TIDSSKRIFT FOR POESIKRITIKK

56. utgåve     |    2. februar 2023     |    VEKAS BOKMELDING

Opphav og oppløsning

I Min vrengte kimono utforsker Kjersti Bronken Senderud ideen om familien i et språk fylt av natur og mytologi. Det er fristende å lese Min vrengte kimono som en fortelling om det unge mennesket som vil frigjøre seg fra sine foreldre, men som likevel aldri kan unnslippe barndommen og fortiden.

DIKT

Kjersti Bronken Senderud

Min vrengte kimono

108 s.

Oktober forlag (2023)

LYTT TIL BOKMELDINGA

AV FREDRIK HAGEN

jeg spør søsteren min

om mødre og fedre   om familie

her  sier vi   her

er hjemmet vårt

I dette korte diktet fra Min vrengte kimono illustrerer Kjersti Bronken Senderud elegant den paradoksale dobbeltheten i alle familiære relasjoner; de er på den ene siden betinget av biologiske forhold utenfor vår kontroll, men samtidig er de konstruert av fortellingene vi selv skaper om hvem vi er og hvor vi hører til. Derfor kan det også i en og samme familie finnes ulike fortellinger om hvem familien er, og hva som gjør at man henger sammen.

jeg dras opp   jorda snakker i munnen på meg

men jeg forstår ikke hva den sier

 

foreldrene mine kjente jorda   de var jordas barn

de var gode mot jorda   de sådde og høstet

de tjente jorda på en god måte

jeg hadde ikke samme evnen   jeg ble tatt av vind og luft

I Min vrengte kimono skriver Senderud en fortelling i diktform om et jeg som på samme tid lengter etter både tilhørighet og selvstendighet. Forholdet mellom søsken, foreldre og barn utforskes i samlingen gjennom et språk som er langt fra hverdagslig, men fylt med metaforer og bilder. Det refereres gjennomgående til mytiske størrelser og til naturkrefter, til vind og jord og Jesus og Maria. Jeg-et beskrives som et himmelskip, foreldrene som om de er halvt sunket ned i jorden.

Forskjellene mellom menneskene i familien beskrives som like grunnleggende som forskjellen mellom jord og vind. Det er dette språket som driver diktene i boken, men det er også et språk som iblant kan bli for overveldende for leseren, som om det insisterer på at det ikke er mulig å overkomme ulikhetene. Men gjennom teksten brytes dette kategoriserende språket opp.

Boken er delt i fem avdelinger: «En», «To», «Tre», «To» og «En». Altså som noe som øker for så å minke igjen, eller noe som fjerner seg fra et utgangspunkt og beveger seg tilbake mot det. Det er nettopp en slik bevegelse som også beskrives gjennom boken: Å reise bort fra det man kommer fra, for så å komme tilbake til det og oppleve det som fremmed.

I den første avdelingen utforskes hovedsakelig forholdet mellom jeg-et og foreldrene. Foreldrene, får vi høre, tilhørte jorda, de er bønder og stedbundet. For leseren fremstår den flyvende formen som jeg-et er gitt, som den helt klart mest gunstige tilstanden, men slik ser ikke foreldrene det. For dem representerer ikke himmelskipet noe som er fritt, kun noe som er fremmed, noe som ikke er dem.

jeg ser datteren min inn i øynene

men jeg ser bare himmel   sa hun

 

hvor er barnet jeg fødte   hvor er datteren min

Dette først enkle utgangspunktet utfordres videre i boken. Jeg-et, himmelskipet, svever ikke bare over jorden, men den tar også med seg gården, slipper ikke unna dyrene eller de mørke rommene på gården. Det er fristende å lese det som en fortelling om det unge mennesket som vil frigjøre seg fra sine foreldre, men som likevel aldri kan unnslippe sin barndom og sin fortid.

Den neste avdelingen, «To», dreier rundt jeg-ets datter. I løpet av noen få sider bestemmer jeg-et seg for å få et barn, og så flytter barnet hjemmefra, like etter er jeg-et tilbake som gravid. Det er tydelig at kronologien i fortellingen ikke er det viktige. Barnet, datteren, er i stedet enda et menneske som trer inn i fortellingen og utydeliggjør grensene mellom frigjøring og tilhørighet:

er det dette som er å være mor

spør jeg jorda

 

å miste ord

 

og nå husker jeg det

det var derfor jeg ikke ønsket meg barn

I den tredje avdelingen, altså den som er lengst unna utgangspunktet, mister jeg-et datteren helt. Hun både glemmer at hun har en datter, og klarer ikke finne henne. Til slutt blir hun usikker på om hun noen gang har hatt en datter.

det gikk ikke en dag

uten at jeg glemte datteren min

en slik mor er det ingen som vil ha

en slik mor kan skrive

navnet til barnet sitt i uker og år

uten å få svar

Det er kanskje ikke så rart at jeg-et glemmer datteren. Jeg-et er nemlig gjennom hele boken fascinert av bevegelse og overskridelser. Av vinder og hester og brev og skriving. For jeg-et er kanskje mors-rollen begrensende, akkurat slik det opplevde rollen som barn tidligere i samlingen. Likevel er jeg-et opptatt av at det ikke er opptatt av barnet, og nok en gang er det delt mellom sin selvstendighetstrang og sitt ønske om tilhørighet.

I de to siste avdelingene trer Maria Magdalena og Jesus inn som karakterer i fortellingen, mens jeg-et reiser tilbake til gården hun forlot i den første avdelingen. De ser ut til å komme inn i historien som erstatninger for andre mennesker som har forsvunnet. Å vende seg mot det religiøse når man er i desperate situasjoner, er ikke noe uvanlig, men det hele får en komisk dimensjon når de religiøse figurene oppfører seg som vanlige mennesker.

Det er noe vitalistisk eller anti-moderne over både diktenes språk og tenkningen i dem. Kanskje kan man også lese det konservativt, at det i fortellingen om jeg-et som beveger seg bort fra jorden og moren sin for så siden å sitte igjen med en følelse av å være fremmedgjort er en kritikk av vår tids individualisme og selvopptatthet. At det på sett og vis er bedre å leve av jorden, enn å være et fremmedgjort luftskip. Men så enkelt er det ikke, for bruddet med foreldrene er også skapende: Jeg-et skriver frem en hest som blir levende.

Jeg velger å lese disse diktene ikke som en enkel kritikk av samtiden, men nettopp som en understrekning av det krevende ved alle former av relasjoner, til seg selv og til hverandre. Det er dette som er skjønnlitteraturens mulighet: Å kunne vise noe frem, å tenke over det, og likevel ikke komme med noen svar. «du er aldri alene», er samlingens siste verselinje og fungerer som en fortetning av tenkningen i boken. Himmelskipet som søker seg bort fra foreldrene sine, som foreldre opplever som så fremmed, kan ikke la være å fylles av stedet og folkene det kommer fra.

Fredrik Hagen er forfatter, historiker og litteraturarbeider. Han siste bok er Omriss av åpne hender (2021).