TIDSSKRIFT FOR POESIKRITIKK

72. utgåve     |    8. juni 2023     |     BOKMELDING

Fire skritt fra øyeblikket

Ocean Vuong har de siste årene nådd lesere over hele verden med sin oppmerksomme og billedrike skrift. I diktsamlingen Tida er ei mor skriver Vuong om tid, kjærlighet og morens død.

DIKT

Ocean Vuong

Tida er ei mor

Gjendikta frå engelsk av Mathias R. Samuelsen

137.s

Samlaget

LYTT TIL BOKMELDINGA
Trykk på pila

AV FREDRIK HAGEN

Hva er det vi arver? Vi arver først og fremst kroppene våre: Fargen på huden, fargen på øynene, høyden, tilbøyeligheten til visse sykdommer – alt dette vet vi at vi får fra våre foreldre. Men hvor stopper kroppen? Hva er arv, og hva er bare miljø? Arver vi også måter å tenke på, gestikuleringer? Arver vi traumer? I hvilken grad henger vi sammen med mennesker, steder og hendelser som vi selv aldri har kjent – er våre foreldres liv vevd inn i oss?

Spørsmålet om arv, og om fortidens forgreininger inn i identiteten vår, er sentralt i alle bøkene til den amerikanske poeten Ocean Vuong. Men han snur også på dette spørsmålet, og spør seg om det er mulig å forlate det man har arvet, om hvilke deler av fortiden vår det er mulig å legge bort. Han er kanskje mest kjent for romanen På jorda er vi glimtvis vakre. Denne romanen er en slags selvbiografi, skrevet til moren. I romanen er det et viktig poeng at Vuongs mor ikke kan lese, og at alt han skriver for å nærme seg henne også skaper mer avstand mellom dem. Hennes oppvekst i en etterkrigstid og i fattigdom i Vietnam er en stor kontrast til det urbane litterære livet forfatteren selv lever.

I Tida er ei mor, Vuongs andre diktsamling, vender han tilbake til å skrive om moren, men denne gangen handler det om hennes død. Han utforsker dette temaet med klassisk sentrallyrisk interesse, men han er også opptatt av hva det innebærer for ham; hva gjør det med Ocean Vuongs fortid at det er han som nå bærer morens minner?

Vuong er hele tiden opptatt av dobbelthet, av tvetydighet, av minner og hendelser som både er voldelige og vakre samtidig, uten at det innebærer en selvmotsigelse. Selv er han både en suksessfull amerikansk forfatter og vietnameser som har måttet flykte fra krig. Spenningen mellom ulike ytterpunkter og tvetydigheter ser ut til å omgi Vuong på alle kanter, og i begge diktsamlingene han har skrevet til nå forsøker han å holde på denne spenningen, utforske den uten å ødelegge den.

Dobbeltheten ser vi i nesten samtlige av diktene hans. I samme dikt kan han skrive som en vietnamesisk flyktning:

Det har vist seg å vere vanskeleg å danse til maskingeværeld.

 

Likevel, folket mitt fann ein rytme i det. Fann eit vis.

 

Folket mitt, så varlege, på fotografi, som lik.

 

(s. 65)

Og som en ung amerikansk millenial:

Veit du kor mange timar eg har kasta bort på å sjå på streite

gutar spele tv-spel?

 

Mange nok

 

Tida er ei mor.

 

Vi må ikkje gløyme, ein likkjellar er også eit samfunnshus.

 

(s. 67)

Det politiske og det personlige er ikke adskilte størrelser i Vuongs dikt, de fletter seg hele tiden inn i hverandre. I disse utdragene finnes mye som er typisk for Vuongs skrift: Fortellingen om Vietnam i krig og øyeblikk fra den amerikanske samtiden, men også en fortelling om hvordan krig skaper overlevelsesteknikker og om hvordan død skaper samhold.

Men er det ikke forstyrrende å blande inn Vuongs egen biografi i lesningen av boken? Dette er et spørsmål som dukker opp hos meg når jeg leser intervjuer med forfatteren eller leser det andre har skrevet om ham. For norske lesere som forholder seg mest til norsk poesi, eller til en norsk lesemåte, kan det nok være noe fremmed ved at koblingen mellom Vuongs verk og biografi til stadighet løftes frem. For eksempel skriver gjendikter Samuelsen i etterordet at vi for hver bok får et nytt bilde av Ocean Vuong, og at bøkene er selvfremstillinger, som om koblingen er selvsagt.

Jeg merker selv hvordan koblingen umiddelbart kjennes forstyrrende, som om man insisterer på at tekstene ikke kan stå for seg selv. I stedet for å tviholde på å holde verket og forfatteren atskilt, er det nok mer fornuftig å anerkjenne at Vuong skriver seg inn i en annen lyrisk tradisjon enn vår egen. Vuong skriver ikke i forlengelse av diskusjonen om virkelighetslyrikk, men som en amerikansk confessional poet. Han bruker sine egne erfaringer helt åpent, for å skape et rom for å undersøke mennesket og de politiske strukturene som har formet hans og våre alles liv.

Sannhetselementet i tekstene, som vi i de siste ti årene i Norge har brukt alt for mye tid å forstå, er i denne tradisjonen i grunnen uvesentlig. Ocean Vuongs biografi er interessant fordi den skaper fremgang og innsikt i diktene, ikke ellers. Det er stemmen, bildene og refleksjonene i seg selv som er viktige.

Samlingens tittel, Tida er ei mor, er en nokså enkel oversettelse av originaltittelen Time is a mother. Gjendikter Mathias R. Samuelsen påpeker i bokens etterord at samlingen like gjerne kunne vært kalt Tida er en jævel. Dette er fordi Vuong i denne tittelen, som ellers i tekstene, også her leker med utsagn som har to betydninger: «Time is a mother», er rett og slett amerikansk slang, en forkortelse for «time is a motherfucker». For en amerikansk leser spiller tittelen på dette; hvordan tiden både leger alle sår og er ødeleggende. Dette er også gjennomgangstemaet i samlingen.

Samuelsens nynorske språk kler Vuong godt, og det er spesielt vellykket at alle hans bøker er gjendiktet i det samme lynnet. I denne boken har Samuelsen ved enkelte anledninger også valgt å beholde engelske formuleringer, det gir mening i de diktene der det er gjort og bidrar til å knytte verket til den konteksten det er skrevet i.

Voungs første samling, Natthimmel med kulehòl, var skrevet til poetens far, mens hans første roman, På jorda er vi glimtvis vakre, var skrevet til moren. Årets bok er dedikert til Peter, som vi i etterordet får vite er poetens partner. Det er også her boken begynner, samlingens første dikt er skildringer av nærhet mellom venner og kjærester. Det er noe ungdomsaktig over disse diktene, en lengsel etter kjærlighet. Lekne linjer som: nokre gutar / blir skrømt / av denne høgda // men eg vil gå / ned på deg åpner samlingen. Men lettheten, ualvoret kanskje, som finnes i starten av boken, er bare bokens startpunkt, herfra beveger boken seg inn i alvoret og med et blikk som vender seg bort fra det nære, mot tidens betydning, og mot morens langsomme kreftdød.

Boken er delt inn i fire avdelinger. De fire avdelingene fremstår også som fire skritt bort fra øyeblikket her og nå, og beveger seg bakover i tiden. Den tredje delen, bokens midtparti, er for meg den mest interessante. Denne avdelingen består av to ulike dikt som på sett og vis veies opp mot hverandre. Selv om disse to diktene er ulike, er de begge oppramsinger og begge tematiserer tid. Først kommer langdiktet Künstlerroman, et prosaisk dikt som er en slags biografi spilt baklengs. Det starter i en by, på en fest med champagneglass og kaviarskeier, som dikterjeget forlater gående baklengs. Vi følger poeten bakover fra suksessen til barndommen, og får blant annet lese om hvordan ting som er blitt ødelagt blir ordnet igjen:

(…) Trea

reiser seg på røttene. Heroinen blir trekt opp frå åra på fire venner

i en Mazda, bilen rullar ni gonger på I-84 og landar på

hjula, nakken deira knekk samman igjen mens dei syng.

 

(s. 88)

Det andre diktet i avdelingen heter Grunnar til å bli og skriver opp nettopp grunner til å fortsette å leve og bevege seg fremover i tiden:

Det dumpa pianoet under ei bru i Windsor, som høyrest

   ut som fottrinn når du speler på det.

 

Skiltet skrive med sprittusj framfor huset som skal tvangsseljast

SØKER KATTEVENNER. BANK GJERNE PÅ OG SPØR

   ETTER KAYLA

 

Togsignalet du høyrer gjennom det opne vinduauget etter eit

   mareritt.

 

Mor mi, som står ved spegelen, tar på seg rouge før ein ny

    runde cellegift.

 

Sovande i baksetet, på veg ut av byen som knekte meg,

   heil.

 

(s. 96)

Det overordnede prosjektet i Tida er ei mor blir tydelig i disse to diktene: Hvordan vi lengter bakover i tiden, finner meningen i historien, men likevel utrettelig må bevege oss fremover. Det er trøst i å se bakover, men med tiden skal også alt bli borte. Det partikulære i samlingen, det som handler om poeten selv, er både det sentrale og uviktig på en gang. Boken inviterer både til en partikulær politisk lesning og til en bredere tidsfilosofisk lesning.

Ocean Voungs språk er billedrikt, det er oppmerksomt på detaljer og beveger seg sømløst mellom det lille og det store, i samme dikt kan han beskrive snømåking og holocaust. Men språket er aldri avansert eller vanskelig, det leier forsiktig leseren med seg videre. Han er på alle måter en tilgjengelig poet, så lenge man tar seg tid til å lese diktene med den roen og interessen som de fleste diktsamlinger krever av oss. Voung har fått et stort publikum over hele verden med sin roman, og det er ingen grunn til at disse leserne skal sky poesien til Voung.

Fredrik Hagen (f. 1991) er forfatter, historiker og litteraturarbeider. Han siste bok er Omriss av åpne hender (2021).