TIDSSKRIFT FOR POESIKRITIKK

25. november 2021

På begge sider av et speil

I Snø på museum beveger vi oss mellom Berlin og Norge, mellom krigens døde og arbeiderbevegelsens klassekamp, mellom vinterlige barndomsminner, bildekunst, kjente og ukjente poeter – og mellom ord som ikke finner fram.

DIKT

Snø på museum

Hanne Bramness

61 sider

Tiden (2021)

AV SILJE SOLHEIM KARLSEN

Som alltid er det med forventing jeg åpner ei diktsamling av Hanne Bramness. Jeg forventer å oppleve undring, nysgjerrighet, jeg forventer å bli opplyst, tankevekket, og ikke minst forventer jeg å bli berørt. Det er ikke småtteri å leve opp til for ei diktsamling, kan man si, men spesielt med de to siste poesiutgivelsene sine, Fra håpets historie (2017) og prosadiktsamlinga Håp bygger huset (2018) er lista lagt høyt for slike forventinger.

Diktene i Snø på museum skaper et slags vinterunivers som favner bredt i både tid og rom, der snøen er et hovedmotiv som binder sammen, en egenskap man ikke umiddelbart assosierer med snø, som både kan være finkornet og tørr, hard vindpakket, lett som pudder, kantkornet sukker, og bare sjelden er kram, formbar, med bindeevne. I tillegg forsvinner den stort sett hver vår, og er ikke konstant og bestandig.

Likevel evner Bramness´ snø å binde sammen tid, steder og mennesker. Samlingas første dikt heter «Demring» og diktet åpner dette landskapet for oss. Diktstemmen henvender seg innledningsvis til et du, til meg som diktleser: «Har du sett sporene i den mørke snøen rundt kiosken ute ved / veien etter varebilene som rullet inn i løpet av natta?»  […], «Så du vintermorgenen blåse i skavler langs veien […]». Vi blir invitert inn i diktets verden, der diktjeget selv også er, i diktets andre del: «Jeg så det lysegule huset, nesten hvitt, stige fram i / grålysningen om vinteren». I den glisne kommunegården trer historien fram slik det ofte skjer i Bramness´ poesi, nærmest som i et drømmebilde: «[…] Først / så mørkt at det virker nedsnødd, / så skjærer stråler gjennom slik de en gang gjorde, / øyeblikket gjentas dersom motstanden smeltes». Hvis vi tillater det, ser vi kjøkkenet gjennom barnets blikk, og i diktets tredje del er det leseren selv som er barnet når diktjeget spør: «Tror du dine egne øyne for ditt indre blikk? Gikk / du en gang ved siden av henne med de myke hendene […]».

Jeg anser dette for en nøkkelsetning i Hanne Bramness´ poesi: «Tror du dine egne øyne for ditt indre blikk?» Fortid og nåtid smelter sammen, og på samme tid som vi inviteres inn i fortidsbildene som diktene skaper, blir vi tvunget til å reflektere over minnenes troverdighet, hukommelsens pålitelighet, historiens virkelighet.

Snø på museum utforsker videre motiver fra de to foregående diktsamlingene Fra håpets historie og Håp bygger huset. Vi beveger oss mellom steder i Berlin og Norges nordlige grøfteland, mellom krigens døde og arbeiderbevegelsens klassekamp, mellom vinterlige barndomsminner og ord som ikke finner fram, mellom bildekunst og kjente og ukjente poeter. Diktene kan begynne i et nåtidsbilde, og avsluttes i et speilbilde som utspilte seg for hundre år siden. Diktene til Hanne Bramness undersøker menneskelige vilkår, handlinger, historie; det er politiske dikt som kommenterer samtida gjennom å gjenskape øyeblikk fra fortida, slik som i «Mørke bilder», som starter i en festkledt gate i nåtidas Berlin og tar oss med inn i traumene etter første verdenskrig og Rosa Luxemburgs kamp:

[…]

Opptrinnet er tankespinn, også det at vi smetter inn på Eden

hotell, kulisse for borgervernets spioner, at vi får øye på

løytnanten med armen rundt en liten kvinneskikkelse og blir

vitne til hennes skjebne. Men det er virkeligheten som stenger

 

døra så fort at vi ikke stoler på ubekrefta ord. Vi behøver

ikke krysse tidas elv for å vite at hun møter døden stille,

heller ikke for å se hat blusse opp med iskald flamme. For

snublesteiner males over, barn sover ute i vinterbyen, og på

torget med julegrana forbanner noen den gamle lirekassemannen.

Det er ikke bare historiens bilder som er mørke, framtidas bilder, de bildene som ennå ikke er tatt, synes å bli mørke, de også – og preget av fattigdom, flukt, hat og intoleranse.  

Ett bilde blir viet spesielt mye oppmerksomhet i denne diktsamlinga, et falmet, krøllet bilde fra 1972-73, av ei nepalsk jente på ni, ti år. «Narrebilde» heter tre dikt, som er spredt plassert i samlinga, og gjennom sine fortolkninger av dette bildet framkaller de tre diktene en urovekkende følelse av undring og skam, undring over det vi ikke ser og ikke vet, og skam fordi det minner om hvordan vi ofte i naivitet og unnfallenhet lukker øynene for praksiser og handlinger vi vet skjer. Diktets tittel – «Narrebilde» – utfordrer oss også, ikke bare vår oppfatning av fotografiets muligheter til å fange virkeligheten, men også vår forståelse av hva som er virkelig og riktig.

Jeg tror vi kan si at i Bramness´ poesi er framkallingen av minner poetiske hendelser mer enn historiske hendelser, diktene inviterer oss inn i ulike rom som skaper forestillinger og følelser. Et rom vi besøker i alle de tre siste diktsamlingene hennes er stasjonen. I Håp bygger huset er stasjonen sted for konflikter, svik og avskjed, vi kan se det som et mellomrom der man er på vei mot de skjebnesvangre valgene. I diktet «Vannglasset» i Fra håpets historie dukker den nykalkete, blendende hvite stasjonen opp fra drømmene: «Der inne ser du først / ingenting, men flekkene av gjenskinn fra / et vannglass på disken treffer det indre øyet / og staver fram en beskjed, svaret på gåta om / en nødvendig avskjed». Og i diktet «Ring» i Snø på museum går vi inn i den samme stasjonen.  

Kommer inn i det mørke venterommet på en tilfeldig stasjon.

Det står et glass der som i den fremmede heten virker som svar  

på en bønn om vann eller et bilde på lysende nærvær. Jeg tror

 

jeg har vært her før, på denne kalkhvite stasjonen under solas

grådige blikk. Jeg aner det var jeg som satte igjen glasset så

det tørket ut, lik en bekk i ørkenen. Så utspekulert, for det

 

har bevart skyggen av en ring rundt kanten, slik at tørstende

blir lurt. Med jevne mellomrom havner jeg her sammen med dem

jeg elsker, på stasjonen i drømmene som er stedet for avskjed

Dette diktet fikk meg til å stoppe opp. Ved første gangs lesning syntes jeg at jeg kjente igjen dette rommet, jeg har vært her før, tenkte jeg, og måtte i bokhylla og lete i tidligere samlinger. Et gåtefullt sted, denne stasjonen som vi møter både i diktsamlinga fra 2017 og i diktsamlinga fra 2021, et kjølig tomrom i heten, med sitt glass, sine illusjoner og avskjeder.

Formmessig er nesten alle diktene i denne diktsamlinga visuelt stramme med sine to-, tre-, fire- og femlinjede strofer med lange, urimede verselinjer som går over hele siden, som episke minnesmerker, nesten. Unntaket er avdelinga «Meldinger om snø»: (33-39) små tostrofete toversete dikt som står som spor i snøen, mer fortettede uttrykk om forgjengelighet, fravær, tap:

Snøminner nesten

tapte, sansninger

 

uforståelige, formet

av gammel kulde

Titteldiktet i elleve deler, «Snø på museum», beskrives som både et portrett støpt i kalkstein, som et pågående maleri penselstrøkene ennå føres over; og som et museum av harde tanker som snør ned. I dette diktet er ingenting som det ser ut, skyggene ligner ikke sitt objekt, og lukkete øyne er likevel åpne og ser, det er som om vi befinner oss på to sider av et speil, eller på en overflate av tynn is, der vi kan skimte noe annet under. Det er som et desperat forsøk på å holde fast i noe som ikke lenger finnes, og som ikke kommer igjen. «Du kan ikke bevare snøen på museum», står det, og selv om snølysets sjatteringer kan fanges på et bilde, vris det og blir ikke det samme. Fortidas lukter, lyder, følelser forsvinner. Vi vet det, vi kan ikke bevare snø på museum, men likevel er dette diktsamlingas tittel, og vi leser oss gjennom truende snøstormer og kaos, lett puddersnø, svart snø, hagl og krystaller. Vi kan tenke oss at tittelen kan henspille på klimakrise og framtidige snøfattige vintre, men jeg leser tittelen som et forsøk på å vise hvordan diktningen forsøker å fryse fast minner, tanker og hendelser.  Snømotivet binder historien sammen med nåtiden og framtiden, i et poetisk univers som på samme tid uttrykker sorg og inngir håp.