TIDSSKRIFT FOR POESIKRITIKK

38. utgåve     |     1. september 2022     |     BOKMELDING

I ei utdøydd verd eller i eksil

Den nye antologien med dikt frå Paolo Febbraro er ikkje bygd på ein enkel kronologi, men derimot på seksjonar som samlar diktarkritikarens bibliotek. Det er faktisk som om diktaren ønskjer å teste tekstane sine mot tida, blande korta igjen, for å stadfeste gyldigheita til dei uavhengig av erfaringa.

DIKT 

Paolo Febbraro

Come sempre (Som alltid)

Eliot Edizioni 2022

LYTT TIL BOKMELDINGA

AV STEFANO MODEO

I ei samling med essays og intervensjonar, med tittelen Poesi i ein kritisk tilstand (Poesia allo stato critico, Inschiboleth 2021), skriv Paolo Febbraro (f.1965) om ansvaret poesikritikaren har:

«Han veit at han aldri vil klare å erobre inspirasjonens borg heilt og fullt, og likevel må han freiste å forstå oppgåva. Det er som når ein byplanleggjar teiknar sentrum der folk bur: gater og bygningar er i ein gjensidig posisjon, og arkitekten må kunne forstå nokre av dei retningane innbyggjarane vil reise i, korleis tilhøvet mellom dei vil vere.»

Kanskje er det i denne forstand at «byplanleggjaren» Febbraro har opna vegen for at me kan reise gjennom borga hans, bygd mellom 1992 og 2022, og nett utgjeve av forlaget Elliot Edizioni med tittelen Som alltid (Come sempre). Antologien opnar med eit av dei mest kjende dikta av poeten frå Roma: «Vitneutsagn» (Deposizione), der ei verd, eller diktet sjølv, som ikkje lenger eksisterer nok ein gong, «vitnar» og «vert ført i protokollen».

Eg likar å tru at dette diktet, plassert i byrjinga på reisa gjennom Febbraros verk, i staden er den n-te provokasjonen frå ein diktar som alltid har erklært seg ute av tida, som del av ei utdøydd verd eller i eksil. Men i røynda er han blant dei få som freistar vise, som alltid, sitt absolutte engasjement for tinga i verda, for notida og fortida.

Det er inga tilfeldigheit at eg ønskte å byrje i desse linene med å heve fram rom- og tidsdimensjonen. Bokborga til Febbraro er, kanskje uventa, ikkje bygd på ein enkel kronologi, men derimot – og dette er eit av dei mest interessante aspekta – på seksjonar som samlar diktarkritikarens bibliotek. Det er faktisk som om diktaren ønskjer å teste tekstane sine mot tida, blande korta igjen, for å stadfeste gyldigheita til dei uavhengig av erfaringa. Me tar difor utgangspunkt i den «Første boka – Tid med henne», ei felles tid. Dette er kjærleiksdikt der kroppen til kona vert spegel og tidsmål som skrid ubønhøyrleg fram, der kvardagen og repetisjonen vert eit grep for å takle eiga dødelegheit:   

Om morgonen ber du meg om å vere lik

kvelden før

for å unngå lagnaden, bed du meg om

ikkje å ha elska

og ikkje å ha forlate deg,

om alltid å ha vore gift med deg.

Du søv framleis og spør meg

om å bli og akkurat fylle

mi plass i senga,

å forsvinne i teikninga mi,

om ikkje som vaksen å tru

på tidas inngangsbønn

 

I den andre boka, «For natur» (Per natura), antyder preposisjonen ‘for’ ei tilbøyelegheit, ei spontan opning mot verda: årstidene, havet, markene, vinden, insekta. Faktisk er ‘tilbøyelegheit’ eit ord som skal forståast i Lukrets forstand, som eit klinamen som bøyer atoma frå deira frie fall og samlar dei til kroppar: alt finst i kraft av ei tilbøyelegheit. I denne seksjonen lyttar ein, eller rettare, blir sett i forbindelse med og deltar i det levande. Her avslører Febbraro ei stor evne til å levere skarpe og presise bilete:

Havet har ingen munn,

ikkje eingong eit vers, det er eit nivå.

Det er ein bølgjefrekvens

som me seriøst er samde om.

Totalt fråvær av brann;

uvand med røysta.

Seglfly som held følgje

med deg

men blodbad i vinden

forvaring av seglskip

tapt i spelet sitt

vibrafon, cello

som flaumar i morgonen din.

Frå naturen til illusjonen er steget, nett som på Leopardis vis, kort. Faktisk har den fjerde boka tittelen «Sanne illusjonar» (Illusioni vere) og set søkjelyset på mennesket sjølv og menneskets konstruksjonar, kanskje også kva det poetiske språket kan generere ved analogi, musikalitet og transfigurasjonar. I denne delen er det ingen mangel på overtru; Gud, Roma, klokkene, torga. I Febbraros poesi er bruken av hermeteikn, for å få alle karakterane til å snakke, typisk. Dette grepet dukkar opp att i den femte og sjette boka, i «Historisk roman» (Romanzo storico) og «Den misforståtte røysta» (La voce fraintesa). Der snakkar hovudsakleg ein serie bibelske og litterære karakterar som diktaren morar seg med å bryte ned til hendingar og karakteristikkar, mens han går att og fram på tidslina og nærmast vevar ein dialog med dei store namna i litteraturhistoria: Adam, Judas, Kain, Lucifer, Gud, Cavalcanti, Joyce, Paolo Malatesta. Poeten er ikkje redd for å handtere dei, å omskrive og ta dei i nye retningar. På dette viset er tilhøvet til den litterære tradisjonen grunnleggjande, ikkje for å heilaggjere den, men tvert om for å gi kontinuitet til ein diskurs i lys av samtida. Febbraro har aldri brydd seg om å vere ny, for det er betre å bringe fram det som har vore levande frå tidenes morgon – ­som alltid  – gjennom det merkverdige kreative spelet som poesi er. Og berre for denne vedvarande ærlegdomen, syner han seg å vere ein av våre beste poetar.

Vitneutsegn

 

«Eg vitnar, set språk til det

som eingong blei sunge for spegelen,

våren var sein eller sjuk,

kvinnene kjøpte med hjarta.

Natt, solnedgang og kveld

sto for døden, kjærleiken

var symptom på dagen, og blindheit.

Frå havet bekrefta eg den moderlege vondskapen,

den fåmælte folden i treet.

Etter å ha sett og godkjend kva som var lov her,

gret eg, gløymer det og legg det i urna.»

 

Røysta sa:


«Eg er den som tok vekk

forstanden til Kant

og auga til Homer.

Det var eg som ønskte at trekka til Hamlets far

skulle vere usikre,

eg er den uansvarlege feberen

som tok Aleksander,

den lykkelege draumen som sleppte Attila laus

og det vende blikket

som forrådde Orfeus.

Eg viska kampplanane til vinnaren av Waterloo,

plaga Leonardo

med dei sprøaste kjærleikane.

Med eldbluss

mista eg

hundreår med ord

i mørket i Aleksandria,

eg sprang langs dei trettitre knivblada

som raude og berømte

ville Idus Martiae.

Av misunning opererte eg

med kald intelligens.

No stikk eg

til ein stad korkje svart eller kvit

skjerma frå ei kvar lukt

og frå kvar ein tanke.»

«Demon, hoggorm, slange,

svak elskar av ingenting:

ugjenkalleleg gløymsle

vert gjeve deg, forrædar.»

 

«Ikkje kall meg djevel,

menneske. Eg er Gud.»

STEFANO MODEO (f.1990, Taronto), bur og arbeider som lærar i Treviso. Debuterte med La terra del Rimorso (Angerens land) i 2018. Har publisert dikt i ulike tidsskift, til dømes Nuovi Argomenti, L’Ulisse og poesibloggen til Corriere della Sera. Han er representert i antologien Abitare la parola – Poeti nati negli anni ’90 (Å bu i ordet – poetar fødde på 90-talet). I tillegg er han en del av redaksjonen i tidsskriftet Atelier og i bloggtidsskriftet Universo poesia – Strisciarossa. Skriv litteraturkritikk for ulike tidsskrift.

Sindre Ekrheim har omsett teksten og dikta frå italiensk til norsk.