39. utgåve | 8. september 2022 | BOKMELDING
I stråleglans
Gjendiktningen av den libanesisk-amerikanske poeten Etel Adnans omskiftelige endetidsdikt, lyser opp norsk poesi.
DIKT
Etel Adnan
Arabisk apokalypse
Gjendiktet fra fransk av Ida M. Andenæs og Gunstein Bakke
109 sider
H//O//F 2022
AV CARINA ELISABETH BEDDARI
«Bilder er ikke stillestående», har den libanesisk-amerikanske poeten Etel Adnan (1925-2021) sagt i et intervju. «Bilder er bevegelige. De kommer og går, de forsvinner, nærmer seg, trekker seg tilbake, og de er ikke en gang visuelle – egentlig er de ren følelse. De er som noe som leder deg gjennom en sky eller en tåke.» Denne holdningen til bildet viser seg på flere måter i Adnans kunstnerskap, som var uvanlig mangslunget. I tillegg til å ha utgitt poesi, essays og prosa, arbeidet hun med maleri og film, og lagde også det hun kalte leporellos, foldebøker der alle hennes sjangre så og si kom sammen i ett uttrykk.
Andan skrev sine verk på fransk og engelsk. Da hun vokste opp i Beirut snakket hun gresk og tyrkisk, men hennes studie- og skriftspråk ble hovedsakelig fransk og engelsk. Boken som nå utkommer i norsk gjendiktning, Arabisk apokalypse, ble først publisert på fransk i 1980, og senere i Adnans egen engelske versjon i 1989. Dette langdiktet regnes som Adnans hovedverk, og er skrevet som en repsons på den libanesiske borgerkrigen, som brøt ut i 1975. Adnan har selv uttalt at diktets 59 deler tilsvarer de 59 dagene den palestinske flyktningleiren Tel al-Zaatar utenfor Beirut var under beilering i 1976. «de levende hadde sovet 59 dager med kadavrene 59 dager 59 dager / uten å regne med nettene og timene», heter det i diktet.
Det første man legger merke til i Arabisk apokalypse, er hvordan diktet faktisk ser ut på boksiden. Adnans hybride uttrykk inneholder ikke kun skrift, men også små tegnbilder, glyfer eller symboler. Adnan har selv sagt at disse kom til fra et «følelsesoverskudd» («excess of emotion»), fordi det som slår henne når hun skriver «alltid er eksplosivt». Kombinasjonen av tekst og «bilde» løper gjennom hele samlingen, men etableres allerede på første side:
Gjennom samlingen er den foranderlige solen diktets viktigste bestanddel. Solen får en rekke skiftende adjektiver festet til seg, rullerende beskrivelser som kan sende tankene til surrealismen. Den etableres som et krigsvitne i diktet («Et øye er redd for sola sola er et øye», heter det alt her på første side), men har også blitt lest som en metafor for kolonimakten. Det er vanskelig å fastholde én slik lesning gjennom boken; iblant opptrer solen som grusomhetens beveger («sola spytter blodet den sugde fra paddene sine / sola borer hull i palestinerens hjerne / (…) sola selger sin ætt som slaver i otta og i Vesten»), iblant kun som tilskuer. Solen representerer aldri noe stabilt, den er – som den virkelige solen – forutsetningen for alt vi kan oppfatte med øyet, for fargespekteret vi ser, samtidig som dens grenser og konturer ikke kan gripes av mennesket. Det dukker etter hvert også opp et dikter-jeg her, som ikke kan knyttes til en enkelt persona eller til Adnan selv, men som i likhet med diktets sol synes å være mangfoldig og skiftende. Som man forstår av tittelen, styrer diktet mot undergangen i en voldsom fart. De voldelige beskrivelsene blir mer intense utover i boken, men i sluttens slukkende natt finnes det også en ro:
Når sola er ved sin veis ende
vil ilden sluke dyr planter og steiner
vil ilden sluke ilden og dens perfekte sirkel
når den perfekte sirkelen brenner vil ingen engel vise seg STOPP
sola vil slukke guder engler og mennesker
og deretter seg selv midt iblant sine døtre
slik blir materie-ånd til NATT
i natten i natten finner vi lærdom kjærlighet og fred
I Ida M. Andenæs’ grundige etterord til gjendiktningen, nevnes Inger Christensen som en referanse for den som i dag leser Adnans poesi. Christensen Alfabet (1981) er også nevnt som beslektet med Arabisk apokalypse i Monica Aasprongs nekrolog over Adnan, publisert i Morgenbladet 21. desember 2021. Og det er sjelden en annen dikter passer så godt som sammenligningsgrunnlag som Christensen gjør her. Jeg tør påstå at enhver norsk poesileser som tar for seg Adnan, vil komme til å tenke på den danske dikterdronningen. Det sier ikke minst noe om kvaliteten ved Adnans verk.
Som Andenæs påpeker i etterordet, bruker Adnan den bærende formuleringen fra Alfabet («det finnes») flere steder i Arabisk apokalypse, og de skrev begge sine dikt rett etter Vietnamkrigen. Andenæs trekker frem mange likheter («i syntaks, eller mangelen på den, uklarheter rundt subjekt, objekt og pronomen, parataktiske sammensetninger, visse språklige vridninger, de mange felles temaene»), men fellestrekkene som først slår inn er for min del den kosmiske orienteringen og bevisstheten om at verden ikke er uendelig, men skal gå tapt. I begges dikt finnes en stor overveldelse, som samtidig er skapt innenfor et sirlig system. Christensen har et sted skrevet at hun vil nå fram til «den samtale mennesket fører med verden, eller omvendt den samtale verden fører med mennesket, for at komme til bevidsthed om sig selv». Denne typen verdenssamtaler gjør seg også gjeldende i Arabisk apokalypse, selv om Adnans dikt står tettere på en spesifikk erfaring, på krigens verden. Diktet er en undergangssang, men virker skrevet med høyere humør enn Alfabet. Tross de bemørke brutalitetene som skildres («på hver eneste grein hengte de stridende avskårne hoder / de gravde opp de døde for å skjære av kjønnet og stappe det i munnen på dem»), er det som om voldsomheten også skaper en paradoksal kraft, ja, til og med livlighet, i diktet. Det skjer for eksempel i den 37. delen, som man på grunn av (den i notene forklarte) stedsangivelsen «Timianhøyden» kan forstå beskriver den nevnte leiren Tel al-Zataar:
Villskapen i at krigens lyd bryter inn i diktet, «Doomed is DAY DUM DUM SPLASH AND DOOM», understrekes med gjentakelsene og utropstegnene, «med øks! med øks! med øks!», i neste verselinje. Både i lyd og rytme mimer diktet krigstilstanden, og viser fram en forvridd logikk der vin er blod, og der «sekunder sveller» som var de lik. Det raske og militante, men samtidig barbarisk tilfeldige, viser seg også i linjen der barnearmeer «rykker» fram «lik trippende fugler».
Arabisk apokalypse tilbyr leseren et blikk, eller kanskje heller et mangfold av synsmåter, en rekke veier inn i verket. Måten volden sprer seg på, og annekterer alt i diktet, speiler måten vi – og hele verden, hele universet – er avhengige av hverandre. Arabisk apokalypse kan leses som en palestinsk sørgesang og et kamprop. Det er utvilsomt en politisk diktsamling, men mer på grunn av dens vedvarende relevans enn det historiske utgangspunktet. At Adnan balanserer den kosmiske, nærmest altomfattende tilnærmingen med beskrivelsen av en spesifikk krig, er noe av det mest imponerende ved diktet. Det rettes åpenbart en kritikk mot Vesten her, det er den arabiske verdens undergang som legges fram, men diktet demonstrerer også hvordan krigens logikk sprer seg som en slags koldbrann. Det er dens sveipende, utslettende og blendende bevegelse, som det ikke er så enkelt å stille seg utenfor, som blir tydelig i linjer som følgende: «Hvordan kan vi drive ut forbannelsen når vi selv er fordømt ? / Hva skal vi gjøre med sola når den gjemmer seg i tåregass ? / Drikke den. Drikke den i små slurker slik at ømheten minner om helvete.» Noen gjendiktninger er begivenheter, bøker som rister i det norske språket og med sikkerhet vil bli lest om tjue og tredve år. Adnans viltre solapokalypse er en slik utgivelse.
I det som ble hennes siste bok, prosautgivelsen Shifthing the silence (2020), skriver den da 95-årige Adnan om døden og krigen som noe håpløst uavsluttet:
The bloody feast goes on, and we stare at it with total hopelessness. The thing left to do is to be willing to go to the end of just anything, like burning your eyes, metaphorically and physically, by staring long enough at the sun, like when you were a child (in Beirut), and tears were running down. Those were moments transcending.
En slik vilje til overskridelse og overgivelse, til å gå hele veien, er det Adnan setter i spill i Arabisk apokalypse. Den når også leseren. For stirrer man lenge nok inn i disse diktenes sviende stråleglans, blir man også selv trukket i, skjøvet på, beveget.
CARINA ELISABETH BEDDARI (f. 1987) er litteraturviter og kritiker i Morgenbladet. I 2021-2022 har hun drevet gjendiktningsspalten Poesiagenturet sammen med Bendik Vada i BLA.
