Det politiske og det personlige er ikke adskilte størrelser i Vuongs dikt, de fletter seg hele tiden inn i hverandre. I disse utdragene finnes mye som er typisk for Vuongs skrift: Fortellingen om Vietnam i krig og øyeblikk fra den amerikanske samtiden, men også en fortelling om hvordan krig skaper overlevelsesteknikker og om hvordan død skaper samhold.

Men er det ikke forstyrrende å blande inn Vuongs egen biografi i lesningen av boken? Dette er et spørsmål som dukker opp hos meg når jeg leser intervjuer med forfatteren eller leser det andre har skrevet om ham. For norske lesere som forholder seg mest til norsk poesi, eller til en norsk lesemåte, kan det nok være noe fremmed ved at koblingen mellom Vuongs verk og biografi til stadighet løftes frem. For eksempel skriver gjendikter Samuelsen i etterordet at vi for hver bok får et nytt bilde av Ocean Vuong, og at bøkene er selvfremstillinger, som om koblingen er selvsagt.

Jeg merker selv hvordan koblingen umiddelbart kjennes forstyrrende, som om man insisterer på at tekstene ikke kan stå for seg selv. I stedet for å tviholde på å holde verket og forfatteren atskilt, er det nok mer fornuftig å anerkjenne at Vuong skriver seg inn i en annen lyrisk tradisjon enn vår egen. Vuong skriver ikke i forlengelse av diskusjonen om virkelighetslyrikk, men som en amerikansk confessional poet. Han bruker sine egne erfaringer helt åpent, for å skape et rom for å undersøke mennesket og de politiske strukturene som har formet hans og våre alles liv.

Sannhetselementet i tekstene, som vi i de siste ti årene i Norge har brukt alt for mye tid å forstå, er i denne tradisjonen i grunnen uvesentlig. Ocean Vuongs biografi er interessant fordi den skaper fremgang og innsikt i diktene, ikke ellers. Det er stemmen, bildene og refleksjonene i seg selv som er viktige.

Samlingens tittel, Tida er ei mor, er en nokså enkel oversettelse av originaltittelen Time is a mother. Gjendikter Mathias R. Samuelsen påpeker i bokens etterord at samlingen like gjerne kunne vært kalt Tida er en jævel. Dette er fordi Vuong i denne tittelen, som ellers i tekstene, også her leker med utsagn som har to betydninger: «Time is a mother», er rett og slett amerikansk slang, en forkortelse for «time is a motherfucker». For en amerikansk leser spiller tittelen på dette; hvordan tiden både leger alle sår og er ødeleggende. Dette er også gjennomgangstemaet i samlingen.

Samuelsens nynorske språk kler Vuong godt, og det er spesielt vellykket at alle hans bøker er gjendiktet i det samme lynnet. I denne boken har Samuelsen ved enkelte anledninger også valgt å beholde engelske formuleringer, det gir mening i de diktene der det er gjort og bidrar til å knytte verket til den konteksten det er skrevet i.

Voungs første samling, Natthimmel med kulehòl, var skrevet til poetens far, mens hans første roman, På jorda er vi glimtvis vakre, var skrevet til moren. Årets bok er dedikert til Peter, som vi i etterordet får vite er poetens partner. Det er også her boken begynner, samlingens første dikt er skildringer av nærhet mellom venner og kjærester. Det er noe ungdomsaktig over disse diktene, en lengsel etter kjærlighet. Lekne linjer som: nokre gutar / blir skrømt / av denne høgda // men eg vil gå / ned på deg åpner samlingen. Men lettheten, ualvoret kanskje, som finnes i starten av boken, er bare bokens startpunkt, herfra beveger boken seg inn i alvoret og med et blikk som vender seg bort fra det nære, mot tidens betydning, og mot morens langsomme kreftdød.

Boken er delt inn i fire avdelinger. De fire avdelingene fremstår også som fire skritt bort fra øyeblikket her og nå, og beveger seg bakover i tiden. Den tredje delen, bokens midtparti, er for meg den mest interessante. Denne avdelingen består av to ulike dikt som på sett og vis veies opp mot hverandre. Selv om disse to diktene er ulike, er de begge oppramsinger og begge tematiserer tid. Først kommer langdiktet Künstlerroman, et prosaisk dikt som er en slags biografi spilt baklengs. Det starter i en by, på en fest med champagneglass og kaviarskeier, som dikterjeget forlater gående baklengs. Vi følger poeten bakover fra suksessen til barndommen, og får blant annet lese om hvordan ting som er blitt ødelagt blir ordnet igjen: