182. utgåve | 12. mars 2026 | BOKMELDING
Verdens eldste lærdom
Agnar Lirhus har skrevet en gåtefull og fascinerende bok med heller uklar forbindelse til arkaisk kinesisk spådomskunst.
AV ESPEN GRØNLIE
DIKT
Agnar Lirhus
Mønstrenes bok
200 s.
Flamme forlag, 2026
Agnar Lirhus har skrevet en gåtefull og fascinerende bok med heller uklar forbindelse til arkaisk kinesisk spådomskunst.
DIKT
Agnar Lirhus
Mønstrenes bok
200 s.
Flamme forlag, 2026
AV ESPEN GRØNLIE
Den nye boka til Agnar Lirhus, med tittelen Mønstrenes bok, får meg til å tenke på ordtaket. Jeg mener ikke da ordtaket «Gammel vane er vond å vende». Og heller ikke ordtaket «Man skal ikke selge skinnet før bjørnen er skutt». Nei, jeg mener ikke at boka får meg til å tenke på ett bestemt ordtak. Det boka får meg til å tenke på, er ordtaket som sådan. Altså ordtaket som fenomen. Eller kanskje en poet ville foretrukket å si: ordtaket som form.
Som for å spørre: Finnes det et poetisk potensial i ordtaket som form – også i dag?
Flere moderne diktere beveger seg i sirkel omkring ordtaket som form. Georg Johannesens hyllede Ars moriendi, eller De syv dødsmåter (1965), for eksempel, likner en slags verbal mitraljøse av aforistiske fyndigheter med ordtakets gnomiske preg. Her er tre eksempler fra Johannesens moderne klassiker:
Å leve er nødvendig, men neppe nok.
Selv syndfloden varte ikke evig.
Lovet være den som forlater falleferdige hus.
I 1990 kåret 70 norske lyrikere Ars moriendi til 1900-tallets viktigste norske diktsamling. Uavhengig av om dette var et rimelig valg eller ikke, har Johannesens bok utvilsomt bidratt til en forestilling hos norske lesere om at dikt gjerne kan bestå av slike sentenser – én linje lange fyndigheter med noe av ordtakets karakter.
Og litt slik kan også Agnar Lirhus’ nye bok virke – i hvert fall deler av den. Her følger tre eksempler hentet fra tre ulike dikt i boka:
Alt som nærmer seg bringer ny avstand.
Den vise kjenner forskjellen mellom retrett og nederlag.
Styrke uten visdom er som vind uten retning.
Likner Mønstrenes bok på Ars moriendi? Ja, en smule, som antydet ved denne temmelig anekdotiske bevisførselen. I realiteten er det også mye som skiller de to bøkene. Blant annet det sterke dikterjeget som runger ut over sidene i Johannesens bok – det er ganske fraværende i Lirhus’ bok. Mer relevant er det nok å påpeke at de to bøkene begge låner trekk fra arkaisk diktning.
Snarere enn å sammenlikne Lirhus med Johannesen, kunne vi sammenlikne Mønstrenes bok med Håvamål. Også her finnes slike ordtaksliknende utsagn. Flere vil kjenne til følgende devise, da gjerne i den nynorske språkdrakten Ivar Mortensson-Egnund kledde den opp i: Betre byrdi / du ber ’kje i bakken / enn mannavit mykje.
I den følgende formuleringen fra Lirhus’ bok er meningsinnholdet kanskje omvendt, eller i hvert fall et annet. Men noe av utsagnets form kan likevel minne: «Den vise bærer uvitenheten på ryggen, lik et muldyr.»
Noen steder i Mønstrenes bok henvises det til det som sies å være eksisterende uttrykk eller ordspråk, som i denne henvisningen til hva «munnhellet sier»:
Munnhellet sier: Steinen vil være vann. Vannet vil være stein.
Nå har jeg sagt en del om ordtak – eller ordspråk, som det også heter. Men da har jeg likevel fått sagt fint lite om hvordan Lirhus’ bok er. Og jeg skal vente enda et lite minutt med å si noe mer om hvordan boka er. For først vil jeg stille et par spørsmål. Som også har å gjøre med ordtaket som form.
For, spør jeg meg: Hvordan kan en forfatter av i dag gjøre bruk av ordtak? Eller, kanskje enda mer ubegripelig: Hvordan kan en forfatter av i dag lage eller skape nye ordtak? For på sett og vis er det dette Lirhus gjør. I hvert fall spiller nydannede ordtak en vesentlig rolle i den første og lengste delen av boka hans.
Men ordtak, er det ikke noe slikt som trausthetens navle? Agnar Lirhus vil vel ikke være trausthetens navlelos? Umiddelbart er det fristende å svare: Jo, han vil visst det. Som når det i et av diktene heter:
Alt som skinner falmer til slutt.
Eller i et annet:
Når sola står høyest, har den begynt å synke.
Er ikke dette bare klisjeer? Eller plattheter gitt en klisjeaktig form? Vel, på sett og vis er det jo det. Særlig disse to siste eksemplene. Men kanskje dreier alt seg om sammenhengen de nydannede, ordtaksliknende utsagnene inngår i? Om hvordan utsagnene innrammes?
Her finner vi antakelig en nøkkel til Lirhus’ bok. For boka består av to ganske ulike tekstdeler. Disse delene er i sin tur skilt av ti sider uten ord – en slags grafisk gjengivelse fra det oldkinesiske verket I Ching, det som i Ole Bjørn Rongens oversettelse i den norske bokserien Verdens hellige skrifter har tittelen Yijing – Forandringenes bok. I hvert fall er disse ti ordløse sidene i Lirhus’ bok inspirert av de 64 såkalte heksagrammene som utgjør stammen i I Ching – symmetrier av punkter og streker som likner Morse-kode. Ifølge tradisjonen utgjør disse spådommer som kan brukes som utgangspunkt for spådomskunst.
Første del av Lirhus’ Mønstrenes bok heter «Mønsterboken» og består av i alt 64 dikt fordelt over 64 oppslag: altså 64 venstresider og 64 høyresider. På hvert av venstreoppslagene står det et heksagram fra I Ching. På hvert av høyreoppslagene står tittelen eller navnet på dette heksagrammet, mens det ellers på samme side står et høyrejustert dikt. La meg gi et eksempel på et slikt dikt. Det er snakk om nummer 36 av i alt 64 dikt med tilsvarende utforming. Som «tittel» på diktet står navnet «Motsetninger»:
Lykke i vest, sorg i øst.
To blikk møtes, men ser ikke det samme.
Fjellvindpumper: Broen rister, men står ennå.
Ordet faller som en stein i dypet.
Skyene splittes. Regn faller over begge leirer.
Veiene skilles, men minnene består.
Når skyggene blandes, blir de ikke lys.
Dette diktet er nokså representativt, om enn kanskje enda enklere i språklig utforming enn de øvrige i «Mønsterboken». Alt jeg har sitert til nå i denne anmeldelsen er fra denne første og lengste delen av Lirhus’ bok – «poesidelen». Den andre delen av boka heter på sin side «Tredjepersons historiografi», og er en 45 sider lang løpende prosatekst.
Denne prosateksten dreier seg om Antoine, en underfundig grubler som, viser det seg, er forfatteren av den første delen av Lirhus’ bok. Denne første delen er, får vi forklart – og her siterer jeg fra «prosadelen» av Lirhus’ bok – Antoines
(slik han så det) ydmyke forsøk på å omsette de skremmende innsiktene som veltet over ham, eller kanskje heller: skled gjennom og vekk fra ham, som tåke, til et poetisk univers som kunne hjelpe ham å forstå og tolke tiden han levde i.
Videre kan vi lese at Antoine i «Mønsterboken» har parafrasert og sitert
Richard Wilhelms legendariske The I Ching or Book of Changes (på tysk i 1924, og engelsk i 1950 i Cary Baynes’ oversettelse), utgaven som hadde gitt boka det store gjennomslaget i Vesten på 1900-tallet.
For å rekapitulere kort, la meg understreke den enorme forskjellen mellom første og andre del av Lirhus’ Mønstrenes bok. Første del, «Mønsterboken», er, på en eller annen måte, en slags dikt basert på I Ching, med lån fra verkets fortolkningstradisjon. Diktene framtrer gåtefulle og poetiske på arkaisk vis.
Men så, i andre del, «Tredjepersons historiografi», får vi en nøkkel til hva det er vi nettopp har lest. Nemlig at det er en viss Antoines verk. Denne Antoine beskrives nærmest som en romanperson, med sin kjernefamilie, sine utenlandsreiser, sitt engasjement for klimaet og sine høyintellektuelle spekulasjoner om de mest dypsindige ting.
Der er et fascinerende grep. Altså hvordan Lirhus har arrangert sin bok. Der sammensetningen av delene styrer hvordan helheten må fortolkes.
Og denne Antoine, hvem er så han? Man får ikke umiddelbart så stor tillit til ham som menneske – noe som vel også antydes da fortellerstemmen tilkjennegir at hans «ydmyke forsøk» på å skrive ut sine innsikter i diktform først og fremst var ydmyke slik han, altså Antoine, selv så det.
«Tanken på en orakelbok fascinerte Antoine», heter det: «Ikke dødt språk, levende mening. Ikke faste matriser og et rigid system, men kontinuerlig tilblivelse.» Slik sett finner han kanskje, i den østasiatiske tradisjonen, en slags spore til en gjenfødelse av diktningens mystikk, eller noe slikt. Nettopp fordi det her finnes en åpning for det uvisse – selv om denne uvissheten til dels skyldes at en moderne leser ikke vet så mye om hva I Ching egentlig var og hva slags funksjon denne gamle teksten i sin tid hadde.
Men da er det som om det hele er en form for «ironi»? Eller «parodi»? Som om fabulerende og famlende Antoine er en forvirret formidler av arkaiske spådomstekster som han neppe forstår særlig mye av? Slik kan det sikkert fortolkes. Men jeg velger å være mer naiv. Jeg deler den shady Antoines fascinasjon for urhistorie, for urtidens språk og tekster. Og jeg liker de enkle ordene i første del av Agnar Lirhus’ Mønstrenes bok. Ja, noen steder føler jeg rett og slett at det er genuine visdomsord å finne her, selv når de likner som mest på gammeldagse ordtak. Som når det heter:
Budbringeren bærer budskapet i øynene.
Kanskje er det jeg som overtolker utsagnet, men jeg merker i hvert fall at jeg føler det treffer noe om hvordan formidling av budskap mellom mennesker fungerer. Slett ikke bare gjennom skrift eller bare gjennom ord. Selve den som videreformidler et budskap, gjør det uvilkårlig med hele seg og sin framtoning.
En annet sted formuleres noe som jeg selv gjerne føler behov for å formulere:
Også det som er forstått kan forstås med større presisjon.
Atter et annet sted antydes noe om vekstbetingelser, grobunn og kanskje skjerming som jeg føler er innsiktsfullt, her formulert i all sin enkelhet:
Alt som er varig er varig fordi det vokser i sitt eget tempo.
Som et avsluttende eksempel på visdomsord gir jeg dette, som jeg vil velge å la stå ukommentert:
Den som glemmer de døde skal snart ikke gjenkjenne de levende.
Espen Grønlie, f. 1978, har doktorgrad i litteratur. Han er frilans litteraturkritiker.
