Og eg ber vinden: Ta frå verdsrommet med deg det uskuldige lyset

av lyng, ei togn, eit ord;

frå fjellet, ta med deg ein fugl av kvae, ein

raud måne.

Å de kjære hestar med gyvelblomar i nye auge,

du hus av tre frå høgsletta,

oppdikta elver,

sverd, dansar, overtruer, høgsongar, alt

vedunderleg som natta har i seg. Å du kjæraste,

i kvar spasme skal eg døy med deg.

Hélder er kjent for sine uvanlige billedlige uttrykk, ofte omtalt som «surrealistiske», men også for sine overraskende sprang mellom ulike registre, med «opphøyet ordforråd» og innslag av en «religiøs tone», kan vi lese i etterordet. Så også her, der den visjonære tonen bringer oss med vinden fra verdensrommet og jordens fjell ned til trær, kvae og lyng, og videre til krigerkultur med sverd, men også mindre krigersk kultur med dans og overtro, det hele ledsaget av ekstatiske henvisninger til alt fra taushet til høysang. De lettere eksalterte utbruddene og viltre assosiasjonene gjør at Hélder minner litt om en av Pessoas heteronymer, Álvaro de Campos.

Forlaget opplyser på sin side at Hélder har blitt sammenlignet med Ezra Pound. Det skyldes trolig at Pound etter hvert drev med en form for kollasj-poesi, der han hentet ord, linjer og hele passasjer fra eksisterende tekster. Allerede i Hélders andre utgivelse, fra 1961, finner vi et eksempel på noe tilsvarende: Første verselinje i diktet «Triptyk 1», for eksempel, spiller på et berømt dikt av den portugisiske nasjonalskalden Camões, som virket på 1500-tallet. Utover 1960-tallet skulle slike dikteriske «lån» bli en sentral arbeidsmetode for Hélder.

Sammen med António Aragão utga Hélder i 1964 en antologi med eksperimentell poesi, omtalt som den første i sitt slag på portugisisk. I 1971 kom samlingen Antropofagias. Noen vil kanskje kjenne ordet «antropofag», som betyr menneskeeter. Dette ordet har en egen historie i portugisiskspråklig poesi, med røtter tilbake til 1928, da den brasilianske modernistiske poeten Oswald de Andrade publiserte sitt «antropofagiske manifest». Også fra Hélders bok med «antropofagier» henter Bakke et dikt, der bruken av anførselstegn rundt flere av ordene og uttrykkene indikerer en tydelig metaspråklig bevissthet, som kan bringe tankene til amerikansk såkalt L=A=N=G=U=A=G=E-poesi. Den siste av utgivelsene til Hélder som er representert i den norske gjendiktningen, Flash fra 1980, ble på sin side skrevet med utgangspunkt i en kunstutstilling av den portugisiske surrealistiske maleren og forfatteren Cruzeiro Seixas.

Slik informasjon antyder kanskje at vi har å gjøre med en særs høylitterær poet. Men det er ikke det vesentligste inntrykket jeg sitter igjen med etter endt lesning. I hvert fall er ikke dette først og fremst cerebral eller intellektuell diktning. Snarere er det noe brennende eksistensielt som kommer til uttrykk, noe nærmere et ekspresjonistisk uttrykk for en pasjonert livsfølelse. I diktet fra 1958 taler Hélder om «musikken, galskapen og havet». Så sent som i boka fra 1980 benytter han uttrykk som «grunnsubstansen i all / skrekk» og «den kolossale / menneskelege evna til ømheit».

«Ordleikande», omtaler gjendikteren ham som. Det finnes noen tankevekkende linjer som omhandler språk i gjendiktningen, som disse fire:

Her klarer gjendikteren å produsere et rytmisk og melodisk driv som liksom kaster oss lesere videre fra linje til linje. Vekslingen mellom kortere og lengre rytmiske enheter gir spenst og kraft til versene. Det er ikke tilfelle i alle diktene i boka, men ettersom jeg ikke er kompetent til å vurdere originalen, åpner jeg for at det er akkurat i dette diktet at poeten baserer seg på slike «taktskifter».

I etterordet heter det at Herberto Hélder valgte å ikke gi intervjuer, at han aldri dukket opp på noe litterært arrangement, og at han nektet å ha noe å gjøre med TV, radio eller aviser. Med tiden publiserte han sjelden nye bøker, og når han gjorde det, ble de bare utgitt i svært begrensede opplag. «Kort sagt var Hélder en forfatter som ikke brydde seg om verdslige oppgaver, markedsføring og penger», konkluderer João Marques Lopes.

Alt dette kan virke underlig på lesere i dag. Men jeg vil berømme Solum Bokvennen for at forlaget i det minste har noe til felles med Hélder på dette punktet. Hvis de som jobber i norske forlag tenker at målet med virksomheten er å selge flest mulig bøker, og at bøkene derfor bør utformes ut fra en vag idé om hva leserne liker, så vil litteraturen visne. Men det er ingen naturnødvendighet at det blir tenkt slik. Verken forfattere eller forleggere er dømt til å tenke på bokutgivelser som noe som først og fremst skal nå flest mulig lesere. Å utgi en bok bør ha å gjøre med innholdet i boka: at man har noe å si, noe som er noe verdt, nyskapende eller særegent, og under alle omstendigheter noe ekte. Og hvem vet? Plutselig finnes det lesere som finner ut at det er nettopp det de vil ha.

Espen Grønlie, f. 1978, har doktorgrad i litteratur. Han er frilans litteraturkritiker.