Vi blir ikke direkte fortalt hva som foregår her, men vi skjønner det likevel ut fra ordvalgene, stemningen og dialogen, og dette er et grep vi møter flere steder i diktet. Ved å la være å uttrykke det åpenbare, kommer vi helt innpå jegets opplevelse av gradvis å ta innover seg hva som skjer. Tsvetajeva skaper denne intimiteten ved ikke å falle for fristelsen til å fortelle, og vi følger jegets følelsesmessige bølgedaler gjennom hele diktet.

Måten jeget snakker til seg selv eller diktet kommenterer seg selv på, minner oss samtidig på diktets diktethet. Når Tsvetajeva for eksempel bruker parentes i følgende sitat, blir vi bevisst på jegets selvdramatisering: «— Burde ikke vi … / (jeg skjelver.) / — Kan vi være modige?». Man skulle tro at dette faktisk skapte avstand, men jeg får nesten følelsen av å flytte inn i henne når hun i parentes sier at hun skjelver. Det er merkverdig hvordan Tsvetajeva klarer å skape denne intimiteten med ganske enkle virkemidler.

«Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager», var det en viss Undset som skrev, og Sluttens dikt viser at det ligger en sannhet i det utsagnet. Selv om bakgrunnen for diktet er spesifikk og poetens tid historisk, skriver Tsvetajeva gjenkjennelig om erfaringen av å bli forlatt. Hvordan man kan finne på å mildne de følelsesmessige konsekvensene ved å fornekte og forlenge avskjeden, for eksempel. Hvem har vel klart å gjennomføre et rent og rasjonelt farvel? Ingen med hjerte, i hvert fall! For den som kan kjenne seg igjen er det nesten lystbetont å lese linjer som dette, også fordi det er så rytmisk godt: «Til elvevannet (stålgrått / som bårehusets senger) / holder jeg meg, som sangeren gjør / til sitt noteblad, den blinde — // til husveggen … Du vil ikke mer? / Nei? Jeg lener meg — vil du høre? / Til den som slukker tørsten min, / holder jeg meg, som søvngjengeren // til takets kant …» Fortvilelsen og desperasjonen hos jeget er skrevet med stor innlevelse, men er samtidig ikke uten selvironi — som når de senere går gjennom byen, og jeget gråtende registrerer hver eneste mulige grensepost på den siste spaserturen deres: «Siste bro. / (Jeg slipper ikke armen!) / Siste bro! / Den aller siste planken.»

Det er flere momenter enn selve kjærlighetsaffærens slutt som binder Sluttens dikt og Fjellets dikt sammen. Fjellet er så å si hovedkarakteren i sistnevnte dikt, men det dukker også opp i førstnevnte. Haugane opplyser om at det er snakk om høyden Petřín som ligger midt i Praha — et populært grønt rekreasjonsområde, og dessuten nevnt i verker av både Kafka og Kundera, kan internett fortelle. I Sluttens dikt er fjellet et sted hvor kjærestene møtes, og hvor de avslutter den siste turen sammen. Fjellet kalles et hjem, et sted som tar dem imot, der de lever ut kjærligheten sin. Av sitatet «I denne hete, nære timen, / denne timen på fjellets og / pasjonens topp», kan man også lese fjellet som symbol på begjæret, på lidenskapen.

I Fjellets dikt — som fyller cirka åtte sider — har Tsvetajeva tillagt fjellet menneskelige egenskaper. Det velter overende, kaster seg for føttene til kjærestene og sørger over at det har blitt slutt mellom dem. Men det fortettede og billedrike språket Tsvetajeva serverer her, er ikke bare enkelt å henge med på. Dette diktet framstår mer personlig og tidvis internt, mer kaotisk og utemmet. Fjellet har vært et slags gjemmested for kjærestene, men blir også malt fram som et skjebnesvangert villniss: «Som fjellets titanlabber / av busker og bar, / grep tak i klærne våre / og ga ordre: Stans!». Jeg skimter en kritikk av ekteskapet og monogamiet i visse strofer, som denne: «Pasjon er verken svik eller syner! / Den lyver ikke — bare ikke nøl! / Åh, om vi var kommet til verden / som kjærlighetens fotfolk!». Eller i denne, hvor det også blander seg inn et stikk til utbyggeres rasering av fri natur, som naturligvis er tett knyttet opp til borgerlige livsidealer og kapitalistisk ideologi: «Årene vil gå, og så blir denne steinen / byttet med en flat, fjernet helt. / Vårt fjell blir bebygd med sommerhusene, / klemt inne bak stakitt med små bed.» Litt senere skriver Tsvetajeva triumferende: «Men under tyngden av nye grunnmurer / glemmer aldri fjellet leken vår.» Selv om Fjellets dikt er vanskeligere å trenge inn i, er det nok av sånne livgivende linjer å nære seg på.

Uten å kunne vurdere Karin Hauganes gjendiktning fra russisk, kan jeg i hvert fall slå fast at den virkelig flyter på norsk. Diktene utgjør knappe 42 sider, men det er et stort arbeid som har blitt gjort. Det vitner også Hauganes etterord om, der hun forteller om gjendiktningens spede start i 1995, da hun ikke kunne russisk, og hvordan hun med tid og gode hjelpere har klart å fullføre prosjektet etter 27 år. I etterordet setter hun poeten og tekstene inn i en historisk og biografisk sammenheng, og utgivelsen fungerer derfor også som en pedagogisk inngang for nye lesere av Marina Tsvetajeva. Det brusende blodet disse diktene ble skrevet med, flyter fortsatt varmt og levende i denne gjendiktningen.