Kriminallitteratur forbinder vi med fiksjonsprosa. Men hva med kriminalpoesi, kunne ikke noe slikt også finnes? En tradisjon fra Oscar Wildes «The Ballad of Reading Gaol» og Jens Bjørneboes «Elegi for en hengt soper»? Også Tilde Strand Bogens nye diktbok Tiltale kretser rundt en forbrytelse.

Forbrytelsen framtrer anonymisert, liksom kryptert mellom linjene. Men at det dreier seg om noe kriminelt, er tydelig: Her snakkes det både om tinghuset, om å avgi forklaring og om sammenlenkede hender, om en dommer, en kjetting og et gitter, senere også om «hjemmebesøk» og en fireårsdom som «nyanseres / ned til ett år». Hele veien ulmer en historie om det som muligens er et seksuelt overgrep, siden et av diktene åpner med denne linja: «Voldtekt gjør vann til sur melk». Men det sies ikke rett ut. Det blir med disse mer eller mindre implisitte antydningene.

Er Bogens Tiltale et slags kriminalmysterium? Eller er det uakseptabelt å benytte et slikt ord for å omtale dikt om overgrep? I så fall er det kanskje poeten selv som er umusikalsk? Kriminalitet er ofte blodig alvor. Det blir ikke lek bare av å føye til ordet mysterium.

Jeg vet likevel ikke om det gir særlig mening å omtale Bogens bok som kriminalpoesi. Tittelen på boka er jo uansett tvetydig. Ordet «tiltale» er ikke bare en juridisk term, men også et ord som brukes for å omtale enhver verbal henvendelse. Vi finner den siste betydningen i ordet «tiltaleord», altså et pronomen i andre person, «du» eller «dere».

Man kan hevde at all lyrikk kjennetegnes av en form for tiltale i denne forstand: En ode, for eksempel, anroper gjerne et besjelet fenomen, slik som for eksempel vestavinden i Percy Bysshe Shelleys kjente «Ode to the West Wind». Eller den omtaler noe eller noen blant annet gjennom henvendelse, som i Arnolds Eidslotts «Ode til barnet»: «I sannhet barn er alt ditt.»

Et diktjeg i et lyrisk dikt taler til noe eller noen. Motsatt i flere av romanene fra den realistiske tradisjonen, der både avsender og mottaker på sett og vis er visket ut. Og i hvert fall i akademisk sakprosa, der det er et ideal at framstillingen ikke er subjektiv. En lyriker vil kanskje tvile på om påstander som sådan blir mer objektive ved at man unnlater å uttrykke seg i jeg-form, og i stedet henvender seg til alle og enhver uten henvisning til verken tid, sted eller seg selv som avsender. Å understreke at utsagn er henvendelser, blir slik en markør på hva som skiller lyrikk fra sakprosa.

Både henvendelse og besjeling er sentrale også hos Bogen. Men hvem fører ordet? Mye tyder på at det ikke bare er ett diktjeg her, at vi får utsagn fra flere personer og perspektiver. Boka består av fire deler: «Lysår», «Ham», «Rustet til tennene» og «Kriminalomsorg». Den siste innledes med en tekstside med tittelen «VARSEL OM UTGANGER FRA FENGSEL». Dette er utvilsomt tekst med en annen avsender enn det øvrige, noe som også gjøres eksplisitt: Det er snakk om et skriv fra en fengselsførstebetjent og en seniorkonsulent i Kriminalomsorgen.

Ulike perspektiver antydes også gjennom stadige vekslinger mellom ulik plassering av teksten på boksiden: Den er vekselsvis venstrejustert, midtstilt og høyrejustert, og det finnes også mindre forskyvninger av visse av tekstlinjene. Et sted i bokas fjerde del etableres det et skille der det i den høyrejusterte teksten er et jeg som er «ute», før vi på neste side finner venstrejustert tekst der det henvises til et du som har sittet «inne». Litt senere går et midtstilt parti tekst slik: