TIDSSKRIFT FOR POESIKRITIKK

27. utgåve     |     21. april 2022     |     BOKMELDING

Opp, alle jordens ynglinger!

Det er en rastløs inderlighet i diktuttrykket til Lengali; en gjennomgående spenning mellom det nakent bekjennende og et bevisst overlesset bildespråk.

DIKT

Jonathan August Lengali

Yngling

112 s.

Forlaget Oktober 2022

AV ELISABETH FRØYSLAND PEDERSEN

«Jeg ville bli, dryppet av liv, kåthet og skapelse». I sentrum av Jonathan August Lengalis andre diktsamling står en yppete yngling: Den vakre og androgyne «guttemannen» som med sin evigunge utstråling hinter om både barnlig uskyld og bråvoksent begjær.

Yngling blander voksesmerter og ung melankoli med poetiske skapelsesmyter og ekstatisk begjærsutfoldelse. Som i debuten Jonathan og sailor j. (2018) veksler de eksplisitt homoerotiske diktene (eller «dicktene» som det heter i et megetsigende ordspill) mellom klønete realisme og overdådige fantasier. Men der debuten opererte med en mer markert utsagnsposisjon, et stabilt lyrisk jeg og en gjennomgående henvendelse til et du, føles grensene denne gangen betydelig mer porøse.

Motivkretsen i samlingen – og da særlig den utstrakte bruken av solen som motiv – sender tankene til den vitalistiske poesitradisjonen, som knyttet livskraft til kroppslig erfaring, og anså skaperevne og en sans for det visjonære for å være en naturlig forlengelse av tradisjonelt mannlige dyder som styrke og sunnhet. Men hvorfor skulle ikke solen, som til alle tider har fått alt levende til å vokse, kunne skinne like sterkt på en uferdig yngling i oppdrift?

Det er en rastløs inderlighet i diktuttrykket til Lengali; en gjennomgående spenning mellom det nakent bekjennende og et bevisst overlesset bildespråk. Her er det ekspansjon som gjelder. Vi har å gjøre med en estetiker som ønsker å forføre og bli forført, som «noen ganger elsker alle menn» og som ser «ynglingen i alle og overalt». Samtlige av de skjønnhetssøkende unge mennene han menger seg med på sjøbadet, i skogen og i diverse byleiligheter ligner da også villige ynglinger, og de mange beskrivelsene av spente muskler, bankende kjønnsorganer og ekstatisk utveksling av kroppsvæsker gjør at vi i løpet av få verselinjer beveger oss fra ublu fallos-symbolikk og gay porn-klisjeer til mer fornyende begjærsbilder: «Han var som å sitte inntil fersk melk, en hestekropp, den gudten».

Det bekymringsløse begjæret skildres på en måte som ofte føles genuint åpnende og, til moderne storbysex å være: forfriskende lite kynisk. Hudkontakten handler mer om en sanselig måte å være i verden på, om en oppriktig nysgjerrighet på andre lengtende kropper, enn det handler om rutine og et narsissistisk behov for å mestre det tråkige seksuelle spillet. Og, som Priya Bains påpeker i sin lesning av diktboken i tidsskriftet Fett, har vi å gjøre med en diktsamling som snakker om synet av regn og kyr og smaken av villbringebær på den samme sanselige måten som den snakker om en ynglingkropp.    

Ynglingen er riktignok ingen fullblods vitalist; iblant sklir diktene ut i en mer melankolsk livsfølelse som gjør at lysten tidvis smuldrer bort i resignasjon og virkeløshet. Som oftest har «dickt»-jeget likevel overskudd til å krangle muntert med forplantningslæren og andre etablerte forestillinger om det «naturlige» og det «unaturlige» i kulturen; det ligger i yndlingens natur å yppe til kaos i møte med en slik orden og knuse eggene i kurven og la all melken gå til spille i et anfall av fandenivoldsk ertelyst. Andre steder er han «lost i forplantningens jord»; som om de gamle mytene og mannsbildene enn så lenge har fått det siste ordet.

Det nærgående blikket på mannskroppen gjør at diktene tematisk sett kan minne om Andrew McMillans poetiske undersøkelse av maskulinitet og (homo)seksuell identitet i konseptdiktet Physical (2015), selv om sistnevnte er en blygere og mer hymnisk anlagt klassisist. I Lengalis hender blir ynglingen noe mer enn et begjærsobjekt og en kulturell dagdrøm. Her er han en dynamisk figur som beveger seg like uanstrengt i skogen som i byen, med en like glupsk appetitt på sin egen samtid som på arkaisk mytestoff.

 Det umåteholdne og lekent distraherte ved stilen, som også inkluderer en stor mengde innskutte pop-refrenger, og en blanding av kleine og kløktige ordspill, gjør at jeg av og til tar meg i å savne en kontrollert utporsjonering hvor bilder og ord krangler mindre om oppmerksomheten. I det poetiske «etterordet» (eller «etterdiktet» om man vil) samlingen er utstyrt med gjør Lengali tilsynelatende rede for sin poetiske posisjon og estetiske valg, men også følgende dikt, hentet fra et annet sted i samlingen, sier på sitt uhøytidelige vis en del om tanken bak den fragmentariske stilen : «Jeg er sikkert en gud, ligger her, kaster ting, i mørket/håper at det treffer». Langt på vei lykkes han da også med å bygge ut en innfallsrik og drømsk stemning ved å skrive frem verselinjer som er solid forankret i konkrete kropper og the sensual world. Diktene er ofte mest levende og humørfylte der det fråtsende – og ofte selvironiske – ynglingperspektivet settes på spissen, som i de lekne avdelingene «Hva skal en yngling si» og «Holding out for a yngling». Samtidig lover det godt for fortsettelsen at Lengali i utvalgte øyeblikk viser at han også rår over en annen poetisk modus, som har større tillit til at bevegelsen i et enkelt bilde kan bære (stadig med selvironien intakt):

 

Jeg er endelig ikke forelsket

Ikke at det har gjort meg bedre til å tenke

Men hvis jeg skal bli det igjen

 

Hvis jeg skal forelske meg igjen

håper jeg det blir i røsslyng og kyr

 

ikke i et hvitt speil

 

Ynglingen kan ikke forbli yngling for alltid; han må videre. Men enn så lenge er den glade flanøren kledelig «dum i vinden».

Elisabeth Frøysland Pedersen (f.1985) er litteraturkritiker og løsarbeider.