jo ikke for de ekspansive tankene som diktet vil være i?

Det er – for en leser som ikke behersker finsk – vanskelig å vurdere Morten Abildsnes’ gjendiktning. Men den fremstår som overbevisende og gjennomført. Gjendikterens generøse noter bakerst i boken er nyttige, med forklaringer av saklige begrep, litterære referanser samt finske stedsnavn og dobbeltbetydninger.