148. utgåve | 1. mai 2025 | BOKMELDING
Meltdown i ørkenen
I Dråpen på ørkentungen tas leseren med til et arkaisk landskap. Diktene er fulle av patos, men har også innslag av lavstil i det høystemte.
AV ESPEN GRØNLIE
DIKT
Juliane Rui
Dråpen på ørkentungen
40 sider
Oktober, 2025
I Dråpen på ørkentungen tas leseren med til et arkaisk landskap. Diktene er fulle av patos, men har også innslag av lavstil i det høystemte.
DIKT
Juliane Rui
Dråpen på ørkentungen
40 sider
Oktober, 2025
AV ESPEN GRØNLIE
Mange lesere av ny poesi vil kjenne til den litterære teknikken som går ut på å utvide de typografiske mellomrommene mellom visse av ordene på boksiden. Kanskje kjenner vi kunstgrepet fra dikt av svenske poeter som Ann Jäderlund og Göran Sonnevi. På norsk finner vi noe tilsvarende hos Kristin Berget og Gunnar Wærness. Og også her, i Juliane Ruis Dråpen på ørkentungen:
sarkofagen er åpen en seng
«Sperret tekst» kan man kalle tekst med slike mellomrom.
(Videre i denne anmeldelsen gjengir jeg mellomrommene i løpende tekst med en skråstrek – / – når jeg siterer, og bruker doble skråstreker – // – for linjeskift.)
Mellomrommene selv kan kalles cesurer. Mest rimelig er det kanskje å se disse cesurene som et musikalsk innslag, noe som indikerer en form for rytme, gjerne da for høytlesning. Dette gjelder ikke minst Dråpen på ørkentungen. For eksempel disse to linjene, tilsynelatende litt som en barneregle:
rosa måne stor du kaller
den blod rosa blod rosa stor
Særlig der diktene virkelig fungerer, fungerer de nok best hvis de blir lest høyt. Eller i hvert fall blir tenkt lest høyt. For antakelig bør man forholde seg til dette diktverket litt som om det var en dramatekst, en inntrengende tale fra et jeg til et du:
ansiktet ditt er ikke mitt
men kan vi bytte alt har sømmer
forsvarsverk som rakner sakte
om du legger ansiktet mot mitt
vekkes følsomheten i et felles ansikt
Blir man sittende og observere ordene der de står på boksiden, er det som om de oppløser seg i noe generelt, en gestikk, noe nesten poserende. Først når man lar dem tone sakte fram, som en slags assosiativ rekke meditasjonsord, får de sin fulle virkning. Da kan det anes at det finnes flere subtile betydningslag. Ordene klinger sammen som var de del av et ritual, en anropelse, som om de påkaller noe det ikke er helt tydelig hva er.
Det som trer fram, er et landskap med åpenbare mytiske innslag. Tonen er visjonær og høystemt. Språkføringen er fremmed på en tidvis ganske uklar måte, om enn det formodentlig er bevisst: «jeg holder deg bare ut / om du har hud / som svulmer». Noen ganger synes jeg dette tipper over i det omtrentlige og svulstige, som her:
solen er opprettholdelse
forstå at jeg takker solen
Diktene balanserer mellom det pompøse og det nokså jordnære. Stilleiet kjennetegnes av gammelmodige fraser som «nattens […] sobre sødme», oppstyltede uttrykk som «trærnes vanlighet» og temmelig høyttravende formuleringer, som der det heter at «kroppen min er himmel». På samme tid finner vi ord for det helt konkrete, slik som «dyreknokkelen», «kjønnet», «låret» og «vannkrukken».
Noe kan virke en smule villet, litt påtvunget poetisk, som når det heter at «gjenopplivede / må hvile». Men slike uttrykk kontrasteres av andre innslag, for eksempel «kuken som / skjenker meg». Et annet unntak fra det høystemte er en linje som dette: «nei, jeg vet ikke / hva jeg snakker om». Her bryter et metanivå inn i den ellers messende tonen, som for å gi en kommentar til egen patos.
Den gjennomgående patosen kan gi assosiasjoner til boka signert Sigurd Helseth, som ble utgitt i 1984, Landet med de to soler (Forvandlingen). Tidligere hadde Helseths dikt vært særs politiske, endog med innslag av agitasjon. I 1984 var han, slik tittelen på boka indikerte, som forvandlet. Juliane Ruis forvandling er kanskje ikke tilsvarende. Jeg har ikke lest denne boka opp mot de tidligere diktsamlingene. Det er imidlertid et faktum at de fire første ble utgitt på Samlaget, mens den forrige og denne er utgitt på Oktober. Nynorsk har blitt erstattet av bokmål. Eller kanskje heller riksmål.
Uttrykk som «linkledet / jeg strekker // rundt leiet vårt» indikerer i hvilken grad Dråpen på ørkentungen slekter på tradisjonelt norsk bibelspråk. En mulig parallell er Kristin Bergets diktbok Middelalderen (2024). Men der Bergets diktjeg begynner i nåtid og så å si oppdager middelalderens levesett ved helt enkelt å forlate livet i hverdagen, hente barna fra skolen og barnehagen og oppsøke skogen, er Dråpen på ørkentungen plassert i det arkaiske fra første stund, uten eksplisitte bånd til vår tid. Men ikke hele veien. Noen få steder blir talen om hva som er hellig, som ellers knyttes til store ord som svik og smerte, plutselig invadert av moderne engelske eller amerikanske uttrykk, som her:
bland saft til meg en del vann og en del blod
en del knokkel og en del hud
en del du og en del jeg
en del meltdown og en del rejection sensitive dysphoria
en del «vil du låne jakken min» og en del «whatever»
en del vennskap og en del love
en del følsomhet og en del flukt
en del ømhet og en del svik
Kontrastene som oppstår idet de moderne ordene trer inn i teksten, gjør at det mytiske landskapet ikke lenger står fram som noe i seg selv, som en fortid dikteren er hengitt til, men kanskje heller som et allegorisk nivå, som forholder seg til et langt mer hverdagslig og akutt bokstavelig nivå: «ikke snakk til meg om / psykose / normalitet», heter det, for «jeg vil ikke belæres // om fattigdom / anoreksi». Er dette like gjerne diktjegets tale til en annen person her og nå, ikke plassert i en legendarisk fortid, men i vår tid? Spenningen mellom da og nå beriker denne sprikende diktsamlingen.
Espen Grønlie, f. 1978, har doktorgrad i litteratur. Han er frilans litteraturkritiker.
