«Syrinene går av med pensjon. Flyvefiskene streiker. Skyene stifter en fagforening. Klippene som er truffet av lynet, krever å innlegges på sykehus. For en bedriten epoke, der naturen blir menneskelig!»

Duggvokteren (1990), en opphopning aforismer av den franske poeten, romanforfatteren og litteraturkritikeren Alain Bosquet (1919–1998), forbeholder seg retten til å svinse mellom stjerneklar presisjon, surrealistiske barnligheter, lindrende forestillingskraft, grisete baksnakk av sitt eget subjekt og surmulende gjentagelser av den samme skuffelsen over tingenes evinnelige tilstand. «Velge en filosofi? En raseriets taoisme.» Seks sykluser – den syvende hviledagen bestemte seg for å ikke dukke opp – sirkler inn den umulige poesien, det umulige jeg-et dikteren ikke kan gjøre seg av med, og det like umulige arbeidet med dem begge, upåklagelig gjendiktet av Charlotte Vaillot Knudsen i Existenz Forlags utsøkte gjendiktningsserie. Det må være lov å kalle det en liten begivenhet at Bosquet er tilgjengelig på norsk for første gang siden Rune Christiansens I mangel av sjel, så langt tilbake som i 1988.

Bosquets syrlige, negative og ikke sjelden lattervekkende aforismer er breddfulle av anklager mot et svikefullt språk. Den poetiske mistilliten til ordene har fått sjeldent gode vekstvilkår. I møte med omverdens uutgrunnelighet er «det å forstå å drepe», å kalle hesten for «hest» er å forråde hesten, og selve forståelsen er «en fransk sykdom». Dikterens kall er likevel sterkt hos Bosquet, som nedvurderer det praktiske handlingslivet og drømmer seg mot andre sfærer: «Det er noe fornedrende med å bli forstått av sine likemenn. Det er blomsterstøvet, solsikken, alabasten og nordavinden med sine tusen marihøner som forstår meg best.» Men også poesiens inndeling av språket i mindre semantiske delenheter – oppstykkingen, sorteringen og kasseringen av et veldig mangfold – utgjør en form for vold mot alt det den så gjerne vil omfavne og betegne. Metaforen er et apebur, forskjønning er falskmyntneri, lyrikeren ødsler med ordene, og hva er vel all denne produksjonen av språk egentlig godt for?

Å kalle disse «anti-aforismene» for selvransakende, blir for mildt. De retter ubarmhjertige bebreidelser mot selvet, og tar form av en uopphørlig inkvisisjon mot den stakkarslige jeg-konstruksjonen, som i seg selv er hverken mer eller mindre enn et utskiftbart, grammatikalsk surrogat. Her er legemet en dårlig unnskyldning, huden en unødvendig provokasjon mot skjelettet, den ytre identiteten en betennelse og kroppen med alle sine defekter en gnostisk kakebu. Diktet og diktningen er evigheten langt der unna. Den Beckett-aktige holdningen til menneskelig virketrang, fåfengt og skjønn som den er – You must go on. I can’t go on. I’ll go on – repeteres liksom ad absurdum for hvert fragmenterte utsagn som avløser det forrige, det ene mer bedrøvet enn det neste. Det er ikke til å undre seg over hvorfor Beckett selv var såpass begeistret over de galgenhumoristiske urimelighetene, og hvorfor det falt ham naturlig å gjendikte Bosquet til engelsk så sent som i 1963. I fraværet av en holdbar fortelling for tilværelsen med slitesterke holdepunkter – ideologi, moral, religion – finnes det en voldsom lekenhet. Midt i sin permanente, selvpåførte trassalder fekter poeten med en overdimensjonert, knapt synlig lanse, omkranset av like private monstre: selvforakten, groteskene og latteren kappes om oppmerksomhet.

Den koleriske uroen har blitt pakket inn i en kaldblodig struktur: spissformuleringer som tvinger dikteren til en viss disiplin, og som krever stadig nye erkjennelser når bevisstheten mest av alt uttrykker et ønske om å legge seg i kuvøse. I Duggvokteren tempereres også all desillusjonen av en hel del bittersøt komikk: «Hva gjør du, i blå kjeledress? – Jeg reparerer en sonett.» Pennen er lakonisk og stikkende på grensen til det selvutslettende, men lider ikke under den formalistiske kvistværelsesnihilismen som gjør det vanskelig å lese de filosofiske fragmentene til Emil Cioran som annet enn daterte stiløvelser i dag. De aforistiske nedslagene, mange hundre i tallet, er også en slags små poetologiske traktater: øyeblikksbilder og stemningsrapporter, flyveblader fra et sinn som både formerer seg, lekker ut i aprikostrær og edderkoppnett, og trekker seg illsint tilbake. Ikke sjelden er livstrettheten påtrengende – «Hele livet mitt, som plutselig kan sammenfattes i et eller annet ynkelig manus!» – like ofte blir tilløpene til fullkommen defaitisme nullet ut av en barnlig vilje til eventyr og navngivning, og av et eneste stort begjær etter å smelte sammen med naturen: