TIDSSKRIFT FOR POESIKRITIKK

20. utgåve     |     24. februar 2022

Grenseoverskridende naturlengsel

Naturen og skogen skal helt inn i kroppen i M. Seppola Simonsens innsirkling av kvensk tilhørighet.

DIKT

M. Seppola Simonsen

Hjerteskog / Syđänmettä

112 sider

Flamme forlag 2022

AV KATRINE HEIBERG

Hva gjør noen til et folk? Hva innebærer det å tilhøre en kultur? Og hva er identitet, egentlig? Skulle tro jeg hadde lest antropologisk pensum, men det er helt annet lesestoff som har plantet disse spørsmålene i meg: diktsamlingen Hjerteskog / Syđänmettä av M. Seppola Simonsen. I den nærmer dikt-jeget seg en ny og mer opprinnelig livsform, tettere forbundet med det nordlige landskapet og dyrenes natur. Diktene beskriver jegets møte med naturen, og sirkler langsomt inn elementer av kvenenes livsførsel og kultur, i tillegg til å bruke enkelte kvenske ord. Den kvenske identiteten har en ambivalent rolle i jegets liv: samtidig som den avler stolthet og tilhørighet, blir den også skildret som noe påtrengende, noe som trekker i jeget.

Simonsen er født i 1998 og er altså ganske ung til både å ha boksingelen Nord (2020) bak seg, og nå debutere på «ordentlig» med en 100 sider lang diktsamling. I forlagets pressemelding kan vi lese at hen er vokst opp «en rekke steder nord for Polarsirkelen», og i et intervju med nettavisen Ruijan Kaiku fra 2020, uttaler hen: «Jeg visste ikke at jeg var kven før jeg var i tenårene, og nå jobber jeg på spreng for å overbevise meg selv om at jeg har en rett på denne merkelappen.» Med andre ord har vi å gjøre med en poet som i utgangspunktet har stått utenfor den kvenske kulturen, men som etter å ha oppdaget slektshistorien, går til den med en bemerkelsesverdig sult.

Kvener betegner finner som utvandret fra Nord-Finland og Nord-Sverige til Nord-Norge før 1945. Folket fikk status som nasjonal minoritet i Norge i 1998. Rundt 2000 mennesker snakker kvensk i dag, og det anslås at det finnes 50-60 000 etterkommere av kvener i Troms og Finnmark. Mens noen kvener kjemper for rettigheter og urfolksstatus på lik linje med samene, kjemper andre imot kven-begrepet, som de oppfatter som nedlatende, og vil heller kalles norsk-finner eller bare etterkommere av finske innvandrere. Hjerteskog går ikke inn i denne konflikten. Mest av alt betoner boka folket og kulturens grenseløshet; «grenselandet» og «gråsonen» blir brukt om områdene der kvenene bor, og jegets identitetssøken kommer blant annet til uttrykk i at naturen og det menneskelige flere steder glir over i hverandre via besjelinger og forvandlinger.

Simonsen er en poet som åpenbart har noe å fare med — en drivkraft og en vilje til utforskning. Det finnes en del tankeeggende stoff her, som gir en forståelse for hvordan det kvenske overskrider grenser i geografisk, kulturell og sjelelig forstand, og hvordan det plasserer seg i relasjon til den norske majoritetskulturen. Tematikken forblir gjerne implisitt, for Simonsen skriver stort sett i bilder, uten så mange direkte henvisninger til den konkrete virkeligheten eller historien. Et viktig dikt i denne sammenhengen, som spisser språket og billedliggjør jegets uavklarte forhold til opphavet sitt, er dette:

 

røttene kryper over alle terskler

dørstokker og vinduskarmer

på tur inn for å vrenge verden

slik at skogen blir liggende helt innerst

 

Statusen som lite belyst minoritetskultur, gjør at det gir mening å beskrive jegets kvenske opphav som krypende røtter — i utgangspunktet en klisjé, men her er den tatt helt ut og får leve sitt eget liv. Opplevelsen av at noe skjult, men dyptstikkende vokser fram i lyset, skildres her som noe nesten umerkelig og samtidig verdensomveltende for jeget. Diktet setter også opp et interessant bilde: å vrenge verden innebærer en forflytning av skogen, fra utkanten til innsiden. Skogen er antakelig et landskap kvenene har sterk tilknytning til, samtidig som den nettopp symboliserer noe skjult, mørklagt og mindre mennesketemmet. I vår moderne verden er skogen stort sett hjemsted for ville dyr; der mennesker bor i dag, fortrenges naturen i stadig større grad.

Simonsen skriver på sin side fram en voldsom naturlengsel, som nok ikke bare kan forklares med dragningen mot det kvenske, siden den speiler en tydelig strømning i kulturen; vi ser det for eksempel med alle byfolkene som flytter ut på bygda, eller som anlegger kjøkkenhager på balkongen. Naturlengselen i Hjerteskog er likevel av et annet kaliber: «jeg ønsker / å forsvinne inn / å gå meg vill blant mørkere / greiner og tvinges / til å bli i deg», står det et sted — her er det nærliggende å lese «deg» som naturen. I et annet dikt heter det: «du vil våkne / i et stille rom / grønne røtter / fra tak og vegger / du vil våkne / i jordens indre / kammer». Diktene uttrykker et radikalt ønske om å utslettes og gjenforenes med naturen. «Jordens indre kammer» gir samtidig assosiasjoner til å ligge i en livmor; på finurlig vis skriver Simonsen fram en ganske intim fornemmelse av Moder Jord her. Dette er et interessant spor i boka, som også kan leses i et økokritisk perspektiv — Simonsen tilhører jo en generasjon som er flasket opp med historier og grafer om menneskets ødeleggelse av livsgrunnlaget. Mange av diktene i Hjerteskog tillegger som sagt naturen menneskelige egenskaper; sola og havet er hunkjønn, nordlyset er hankjønn. Simonsen interesserer seg for hva naturen gjør og er uavhengig av oss, samtidig som den naturligvis farges av det menneskelige blikket. I et dikt leser vi følgende strofe:

 

du stopper bilen

på dette strekket er det ingen gatelys

det grønne vrenger seg over trærne

alle de mørke vergene til verden

skyggene trekkes oppover

skogen renses i natten

 

Her maner Simonsen fram et bilde av at naturfenomenene lever som organismer i en kropp. Eller de gir inntrykk av å utgjøre et samspill av magiske mekanismer. Trærne omtales som verger, og nordlyset beskrives som en sentrifugal kraft som for min del sender tankene til hvordan hjernen vasker seg selv om natta. Det er i passasjene som skildrer naturen at Simonsens språk kan gnistre av nærvær og innta et litt skrått blikk på sanseverdenen; «solplummen slumret» er definitivt en favorittformulering, «vi ligger øverst i lungene» er en annen.

Samtidig kommer jeg ikke unna noen håndverksmessige innvendinger. Noe av det som slår meg sterkest angående Hjerteskogs utforming, er mangelen på forløp. Diktene, hundre i tallet og relativt like i lengde, følger på hverandre uten å brytes opp av inndelinger, nye undertitler eller andre formende grep. I tillegg er det vanskelig å finne en innbyrdes struktur eller organisering i boka. Det kan også virke som om jeget befinner seg på ulike steder og i ulike tider i ulike dikt, men dette egentlig spennende valget forsvinner litt i den generelle mangelen på struktur. Leseropplevelsen formes deretter: På den ene siden får teksten karakter av et udefinert og åpent landskap, som gir en slags episk følelse og som passer til tematiseringen av en grensekryssende kultur. På den andre siden vekker retningsløsheten en utålmodighet hos meg — det er ikke godt å si hvorfor et dikt følger et annet — og dermed tar jeg meg i å savne konsekvens. I tillegg er Simonsens skiftende bruk av pronomener uklart motivert; «jeg» og «du» brukes tilsynelatende om hverandre, og «vi»-et, som det etter hvert framkommer at skal leses som en gruppe kvener, gir et anonymt inntrykk boka igjennom. Brorparten av diktene er som nevnt satt til et naturlandskap og ofte til skogen, men mot slutten av boka dukker det opp en by, før den like plutselig forsvinner. Dette er eksempler på noen forvirrende grep som antakelig lett kunne vært unngått.

«Jeg håper at folk kan bli interessert i kvensk litteratur og kvener», blir Simonsen sitert på i forlagets pressemelding. Som nevnt bruker hen enkelte kvenske ord i diktsamlingen, som gjerne får stå alene på ei linje og skinne fremmed, inntil jeg oversetter det på nettet ved hjelp av en kvensk-norsk ordbok. Ett ord skiller seg ut, nemlig puukko, som betyr «kvenkniv»; jeget bærer på denne i flere dikt. Hva det kvenske er, blir likevel ikke klart for meg i løpet av lesningen. Simonsen former utover i boka naturfolkets blikk på omgivelsene, der naturen blir forstått som ressurs: formuleringen «båten ligger alt i stammen» er et fint eksempel på dette. Omtrent så langt er det også denne helnorske leseren kommer i å få innblikk i den kvenske sjela, om man kan si det slik. Men boka vekker helt klart nysgjerrighet, og kan godt fungere som en inngang til det kvenske.

Simonsens prosjekt er egenartet i dets utforskning av kvensk identitet, en tematikk jeg ikke kan huske å ha truffet på i en skjønnlitterær utgivelse tidligere. Hjerteskog / Syđänmettä er en usjenert diktsamling som går inn i det uavklarte landskapet mellom tilhørighet og utenforskap; en litt flisete båt med enkelte hull og enkelte vakre utskjæringer.