Haiti, i det midterste,

overgitt til havet, hvor

de glinsende bølgene

for lengst har glemt det minste ord.                         

Om kvelden, bare rester

av dønninger tilbake, for den som fortsatt hører,

slår, slår, tungt, mørkt

oppover sandgrunnen,

tomme for drømmer.

Haiti, hvor skipene lenge

gled forbi, konvoier

med levende last ombord,     

iblant et kort streif innom,                            

et glimt av et fritt ansikt,

forsvant brått, på usikre stier

i den fuktige skogen, mens skipene

videre med kursen nøyaktig utregnet

inne i historiens gang.

Haiti, utallige grotter,                       

like dype som et fastlands-Hades.

Så om en turist vil bli ført ned dit,

med en guide som ikke er til å forstå,

hurtig, helt ned til voodoomørket

som bare de som bor her

våger å smile inni. Alle andre

innelåst i total forvirring,                             

å bare huske musikken

en hørte oppe i gatene,

nå klingende

som et øverste paradis, på jord.

Haiti, der sommeren

går i ring, ingen høst,

ingen vinter, et paradis innvevd i helvete,                

bare natten er tidens oppmåler,

tiden som kommer som dønninger om kvelden,

når alt er forvandlet, gjenger,

uberegnelige grenseposter, brått ut av skyggen,

en geværmunning inn bilvinduet, skrik,

en dyp revne i buken,

ubønnhørlig, den siste post,                          

for ikke en gang Papa Doc

finnes på det nærmeste, ødelagte sykehuset.

Haiti, på den nordligste                                

stranden, der dønningene om kvelden         

skummer hvitt mot hvitt

og hvor en med venstre øye

kan skimte Guantánamo innhyllet i revolusjonens tåke,

og med det høyre øyet

kan se Nordstjernen, alltid rolig,

konstant, med sitt klare lys,

beregne kursen                                  

oppover, dit, nordover, Norge,

til kuldens idyll,                                            

den siste.