Sidan ho debuterte med diktboka Animasjon i 1985, har Rønnaug Kleiva (1951) opparbeidd seg ei omfattande verkliste på mange titals titlar i dei fleste sjangrar, lyrikk, novelle, roman, drama, barnebøker. Eller ho blandar sjangrane, som i den til nå siste boka, Tilvenningsøvingar. Dikt og prosa seinhaustes 2024.

Kleiva har kome så langt i liv og dikting at tida er inne til å gjera opp bestikk, foreta ei oppsummering, rydda opp etter seg, og bu seg på det som er igjen av livet fram mot det som er utgangen for oss alle. Det gjer ho med å skriva dikt, og fortelja om det folket ho kjem av og dei stadene ho har vore, der livsgiren er sterk og medvitet om døden, familiemedlemmers, menneske ho har elska, sin eigen død, er nært, alltid.

Til arbeidet sitt nyttar den gamle diktaren ei «dødskiste». Ho opnar heile boka med desse orda: «Eg eig ei dødskiste. Kista arva eg etter ei tante for fleire tiår sidan. Ho døydde brått då ho var på min alder, frisk og ungdommeleg, stod i fullt arbeid til pensjonsalderen. (…) I dødskista samlar eg ymse papir som eg vil skal vere etter meg når eg døyr. Eg er nøye med utveljinga.»

Ho vil sjølv redigera seg og livet sitt der ho på dei neste hundre sidene legg bilde, tekstar, minne og gjenstandar på plass, slik ho vil ha dei – og sjølv om kanskje ikkje alt vil seia andre – lesaren nå, etterlevande sidan – ­­like mykje. Saman med livsgir, elsk og vitalitet er her godt rom for sakn og døyvd sorg, aksept, men inga syting eller klage. Prov på eigen sjukdom og veikskap oppigjennom blir helst sortert bort. 

Tekstane, forteljingane og minna går over generasjonar og utvidar seg frå oppvekst i ei lita vestlandsbygd, til storbyen og mange reiser til framande land (særleg det søraustre hjørnet på europakartet), forhold til menn, elskarar og anna folk undervegs gjennom livet. Alt og alle minnest ikkje like godt, glimtar heller ikkje, men det vesentlegaste er att, det vi plar kalla det og dei nærmaste – livsens alvor og døden.