22. utgåve | 10. mars 2022
Et porøst og flytende jeg
I Lisa Him-Jensens andre diktsamling skjer oppløsningen og foreningen samtidig. Med utgangspunkt i et mystisk havdyr setter diktene jegets grenser på prøve.
DIKT
Lisa Him-Jensen
Sifonofor
78 s.
Cappelen Damm 2022
AV JOHANNES GRYTNES
Ifølge den psykedeliske tenkeren Terence McKenna var det 19. århundrets totemdyr hesten: Gjennom maskinenes hestekrefter, gjennom jernhesten, og gjennom historiens kulldrevne lokomotiv skulle menneskeheten frigjøres. I samme bane var det 20. århundrets totemdyr rovfuglen, eksemplifisert i jagerflyet som den perfekte sammensmelting av menneske og maskin; en kyborg som suser over himmelen, ser alt og stuper ned mot sitt bytte med lynrask presisjon. Mennesket tar til vingene, og drømmen om total overvåkning og kontroll kan endelig realiseres.
Så hvilket dyr er det vi tenker med i dag? Hvilket dyr lar oss se oss selv på en måte som samstemmer med de vilkårene vi lever under? McKenna foreslår blekkspruten, som med sine 9 hjerner og gelatinøse kropp utgjør en slags evolusjonær motsats til mennesket. Likevel er det noe med hvordan den kommuniserer ved å skifte farge, og har kroppsdeler som kan bevege seg uavhengig av hverandre, som gjør den til et godt bilde på en verden som er stadig mer sammenkoblet, globalisert, påkoblet og distribuert, kort sagt posthumanistisk.
Lisa Him-Jensens andre diktsamling, Sifonofor, tar også utgangspunkt i et slikt totemdyr. En sifonofor er et manetlignende havdyr bestående av en koloni av individer. De enkelte individene utvikler egenskaper ut fra hva som trengs for dyrets overlevelse. Som et totemdyr har sifonoforen det til felles med blekkspruten at den utfordrer det menneskelige sentralperspektivet, illusjonen om at jeget er et punkt bak øynene et sted, hvorfra alle våre tanker stammer, og alle våre erfaringer lagres. Hva vil det si å erfare verden, ikke gjennom forestillingen om dette selvet, men gjennom en uendelig, gjensidig utveksling mellom ulike deler av kroppen og dens omgivelser?
Sifonofor er en poetisk skildring av nettopp et jeg, i tre livsstadier: barnet, studenten og den gamle. Dikt-jeget vokser opp og samler seg til et selv, men opplever samtidig at dette selvet hele tiden står i fare for å oppløses av krefter utenfor henne. Begjæret, fremmede kropper og andre organismer gjør forestillingen om et selv til en porøs og hullete illusjon. En tanke som kommer tydelig til syne i samlingens første dikt:
De unge bjørkene i bakken
bak huset sagd i to
kronene ligger som de falt
Når de andre trærne setter blad
ser man fortsatt det våte fjellet
svart mot hvite stumper
Adskilt fra stammer og røtter
som om alt var uforandret
begynner kvistene på de kappede
kronene å knoppe seg
Bildet av de avkappede kvistene som fortsetter å knoppe seg etter at treet har sluttet å eksistere som en helhet, er egnet til å gjøre en ydmyk. Det vi oppfatter som én ting er i virkeligheten et konglomerat av organismer, en galakse av ulike skjebner og agenser som hver for seg ikke bryr seg så mye om helhetens integritet. Om individet går under, vil livet stort sett fortsette som før. Slik er diktet både et memento mori og en oppfordring til å heve blikket ut over individets grenser.
Det økopoetiske perspektivet kommer til uttrykk, ikke bare gjennom sifonofor-metaforen, men også gjennom et språk bestrødd med ord hentet fra planteriket. Det «spirer», «vokser», «modner» og «lyser grønnlig» i diktene. Mellom diktjeget og økologien åpner det seg en metaforisk toveiskjørt gate. Mens jeget fremstår som en plante som vender seg mot solen, og strekker røttene dit det er næring, vandrer billene, manetene, trærne og blomstene inn i den menneskelige sfæren: «En bille har forvillet seg / til de dårlige nyhetene / i TV-stuen».
Panta rhei – alt flyter – inn og ut av hverandre, som en kjønnsakt som aldri tar slutt. Likevel finnes det en slags dissonans i diktsamlingens form. Over diktene henger det et uuttalt spørsmål: Hvordan har jeg blitt den jeg er? Et spørsmål som jo nettopp er grunnlaget for forestillingen om et helhetlig individ. Ved å stille dette spørsmålet har man allerede tatt utgangspunkt i forestillingen om et jeg som er distinkt fra alle andre, som eksisterer uavhengig av de økosystemene det inngår i:
men der er mitt eget ansikt, som om jeg betraktet
meg selv fra halvannen meters avstand og så
mitt nåværende ansikt, opplyst i vissheten
om å være midtpunktet, som altet dreier seg rundt
Retrospeksjonen kan ikke annet enn å produsere dette midtpunktet «som altet dreier seg rundt». En slik måte å forstå jeget på står i opposisjon til forestillingen om kropper som, lik planeter i et solsystem, påvirker hverandre «ved å forstyrre deres baner», slik det står i et tidligere dikt. I førstnevnte er solen den bærende metaforen, mens det i sistnevnte er de mindre himmellegemene som nærer bildet.
Slik setter Him-Jensen fingeren på et uutgrunnelig paradoks ved den menneskelige eksistensen. Vår daglige erfaring er full av bevis på at vi ikke er våre egne begjærs, handlingers og tankers opphav. Vi kastes rundt av tilfeldigheter og drifter som ligger utenfor vår kontroll. Likevel er vi nødt til å konstruere et helhetlig narrativ om oss selv, gjøre oss om til dette «[s]elvet bak kinnet / en hard, blank kule». Som Descartes formulerte det: «Jeg tenker, derfor er jeg.»
I Sifonofor er dette en uforsonlig konflikt som dramatiseres gjennom jegets møter med andre. Særlig møter hun menn som ordner og kategoriserer sitt jeg «med den voksne / mannens etablerte tilstrekkelighet», mens hennes egen kjerne er «uselvstendig, kvinnelig». Det finnes også en kjønnsdimensjon her.
Men dette er i mindre grad et politisk spørsmål i diktsamlingen. Heller kommer det til uttrykk som en eksistensiell utforskning av hvordan mennene hun møter, gjennom ulike «faderlige» gester, tilegner seg et tilsynelatende trygt og stabilt selv: «Da jeg en siste gang låste opp sykkelen / bøyde han seg over styret og kysset meg / på pannen, som om jeg var den det var synd på». Slike små, nesten usynlige øyeblikk, som Him-Jensen peker på med poetisk presisjon, åpner våre øyne for hvordan vi alle sammen konstruerer våre egne jeg-fortellinger hver dag, hele tiden.
Med sifonoforen som totemdyr stiller Lisa Him-Jensen spørsmålet om hvordan vi blir et jeg, hvordan denne forestillingen om enhet kan forme seg i kropper som består av utallige, tidvis uforenlige viljer. Diktsamlingens styrke ligger i å forene de to motsatte bevegelsene – oppløsning og samling – i en kropp, ett menneske. Dermed kan ansatsene mot et større sivilisatorisk perspektiv bli litt forstyrrende, som om diktene mister fokus.
Her og der legges det opp til å tenke byer, flyplasser, eller simpelthen hele verden, som én stor sifonofor. Kløften mellom det eksistensielle og det verdensomspennende blikket kan fort bli for stor. Samtidig ligger det også i disse store sveipene en idé om hvordan vi kan forstå oss selv, i en verden hvor alt henger sammen med alt, og grensene mellom meg og resten av verden synes å bli mer og mer utydelige for hver dag som går.
