151. utgåve | 22. mai 2025 | BOKMELDING
Poetens språklige teft trumfer diktsamlingens konsept.
DIKT
Erlend Wichne
Og
89 s.
Flamme forlag 2025
AV FREDRIK PARELIUS
Ifølge forlagets facebookside er Erlend Wichnes fjerde diktsamling Og siste del av «en kvartett med utgangspunkt i de antikke grunnelementene». Men der Wichnes tidligere diktsamlinger har hatt vannet, ilden og luften som tydelige grunnmotiver, spiller jorden som element en mer tilbaketrukket rolle i Og. Dette er ikke noen poetisk jordebok eller flora slik man kanskje kunne forvente. Og er snarere en elvebok, «ei vannets / historie om landjord» som nærmer seg noen av tilværelsens strømmende bevegelser.
Boka er delt inn i tre avdelinger som utgjør hvert sitt langdikt, men leses nok best som en konseptuell helhet uten skarpe skiller mellom diktene. Første avdeling er strukturert med utgangspunkt i ledemotivene laks og morfar. Gjennom å apostrofere sin avdøde morfar, utforsker diktjeget her spenningen mellom ulike generasjoners perspektiv på laksearten. At menneskelig inngripen i løpet av en mannsalder har gjort husdyr av laksen, innebærer en dramatisk omveltning – også for arten som poetisk symbol. Dette understrekes av at Wichne gjennom teksten har inkorporert fraser «som inneholder ordene ‘laksen er’ fra norske aviser utgitt mellom 1950 og 1990». De «funne» frasene viser hvordan laksen har beveget seg fra å være en høystatusfisk med konnotasjoner til renhet, frihet og styrke i morfar-perspektivets «ord om fisk», til å bli en innmæret og plaget skapning. Av diktjeget behandles laksen som en metonymi for hvordan naturen forfaller gjennom menneskets forvaltning:
la meg se, morfar
laksen skurt
til yttergrensa av matt
de dype flengene i kjøttet
kinndynene som blafrer
hulkinna mot beinkvistverket
muskelvevet som rakner
om vannets verdighet
///
morfar, dine
ord om fisk
står som noter
til forglemmelsene
i en utenkt dialog
mellom en virkelighet
som du ikke så i går
og en virkelighet
som få får øye på nå
[…]
Og balanserer her på grensen mot det økokritisk moraliserende, men er noe mer subtilt enn et anklageskrift rettet mot diktsamlingens morfargenerasjon. I dynamikken mellom jegstemmen og morfaren viser Wichne en bevissthet om de «blaute framtiders / håndgrep», om hvor vanskelig det er å stå midt i livsstrømmen og overskue hvordan handlinger og holdninger blir til vaner og ideologi med varig påvirkning på fremtiden: «hva veit / tilbake / om fram / og hva veit / gangen / om gårsdagens leie». Samtidig målbærer diktsamlingen i formuleringer som «en virkelighet / som få får øye på nå», en kritikk av samfunnets tendens til å behandle naturforandringene som dikteres av kapitalens strøm, som om de er like uavlatelige som tidens strøm.
Det strømmende og samfunnskritiske binder sammen første og andre avdeling i diktsamlingen. I andre avdeling er dronen, og en strøm av navnløse flyktninger motivene som skaper struktur. Også her har Wichne benyttet funne kilder som utgangspunkt for diktene. På nettstedet borderviolence.eu kan man lese anonymiserte vitnesbyrd der flyktninger beskriver sine erfaringer med vold og forfølgelse ved ankomst til Sør-Europa. Wichnes poetiserte bearbeidelse av disse beretningene om ventende biler, galmannskjøring, «penger, bagger» og «menn i sivil med balaklava og kjepper» har dronens perspektiv og overblikk, men som laks i mæren glir de ansiktsløse skikkelsene over i hverandre i tekstens strømmende bevegelse. Det er som om diktenes søkemotoriske tilblivelse har satt avtrykk, å lese disse boksidene føles tidvis som å scrolle uforpliktet forbi små glimt av virkelige menneskers vonde skjebner.
mennene
spørres ut
er de fra Algerie
er de fra Afghanistan
av skikkelser
med jord
i uniformen
skikkelsene
setter kraftige lys
i deres øyne
laksens
smertehvit
deres lovløse retur
i julis fredløse hjerte
Den poetiske stemmen ligger i strømmen og lar seg flyte med, men tematiserer også sin påtagelige distanse til disse menneskenes opplevelser:
jeg kjenner ikke
kjærlighetens forhold
til sine harde holdninger
eller en brøkdel
av sorgens mødre
I likhet med Ida Börjels Ringa hem: dokumentärdikt (2022) er Wichnes bok preget av spørsmålet om hvordan diktet kan gjøre bruk av funnet dokumentarisk materiale på en hensyns- og meningsfull måte. Begge disse samlingene spør også hva diktningens rolle skal være i møte med virkelighetens mørke sider. Et sted hos Wichne heter det at «historia finner / si lille / motfortelling», for ham ligger det et aktivistisk håp og en egenverdi i at diktningen dokumenterer, artikulerer og opponerer.
la ett likevel bli sagt
og la to finne sammen i lutter øre
la tre forutane konturen
av vitnesbyrdenes virkelighet
og la fire
fem
seks
og syv
forbli de ørsmå
hjertenes
øyesyn fra bunnen
Formaningen om å artikulere, om å si det høyt, preger også den håpefulle konklusjonen i samlingens tredje avdeling, der perspektivene fra første og andre bolk forenes:
si det videre
at tenner skjærer i blikket
si det videre
at laksen skal til kildene
si det videre
at daggry rammer himlene
si det videre
at oversettelsenes morgener
si det videre
at solas gule øre
og grønt over en kamuflert visjon
si det videre
at det blå av sted fra dronene
at hvitt, at rødt, at rosa, grått og svart
si at det er
i de blanke hendelsene
i de veldig synlige handlingene
at det er ved bleiene og menneskene
at leirbål og hildringer
at det er elver, atter elver som skal reise seg og slå
og si at det er føtter, at det er hender
at det er kjærlighet, at det er slik
det er på denne jord
Hver for seg viser diktsamlingens første og andre bolk at Wichne har en overbevisende evne til å skape interessante poetiske strekk. Samtidig kan det stilles et kritisk spørsmål til tredje avdeling og til samlingen som helhet. Emulgerer ledemotivene, eller forblir de adskilte væsker – olje og vann – som tilfeldigvis renner i samme bekkeleie? Wichne viser at analogien mellom laks og flyktning er poetisk fruktbar, men de to politiske kontekstene som danner bakteppe for samlingen står i andre sammenhenger langt fra hverandre. Sammenstillinger som flyktning og morfar eller laks og drone oppleves mer parataktiske. Hvis tanken er at tittelordet Og er limet som skal forene motivene spør jeg meg om konseptet er sterkt nok? Når konseptet vakler, har Wichne likevel en sterk poetisk grunnmotor som holder denne mangslungne tekststrømmen gående.
Fredrik Parelius (f. 1991) er stipendiat i Nordisk litteratur ved Universitetet i Bergen og frilans litteraturkritiker.
Nyheitsbrevet er gratis og kjem kvar veke.
Nyheitsbrevet er gratis og kjem kvar veke.