Og balanserer her på grensen mot det økokritisk moraliserende, men er noe mer subtilt enn et anklageskrift rettet mot diktsamlingens morfargenerasjon. I dynamikken mellom jegstemmen og morfaren viser Wichne en bevissthet om de «blaute framtiders / håndgrep», om hvor vanskelig det er å stå midt i livsstrømmen og overskue hvordan handlinger og holdninger blir til vaner og ideologi med varig påvirkning på fremtiden: «hva veit / tilbake / om fram / og hva veit / gangen / om gårsdagens leie». Samtidig målbærer diktsamlingen i formuleringer som «en virkelighet / som få får øye på nå», en kritikk av samfunnets tendens til å behandle naturforandringene som dikteres av kapitalens strøm, som om de er like uavlatelige som tidens strøm.

Det strømmende og samfunnskritiske binder sammen første og andre avdeling i diktsamlingen. I andre avdeling er dronen, og en strøm av navnløse flyktninger motivene som skaper struktur. Også her har Wichne benyttet funne kilder som utgangspunkt for diktene. På nettstedet borderviolence.eu kan man lese anonymiserte vitnesbyrd der flyktninger beskriver sine erfaringer med vold og forfølgelse ved ankomst til Sør-Europa. Wichnes poetiserte bearbeidelse av disse beretningene om ventende biler, galmannskjøring, «penger, bagger» og «menn i sivil med balaklava og kjepper» har dronens perspektiv og overblikk, men som laks i mæren glir de ansiktsløse skikkelsene over i hverandre i tekstens strømmende bevegelse. Det er som om diktenes søkemotoriske tilblivelse har satt avtrykk, å lese disse boksidene føles tidvis som å scrolle uforpliktet forbi små glimt av virkelige menneskers vonde skjebner.