At hun tilbringer tid «på» personer virker ikke som noen gjendikterfeil; mer et uttrykk for en ekstremt komplisert kjærlighetstragedie med en viss (gjensidig) parasittering, som antakelig bare kan finne sitt omslag i poesien, som bekjennelse. «din skjønnhet misunnes av universet», heter det om bokens sentrale du, og diktene «er mitt manifest til deg». Priya Bains gjendiktning har jeg bare kunne sjekke med stikkprøver, men den virker uanstrengt og har svært god flyt.

Dette er en forholdsvis omfattende diktbok (142 sider i den norske utgaven). Den består av fem diktsuiter i en klassisk inndeling benevnt som akter, utstyrt med sitater og undertitler a la «hodekulls» og «crescendo». Som hos mange samtidspoeter er diktforløpet innordnet i et bestemt narrativ, hvilket ikke uten videre gjør poesien til en diktfortelling. Dette er «love story» i sprett og sprang, assosiative og dissosiative poesier i uskjønn forening, fra en verden der cybersex og promiskuitet inngår i tilværelsens utholdelige stæsj.

Ulike grafiske oppsett gir samlingen en viss variasjon på typografisk nivå, antakelig uten at grepet skal fremstå som noe annet enn den semantiske overflatens bevegelighet. Den forvandlingsvare og unge jeg-stemmen søker i skjær ensomhet eksistensielle dybder – ikke i seg selv, men i det som kunne kalles diktets du-øre. Jeg-stemme og du-øre. Den utbredte du-ismen i litteraturen lar dialoger og det dialogiske ende som speilinger og identitetssult, mellom et aktivt jeg og et mottagende du, men jeg undres på om ikke også dette er en tidstypisk dualisme hvor fortsettelsen av jeget skapes som kontinuerlige bruddflater i fiktive relasjoner.

Observasjonen av duets (døve) øre blir bestyrket ved lesningen av femte og siste del. Der spilles det på en biografisk retrospektiv som blir fremhevet med setninger som «jeg vil at alt blir gjenfortalt». Gjenfortelling? Denne vitnestemmen fascinerer meg, kanskje fordi den danner sitt eget poetiske forløp. I de fire første aktene som en kaskade av briljante språkbilder og skarpe formuleringer; mens femteakten mer puster ut i fortiden, dels ebber ut som poetisk kraft, enkelte steder i konklusjonenes bleke ettertanke. Bokens formspenn blir slik underminert innenfra, kan det synes, av diktstemmen som ville overskride virkeligheten, men i stedet ble innhentet av virkeligheten.

Hypervirkelighet er inspirerende lesning som flere ganger får meg til å tenke på Rimbauds unge vanvidd. Yahya Hassans navn kunne nevnes (nesten som om Ayas navn er innskrevet der), ja kanskje også den norske debutanten av året, Mira Hussain, som er den mest aggressive av de tre nevnte. Det handler om utenforskap og det opprørske blikket som bare kan komme «utenfra»?

Aya Kanbar fremstår som en belest ung debutant som vet å gi sitatene og namedroppingen maksimale plasseringer. Jeg merker meg en utstrakt bruk av kristne referanser, til tider på grensen til det blasfemiske. Finstemt ironi er et grensespråk som kjennetegner en fremragende poet. Silkehanske og knyttneve kan inngå i en effektfull forening og forvandling: