108. utgåve | 25. april 2024 | BOKMELDING
Poetisk rotfeste
Amina Elmi har en aktivistisk poesiforståelse i sin knallgode debut Barbar, som er intuitivt appellerende og tett på de tingene mange sliter med. Uansett om man er flerkulturell, som forfatteren er, eller ikke, er disse diktene både inspirerende, vonde og oppløftende å lese.
DIKT
Amina Elmi
Barbar [Taushedens objekt]
Gjendiktet fra dansk av Tina Åmodt
Bonnier Norsk Forlag, 2024
AV KJETIL RØED
Tilfeldigvis sitter jeg på flyet hjem fra Veneziabiennalen når jeg skriver anmeldelsen av Barbar, og det er vanskelig å skyve unna kunsten jeg har sett, for det er en sterk resonans mellom biennale og bok. Begge deler kretser rundt to grunnleggende menneskelige erfaringer: muligheten av et hjem og faren for å miste det. På biennalen – med den talende tittelen Strangers everywhere – var det diasporaen, eller det å tilhøre en ikke-vestlig minoritet, som stod i sentrum, mens det i Barbar er fremmedheten som kryper innover deg når du bor et sted som ikke er ditt, som blir det viktigste. Eller sagt annerledes: du kan godt være født et sted – for eksempel i Danmark, som Elmi – men kulturen dine foreldre eller forfedre kommer fra er likevel langt fra Skandinavisk sosialdemokrati, og disse to opphavene er i et konstant spenningsforhold (om enn med varierende intensitet) gjennom hele boka. Den dissonansen fører til en grad av fremmedgjøring uansett, skal vi tro forfatteren av det poetiske landskapet i Barbar, som kanskje best kan beskrives som et hybrid felt eller et mellomrom som ikke finner endelig form, men likevel har en tydelig retning.
For Elmi er diktet ikke en litterær sjanger så mye som den er et identitetsskapende minnerom og bevaringsområde for bildene og erfaringene som kan forankre det talende jeg og forfatteren selv. Det er påfallende hvor konkret dette å slå røtter er, for identiteten er ikke et punktum, noe fast, men en pågående utforskning gjennom hele boka, som finner midlertidige festepunkter i for eksempel en bestefars skjeggvekst og lagene av historie som ligger på lur der:
hvor ble diktet av? spør bestefar
han har et langt skjegg dyppet i henna
og under solen ligner det et hjem
han en gang bygget til en elskerinne,
et oransje skjær, et savn
Rotspiringen og sonderingen etter det hjemlige finnes med andre ord i minner, men også i det historiske laget som minnet selv oppbevarer og som poesien videreformidler og dobbelteksponerer. Foreldrene og forfedrene er viktige aktører her, fordi de danner en direkte lenke til opphavskulturen, mens hun – forfatteren – er dansk statsborger med røtter som er filtret dypt inn i et sted hun ikke kjenner – Somalia. «[Et] hjem kan være to oseaner unna, og moren min lærte aldri å svømme. forestill deg: kvinne på fremmed kystlinje, lytter intenst etter sitt eget navn.» Poesien, denne boka, er et eksistensielt anliggende, et redskap for å slå røtter og finne en form for hjem og en form for fellesskap. Hun skriver:
jeg kommer fra et folk som gjenkjenner poesien i alt
de skrallende stormene som vokser
før de sperrer hele byer inne,
fedrene mine er alle spøkelser
og jeg er ute av stand til å finne fred
når jeg søker en elsker, forvandler jeg ham til en stol
sier at jeg snart kommer hjem, og søker ut i en ny retning
Elmi er en berøringenes og møtenes ordkunstner. Her spinnes et relasjonelt flettverk av forestillingslinjer mellom sted, kropp, identitet og landskap, og hvor fortid og fremtid trekkes sammen, til en bevegelig billeddans, underordnet viljen til å finne fotfeste i ordene. Slik sett blir kunsten et sted for bearbeidelse av erfaring og identitet, hvor overgangene mellom den som skriver og den som leser er porøs. Hennes skrivemåte er tett på den formen livet selv har, for ordene manifesterer en direkte følsomhet og lengsel, og blir dermed til en språkhud som anmoder leseren om å blottlegge et like sårbart blikk i lesningen som forfatteren selv tilkjennegir i skrivingen:
jeg er ikke én enkelt person, men alle som har kjærtegnet kinnet mitt, lært meg å flette håret mitt, lært meg å danse uten at andre skal gjøre krav på sjelen min, eksistere uten at andre skal gjøre krav på sjelen min, så når dere hører meg snakke, hører dere meg og mine elskede, døde og levende, alle sammen i ett
I forlengelsen av det kollektive ligger også en naturtilknytning i diktene, som knytter an til posthumane tenkemåter som Timothy Mortons utenformenneskelige livssonderinger eller Robin Wall Kimmerers feministiske naturfilosofi i boka Braiding Sweetgrass, hvor andre livsformer har like mye aktørskap som menneske. Men vi kan også, når vi leser Elmi, tenke på klassiske tekster som den antikke poeten Ovids Metamorfoser, hvor nymfen Dafne blir til et laurbærtre for å slippe unna guden Apollons plagsomme kjærlighetsjakt, som er en slags speilversjon av Pygmalion-myten hvor kvinnen forsteines som selve bildet av mannens begjær. I Barbar er det også en frihet som kommer til syne som metamorfoser, for det er evnen til å stå stille og ha et jeg som plantes i jordsmonnet som forfatteren jakter på: «pek på hva enn du kaller hjem & hold det tett inntil kroppen du blir til et tre».
Å finne hjem handler om berøringer og formidlinger av ord – tale, skrift – og er et pågående arbeid. Men det er også et arbeid som, selv om det er en som fører ordet, får kollektiv form: diktjeget skriver sammen mange lag av historie og både kjente og ukjente som kan forenes i den jakten på seg selv som manifesteres i skrivingen. Poesien er en allmenning, hvor vi kan lete etter røtter sammen, og kan ikke begrenses til et individuelt anliggende. Det kollektive ligger i samlingspunktene diktene og skrivingen til Elmi er, som har et nærvær av nesten kroppslig art, som berører – og ikke bare på grunn av det hun forteller, men også av det hun ikke forteller, ellipsene eller det sviende fraværet av fullendte historier og forankringer:
ta disse løsrevne setningene
som en ofring
blodlegemer for min beundring
for alle rommene du skaper i ditt fravær
jeg må begynne å kalle deg ved navn
Elmi minner meg om videoinstallasjonen Personal Accounts (2024) av Gabrielle Goliath på Veneziabiennalen, for å komme tilbake til den, hvor vi ser en rekke svarte vitne om vold de er utsatt for, men hvor selve fortellingen er tatt ut av bildet: det eneste som gjenstår er pausene i vitnesbyrdet, de ufrivillige tiksene og alle de paralingvistiske markørene – alle hm, mm, og ah – slik at kroppen og ansiktet trer frem i seg selv, sterkere, fordi selv fortellingen om overgrepet utelates. Er det ikke her i leseprosessen at intensitet og billedlige rotasjonspunkter, en frigjøring og et hjem egentlig er mulig? Er det ikke her hvor vi inviteres tydeligst inn i arbeidet til kunstneren og forfatteren? Det er kanskje disse frihetens røtter Barbar først og fremst berører; hvordan vi kan bli oss selv bare gjennom å holde fast ved de resonansfeltene som samler seg opp rundt oss gjennom våre liv: våre egne minner og erfaringer som berører oss dypt, er det jordsmonnet vi må spire og gro i enten vi skriver dikt eller bare lever våre liv. Selv om noe er borte, eller aldri helt lar seg innfange, kan poesien være et fellesområde hvor vi kan jobbe videre med det som er viktig for oss, sammen, slik at det fraværende har et nærvær, tross alt. Som Elmi skriver:
hva er poesien til for hvis den ikke kan bære alle grusomhetene
våre, søster
du sier poesien finnes i alt vi har tapt
og jeg lister opp: hukommelsen vår, minnene våre, håpet vårt,
håpet vårt, vi har mistet håpet vårt, søster
KJETIL RØED (f. 1973) er blant de mest profilerte kunst- og litteraturkritikerne i Norge de siste årene. Han har skrevet fast i Morgenbladet (2001-2010), Aftenposten (2011-2018) og Vårt Land (2018). Som forfatter har Røed utgitt blant annet Kunsten og livet, en bruksanvisning (Flamme forlag, 2019), Kunsten og døden, en bruksanvisning (Res Publica, 2021) og Fra punktum til kolon, et essay om kritikk og kjærlighet (Pelikanen, 2022). For tiden jobber han med en større utgivelse om politikk, kunst og kjærlighet. Røed har vært redaktør for Billedkunst siden 2018.
