57. utgåve | 9. februar 2023 | BOKMELDING
Mellom brev og bønn
I sin siste diktbok presenterer Rune Christiansen oss for sine «margnotater» til poeten Harriet Löwenhjelm. Om enn de to av naturlige årsaker aldri møttes, kommer leseren nær dem begge.
DIKT
Rune Christiansen
Marginalia til Harriet Löwenhjelm (1887–1918)
116 s.
Oktober 2023
AV ESPEN GRØNLIE
La meg begynne med å stille et spørsmål om selve tittelen på Rune Christiansens siste bok: Marginalia til Harriet Löwenhjelm (1887–1918). Er den ikke litt som en undertittel? Man kunne ha forestilt seg at det like før eller over denne tittelen sto en setning eller et uttrykk eller et ord – kanskje et sitat? – som var selve tittelen, og så eventuelt en tankestrek eller et punktum eller kolon, før det sto Marginalia til Harriet Löwenhjelm (1887–1918). Likner ikke det siste mer en sjangerbetegnelse, en nøktern merkelapp eller en slags varedeklarasjon? For meg, i hvert fall, kjennes det som om noe er utelatt. Som om noe mangler.
Noe mangler i denne boka. Men det som mangler, mangler likevel ikke. Eller det er ment å mangle. Det må mangle. Mangelen har å gjøre om ikke med mangfoldet av verdener, så med forholdet mellom det transcendente og det immanente. Som det heter et sted i boka:
Det finnes ganske sikkert mange verdener,
men vi lever i den eneste,
det er paradokset. (s. 45)
Eller kanskje dreier det seg ikke om noe så filosofisk som forholdet mellom det transcendente og det immanente, men like gjerne om noe så tradisjonelt religiøst – eller ikke-religiøst – som det hinsidige og det dennesidige, rett og slett etterlivet og livet på jorda?
La meg dvele litt mer ved tittelen. Ordet «marginalia» er fra latin og betegner typisk den form for margnotater man kan finne i et middelalderhåndskrift, foretatt enten av den som førte det i pennen, eller av en hvilken som helst leser av håndskriftet. Marginalia er navnet på ethvert slikt margnotat, ikke bare den type forklarende notater som er forelegget for vår tids fotnoter, men også alskens kommentarer, strøtanker, utrop, illustrasjoner og skisser både med og uten relevans for teksten i håndskriftet for øvrig. Hele dette betydningsmangfoldet spiller med i Christiansens tittel.
Men å lese margnotater – altså bare margnotater, uten selve teksten disse notatene så å si står i margen til? Det er en underlig øvelse. Jeg tar meg i å tenke på Dag Solstads roman Armand V. (2006), med undertittelen Fotnoter til en uutgravd roman, der hele verket foregir å være fotnoter til en «uutgravd» tekst leseren aldri blir presentert for og bare må forestille seg. Ryktene forteller at Solstad i utgangspunktet hadde tenkt seg alle boksidene som hovedsakelig blanke, bare med fotnotene nederst på hver, noe som ikke bare ville vært et vakkert visuelt grep, men også gjort de stadige henvisningene i romanen til teksten som befinner seg «der oppe», altså over notene, lettere anskuelig. Men så kom angivelig forlag og grafisk designer inn i bildet, og Solstads bok ble tilsynelatende mer konvensjonell i formen – men i realiteten enda mer av en intellektuell øvelse for leseren, som må forestille seg en tekst så å si over boka igjen.
Dette er utvilsomt en digresjon. Men Christiansens diktbok kan gi en tilsvarende fornemmelse, som om de ulike tekstene er margnotater til en tekstblokk ovenfor eller nedenfor eller til høyre eller til venstre, som vi som lesere aldri blir presentert for.
Det vil si, parallellen halter litt. For der «selve romanen» hos Solstads er prinsipielt utilgjengelig, i egenskap av «uutgravd», så er det ingenting i veien for å oppsøke Harriet Löwenhjelms egne verk, som tekstene i Christiansens bok da kanskje – formodentlig – er margnotater til. Noen steder blir da også Löwenhjelm sitert av Christiansen. Boka åpner for eksempel med to strofer av henne:
Är jag intill döden trött,
ganska trött,
mycket trött,
sjuk och trött och ledsen.
Lång var vägen som jag nött,
ingen liten vän jag mött.
Jag är trött,
ganska trött,
sjuk och trött och ledsen.
Säg, var hålls min lille vän,
rare vän,
ende vän
i den vida världen?
Hjärtat har jag hårt i bänn.
Kommer, kommer du igen,
lille vän,
rare vän
i den vida världen?
I kolofonen til Christiansens bok finner vi korte opplysninger om hvor de regelrette sitatene er hentet fra – altså en slags marginalia i andre potens. Her ble jeg spilt et såkalt puss, som nettopp skyldtes at Christiansens marginalia var mitt første møte med Löwenhjelms poesi. I kolofonen står det nemlig følgende:
Diktet «Är jag intill döden trött» er fra Harriet Löwenhjelms Manuskriptboken (1917), diktet er skrevet i 1915 og har opprinnelig fire strofer. (s. 113)
Umiddelbart forsto jeg ikke denne formulering om de opprinnelig fire strofene i Manuskriptboken. Eller jeg trodde jeg forsto den, men da kunne jeg ikke for mitt bare liv forstå hvorfor Christiansen gjenga diktet som bestående av to strofer, hvis det var slik at Löwenhjelms håndskrevne versjon har fire? Jeg forestilte meg altså, umiddelbart og ubetenksomt, at det som står å lese i Christiansens bok er hele diktet, bare med en annen strofeinndeling – som om den norske poeten hadde overprøvd sin kollega, som en forsinket og kan hende noe autoritær redaktør.
Men det kunne da ikke stemme?
Det gjorde det heller ikke. Formuleringen i kolofonen peker på noe ganske annet, nemlig at diktet opprinnelig har ytterligere to strofer, i tillegg til de to Christiansen har valgt å gjengi. Kort sagt gjengir han strofe 1 og 3, ikke strofe 2 og 4. Blant verselinjene i den første strofen som er utelatt, finner vi et omkved fra en folkevise, som Löwenhjelm altså gjengir. Dette var noe hun pleide å gå og nynne på. Opplysningen stammer fra venninna Elsa Andrea Elisabeth Björkman-Goldschmidt, hun som Harriet kalte «min älskling» og som kom og var der på hennes dødsleie, slik det også fortelles i Christiansens bok. Dette er omkvedet i folkevisa:
kanske, kanske kalven dör
kanske kanske inte
Nå er ikke Christiansen alene om å utelate den andre strofen av Löwenhjelms dikt – det gjør også diverse sangere som har framført diktet. Det som er påfallende, er at de pleier å ha med den fjerde strofen, som altså også er utelatt i Christiansens bok. Det forekommer meg at det kanskje er her det virkelig brenner. For fjerde strofe går slik:
Kom och hjälp mig för Guds skull,
för min skull
för din skull
du, som ensam kan det
Världen är af sorger full
Allt som glimmar är ej gull
för Guds skull,
för min skull,
hjälp mig du som kan det!
Gud, altså. Gud er utelatt i Marginalia til Harriet Löwenhjelm (1887–1918). Det må bety noe. Jeg begynte denne bokomtalen ved å peke på at tittelen kan likne en undertittel, som et litterært grep for å antyde at her er det noe som mangler. Men hva er det som mangler? Kanskje selve det religiøse, eller det hinsidige, eller det som et sted i Christiansens bok kalles «høyere makter»? Hold på den tanken.
Marginalia til Harriet Löwenhjelm (1887–1918) består av ganske ulike tekster, både på prosa og med ujevn høyremarg. Noen få steder er tekstene likeframt refererende, som i noe av omtalen av sanatoriet der den tuberkuloserammede Löwenhjelm tilbrakte sine siste år. Oftere er de knappe og poetiske, riktignok tidvis en smule estetiserende, men ofte også slående, for eksempel dette diktet, som i all korthet lyder slik:
Kan man forestille seg
aldri å ha sett et speil? (s. 50)
Eller dette, med noe av kvalitetene vi forbinder med haiku:
Vinden stanser, trærne står tomme i regnet. (s. 24)
Det er en rik bok, og jeg kunne sitert en hel masse. Ikke minst kunne jeg tenkt meg å spinne videre på det som sies om barndom og erindring. Men det får bli ved en annen anledning, som det heter.
Til nå har jeg ikke nevnt at mange av tekstene i boka er henvendt til et du, og at det i all hovedsak, hvis ikke også hele veien, er Harriet Löwenhjelm. Jeg tar meg i å tenke på et sitat fra Augustin: «Mitt hjerte er urolig, inntil det finner hvile i deg». Augustins Bekjennnelser er en slags bønn. Det er henvendt til et du – nemlig Gud.
Når Christiansens bok i det alt vesentligste også er henvendt til et du, er det ikke Gud, men et enkeltmenneske: Harriet Löwenhjelm. Boka er ikke en bønn. Den er en rekke brev. Henvisningene til brev florerer da også. Et sted heter det at «du er / et ulest brev i gresset» (s. 89).
Ikke bønn, men brev. Det er nesten som om Christiansen trenger å holde Gud på avstand, og bruker Löwenhjelm som buffer. Han føler seg så nær henne, men neppe i det religiøse, i hvert fall ikke hvis man med det religiøse tenker på den kristne Gud. For, som han skriver: «Min sannhet er innbilningens sannhet, Harriet.» (s. 35) Men stemmer det? Er ikke dikterjegets sannhet snarere det spesifikt dennesidige, den utømmelige detaljrikdommen i denne verden? Som i et av denne diktsamlingens høydepunkt, slik jeg ser det:
Hva kan vi si med sikkerhet? At irisen blomstrer tidlig i den regnbløte åkeren, at tre hvite klesplagg flagrer på tørkesnoren, og at ungene kaster småstein etter skjærene. Eller bare dette: at døden aldri forskanset seg i diktene dine. (s. 56)
Jeg sliter riktignok litt med den siste formuleringen: Altså, «at døden aldri forskanset seg»? Uttrykket grenser til det upresise, tar jeg meg i å tenke, i likhet med visse andre av Christiansens uttrykk, så som «en kravløs klarhet» (s. 20), «avskjedens erobringer» (s. 23) eller «alle nytteløse lengslers navn» (s. 73). Og likevel: «at døden aldri forskanset seg i diktene dine» – jeg blir ikke kvitt utsagnet. Da må det være noe ved det.
Hvis dette dikterjegets sannhet er dennesidig, så er det ikke dermed sagt at det samme gjelder Löwenhjelm. Tvert imot. Som nevnt innledningsvis er det en kontrast her, mellom det dennesidige og det hinsidige. I midten av Christensens bok finner vi dette diktet:
Hvilken vilje ledet deg til den du kalte
«Guds blödande son»?
Nåde uansett. (s. 54)
Som om den norske poeten ikke følger sin kollega hele veien, som om hun forblir et mysterium for ham, og likevel, som om han kan føle det hun føler. Som om han følger henne langt på vei, men ikke hele veien. Ikke hele veien til Kristus på korset.
Hvis man inspiserer Löwenhjelms manuskriptbok, altså hennes håndskrevne dikt, noe man i vår tid kan gjøre på nett (https://litteraturbanken.se), så vil man kunne observere en påfallende rettelse i en av verselinjene i den ene av de to strofene vi har sett at Christiansen utelater i sin bok: I passasjen som lyder «Allt som glimmar är ej gull / för Guds skull / för min skull / hjälp mig du som kan det!» har Löwenhjelm først skrevet «för Guds skull / för Hans skull», men så satt ordet «Hans» i parentes og ført inn et «min» i stedet.
Først altså för Hans skull, så i stedet för min skull: Omtrent akkurat i det mellomrommet er det Christiansens bok utspiller seg.
Espen Grønlie, f. 1978, har doktorgrad i litteratur. Han er ansatt som foreleser og forsker ved Kulturakademiet i Roma.
Bakgrunnsbildet i illustrasjonen over er hentet fra Harriet Löwenhjelms Manuskriptboken (1917). Tegningen finnes sammen med diktet «Är jag inntil döden trött».
