113. utgåve | 30. mai 2024 | BOKMELDING
Grenseløs språklig variasjon
Mellom permene på denne antologien står tekstene både på bokmål, nynorsk, svensk og på en mikstur av disse språkene. Tekstene av de unge norske og svenske forfatterne spriker i alle retninger, men som et nybrott av en språklig hybrid er boka spenstig.
DIKT OG PROSA/ANTOLOGI
Alltid samme snø, alltid samme grense
Priya Bains og Burcu Sahin (red.)
192 s.
Forlaget Oktober 2024
AV ESPEN GRØNLIE
Alltid samme snø, alltid samme grense er en antologi med ti tekster av i alt ti norske og svenske forfattere. Boka er redigert av Burcu Sahin og Priya Bains.
Sahin er født i 1993 og oppvokst i Rinkeby. På svensk har hun utgitt de to diktsamlingene Broderier (2018) og Blodbok (2022). Hun fungerer som lærer på forfatterutdanningen Nordens Folkhögskola Biskops-Arnö.
Bains har utgitt diktsamlingen Med restene av mine hender (2021) og en gjendiktning fra svensk, av Aya Kanbars Hypervirkelighet (2023). Tidligere i måneden kunngjorde Gyldendal at Bains er påtroppende redaktør for Vinduet.
De ti forfatterne som bidrar, er alle «i begynnelsen av sitt forfatterskap» og «har skrivepraksiser vi har bitt oss merke i», skriver de to redaktørene i sitt felles forord. Til sammen utgjør bidragene, hevder de, «kanskje […] et slags utsnitt av det som foregår i den unge litteraturen i Norge og Sverige».
Undertittelen på antologien er «Dikt og prosa». Av de ti individuelle bidragene består tre stykker av dikt og fem av prosa. Uten at det er angitt eksplisitt, gir det mening å kalle tre av prosatekstene for noveller, nemlig dem av Bruno Jovanović, Sarah Smith Ogunbona og Julie Stokkendal; én av dem er eksplisitt et romanutdrag, fra Donia Salehs andre roman Röd galla, utgitt i år; mens en annen er snarere kortprosa, «Patientdabok» av Elliot Baron. I tillegg finner vi et kort og ansporende drama av Judith Kiros, og en slags hybridtekst, av Kayo Mpoyi, som også er utstyrt med bilder eller billedkollasjer, og der selve teksten er vekselsvis blokkjustert og venstrejustert, i ulike punktstørrelser og med og uten fete typer.
De tre forfatterne som bidrar med dikt, er Jonathan August Lengali, Hanna Rajs og Svanhild Amdal Telnes.
I sin tekst tar Telnes utgangspunkt i tekster etterlatt av faren, som døde i 2014, står det å lese i en note etter selve diktene. Her blir det også gitt et eksempel på tekstgrunnlaget poeten har arbeidet ut fra. I sin opprinnelige form går et av diktene slik:
Eg set min lit til parentesar
hengekøyer og krumma hender
at noko har ein ende
Etter at Telnes har bearbeidet og utvidet diktet, har det blitt som dette:
Eg set min lit til parentesar
rammar inn dagen
slik han kunne vore
om du ikkje skulle nokon stad
om sola stod opp med anna valør:
hengekøyer og krumma hender
kortslege gras i frukthagen,
ripsflekkar på shortsen
sola syng om undergang
minner oss på
at noko har ein ende
men ikkje her,
ikkje enno
fyrst skal vi vere i
denne parantesen
vi kallar sommar
Når den ferdige versjonen blir sammenstilt med teksten som var utgangspunktet for den, oppstår det en poetisk merverdi. De ikke nærmere spesifiserte parentesene i farens dikt blir i bearbeidelsen til «denne parantesen / vi kallar sommar», noe som gir mening til hengekøyene som er omtalt i det tre linjer lange originaldiktet. Det å sette sin lit til at «noko har ein ende», blir i en eller annen forstand forskjøvet av tanken om sommeren som en parentes. Vi er enda inne i parentesen – «noko har ein ende / men ikkje her, / ikkje enno».
Hanna Rajs skriver en sonettkrans, som simpelthen bærer tittelen «Sonettkrans». Dette er tersettene i mestersonetten:
du bruka fråga hur jag blev så klok
jag svara att jag fick det från min mamma
det kan man inte lära från en bok
om allt detta visar sig va lönlöst
i slutändan, så gör det väl detsamma
det viktiga jag ärvt av dig är ordlöst
På rim og det hele. Med gjennomgående enkelt ordforråd. Det er et imponerende stykke dikterisk håndverk.
I Jonathan August Lengalis dikt heter det:
En del av han vil dyrke frem en bedre verden
En annen vil resignere og spise oliventapenade
og drikke naturvin til det er tomt
Her kan vi kjenne igjen noe fra den nyenkle retningen i norsk poesi, som fortsatt preger mange norske diktutgivelser, der diktet i dagligspråk presenterer noe lett humoristisk eller satirisk. I seg selv ikke veldig interessant. Likevel finnes det flere gode ansatser i Lengalis dikt, og også mindre ordinære innslag, slik som denne linja:
Biene suser som en by i syrinen
Den linja er det liksom noe med. Den får meg til å stanse opp. Jeg blir ikke umiddelbart ferdig med den. Jeg haster ikke videre. Da er det allerede verdt noe, som poesi. Slik tenker i hvert fall jeg.
Om den mannlige hovedpersonen i Lengalis dikt heter det at «Han er privilegert», at han «forventer at folk møter blikket hans», «forventer at grensene er åpne».
Bruken av ordet «grense» i den siste formuleringen tar opp ordet ikke bare fra tittelen på boka – Alltid samme snø, alltid samme grense – men også fra bakgrunnen for bokutgivelsen som sådan, slik den blir beskrevet av redaktørene i forordet. Med et forsett om å «la nye samtaler oppstå» mellom «to lands litterære systemer» avholdt de en fire dager lang såkalt workshop på Voksenåsen senter for norsk-svensk samarbeid, der det samlende temaet var «grenser og overflod».
Det mest verdifulle utslaget av denne grensetematikken som det finnes spor av i antologien, er utfordringen av språklige grenser. I forordet betones det at boka er flerspråklig, at den inviterer leserne til å lese også på nabospråkene. Redaktørene vil la de skandinaviske språkene – «och andra språk som ryms inom landsgränserna» – møtes, og understreker at de mener det kan vitalisere litteraturen.
Mellom permene på antologien står tekstene vekselsvis på norsk og svensk. Forordet veksler fra bokmål til svensk fra en setning til den neste, fram og tilbake. Den siste teksten i boka, en kollektivt skrevet tekst signert alle de ti forfatterne, er enda mer grenseløs: den skifter mellom bokmål, nynorsk, svensk og engelsk. Effekten er påfallende, liksom fjern og nær samtidig. Først her framstår antologien virkelig som et nybrott. Jeg vil avslutte med å sitere ett av avsnittene i denne ni sider lange teksten:
Jag befinner mig på gränsen till en insikt, på gränsen till att tappa fattningen. Fatta tappningen. Leker med orden som om jag gick i öppna förskolan och fräter tillslut ut dem i världen. Hvor er jeg nå? Var kommer jag att vara sedan? Når kommer jeg til å bli etterpåklok, am I there yet? En gang lærte jeg noe av feilene mine, men det var ingen behagelig opplevelse. Kroppen lengtar etter gløymsla.
ESPEN GRØNLIE, f. 1978, har doktorgrad i litteratur. Han er frilans litteraturkritiker.
