Sober litteraturkritikk har noe til felles med den rene litteraturen; den unnviker med estetiske midler «det store vi» og forsverger de mange liksom-likestilte jegene. Disse samtids-jegene flokker seg i små og store fjesgrupper og andre klikker, for så å kretse videre i små og store romaner, i korte og lange dikt, i breie og smale bokanmeldelser. Men de slipper ikke inn i Vannverk.

Enn si i vaskesedler: Allerede forlagets definisjonsmakt kan bidra til å underminere denne diktsamlingens subversive kraft ved å plassere diktene i «et levende, pumpende økosystem». Salgbart i ditto kritikernisjer, ikke direkte galt, heller, men i litteraturens kretsløp kan mye forspilles ved fiffig systemaksept.

Fronth-Nygrens Vannverk innbyr til freidigere erkjennelser enn de litterære og er kommunalt i ordets universelle betydning. Jeg har selv trøbbel med å nærme meg de lekfulle og dødsoppriktige diktene med kritikerspråk. Etter å ha lest boka trekker jeg meg derfor langt unna lesning og notater, for å prøve ut en slags kontemplativ glemsel. Jeg vil høre, se og ane hva ordleken, barnebabbelet, ordspillene, innrimene og de lydmalende diktene kan innebære, ja hva konsonant-slegga og vokal-sleiva avstedkommer dersom systemdiktning avventes.

Fred og bevare, jeg oppdager dikt som har kapasitet til noe større enn poesi og dens sirkulære urbanitet, med et vidt spekter av ytringssentimenter som trass, humor, platityder, jubel, hengivenhet og tro! Hvor ofte blir det skrevet dikt som ikke handler om poesi, kommer jeg til å undre i det midlertidige avstandsrommet.

Spaden er denne diktbokas aktive redskap og symbol.

Stilistisk blir det tidlig klart at diktene gjør bruk av hymniske former som salmenes fellesskapsrim og anakronistisk språkbruk a la «hine» og «thi». En nærmest besvergende bruk av ordfortettende rimformer lines opp i kø foran tungespissen. Eksempel: