Assosiasjonen min var temmelig søkt, det innrømmer jeg. Antakelig dukket den opp fordi jeg ikke klarte å få diktet til å gi så mye mening uten å la tankene vandre. Derfor ble denne litt tvungne assosiasjonen en inngang til Martinčičs diktsamling for min del. Slik er det iblant å lese dikt. Vi kommer med hver våre bakgrunner, og prøver å få ordene til å gi mening, ved å gripe til referanser vi allerede har. Idet jeg støtte på denne ideen om hjernen som noe uavhengig av kroppen, var det som om ordene ble mindre utilgjengelige. Og jo mer jeg tenkte på disse linjene, desto vakrere fant jeg det siste bildet, der hjernen må løftes varsomt inn i kroppen «som et søvntungt barn / fra sofa til seng».

Boka består av åtte deler. Den første heter «Sava». Det er navnet på en sideelv til Donau som renner gjennom fire av de eks-jugoslaviske landene. Også andre elementer plasserer oss i dette landskapet, som når fedrene som omtales har «Tito-ansikter» der de løper mot denne elven. Elven vender tilbake i flere av diktene. Det gjør også en kalv. Er det en særlig opplevelse av natur, dyreliv og menneskeliv som blir forsøkt fanget i boka, der det mot slutten heter at «det er et arbeid / å være natur / dekket av hud»?

Motiver som natur, fødsel, barndom og slekt går igjen. Kanskje kan man som poet tenke at alle ens impresjonistiske innfall ender opp med å fungere når de blir sammenstilt, ene og alene fordi de stammer fra samme person? Selv følte jeg at diktene i denne boka ble stående som omgitt av uklare konturer.

Da jeg første gang kom til bokas tredje seksjon, følte jeg likevel at det skjedde noe. Særlig noen enkeltlinjer glimtet til. Disse to her, for eksempel: