Etter at Paal Brekke i mer enn et halvt århundre ruvet i ensom majestet som T. S. Eliots norske oversetter, har vi i løpet av de siste årene fått en rekke utgivelser av og om den høymodernistiske mesteren. Flertallet av dem er signert Eirik Røkkum, som har ikledd Eliot en hjemmesydd radikal bokmålsbunad. Nå har Åsmund Bjørnstad tatt skrittet fullt ut og oversatt Eliots kanskje to viktigste verker til nynorsk.

I likhet med Røkkums utgivelser er Det misfarne landet / Fire kvartettar utstyrt med et anselig kommentartilfang: forord og merknader ved gjendikteren og et etterord ved redaktør Mads Skram Lerø. Kommentarene vitner utvilsomt om kompetanse, men de fremstår også som litt rapsodiske og repetitive. Tilnærmingen er langt på vei historisk-biografisk. Man kunne spørre om vi etter Røkkum og hundreårsmarkeringen(e) av The Waste Land trenger så veldig mange flere introduksjoner i dette formatet til dikteren og hans hovedverker.

Det første som springer en i øynene, er tittelen, det vil si den ene halvparten av den: Fire kvartettar kunne knapt vært annerledes, men Det misfarne landet er opplagt en oppositio in imitando. Ifølge Norsk ordbok betyr «misfara» å gå seg vill, ta feil av veien, misforstå, gjøre en tabbe og lignende avledninger.[1] Bjørnstad argumenterer greit mot Brekkes valg av «golde» og Røkkums av «øde», men jeg klarer ikke å fri meg fra fornemmelsen av at «misfarne» blir i overkant anagogisk. Her betones den åndelige, eller ideologiske, figurligheten så kraftig at den bokstavelige – klimatiske – betydningen nesten forsvinner helt. Landet er ikke lenger utarmet eller ufruktbart, men på villspor eller villstrå. (Litt uventet, kanskje, av en gjendikter som er professor i planteforedling, og som har skrevet både sakprosa og lyrikk om korn, åker, brød, kvit stein og gress.) «Misfaren» er dessuten en partisippform og ikke et (egentlig) adjektiv, hvilket gir inntrykk av at det er selve landet som har «fart vill» – noe som skurrer i mine ører, særlig siden det i originalen er snakk om «Land» og ikke «Country».

Det andre som springer en i øynene, er oversettelsen av åpningsversene i TWL: «April, finst meire grueleg månad, driv / syrinar opp or dødt land […]». Dette er djervt. Bjørnstad har valgt å gjøre predikatet i hovedsetningen i den notoriske åpningen («April is the cruellest month») til en slags retorisk apposisjon, for så å la de engelske partisippfrasene («breeding / Lilacs» etc.) bli hovedsetninger. I mangel på en skikkelig norsk ekvivalent for syntaksen i åpningsversene må dette kunne aksepteres som en slags hacker-løsning – selv om det retoriske spørsmålet (uten spørsmålstegn) tiltrekker seg mye oppmerksomhet, og det kontraintuitive startskuddet for den engelske modernismens mest emblematiske dikt dempes en desibel eller to. Min hunch er at den uansett aldri vil komme til å sitte helt som den skal på norsk. Bjørnstad skal ha honnør for å tenke nytt – «and novelty is better than repetition» (Eliot dixit).

Sammenstillingen av de to hovedverkene er absolutt gagnlig. Den får frem kontraster så vel som kontinuitet mellom Eliot før og etter omvendelsen til anglikansk katolisisme i 1927. I kommentarapparatet fremheves både de langt ifra beskjedne bibelske innslagene i TWL – som angivelig, og ikke urimelig, kan sies å peke fremover mot 4Q – og den gjennomførte inndelingen i fem «satser». En mystisk (eller kvasimystisk) åpenbaring av «lysets hjerte» synes å stå i sentrum for begge verkene. Nok en tematisk parallell er diktenes poetiske bearbeidelse av de to europeiske «verdenskrigene» i forrige århundre.

På den andre siden er det et betydelig poetisk sprang fra det mytiske modernist-året 1922 til 1936–41, da kvartettene fant sin form. Både gjendikter Bjørnstad og redaktør Lerø minner om at TWL hadde en arbeidstittel hentet fra Dickens’ Our Mutual Friend: «He do the police in different voices», som indikerer den parodiske renningen i verket, og som er, om ikke helt fraværende, så i alle fall kraftig nedtonet i 4Q. Epigrafene taler sitt tydelige språk: Inngangsportalen til TWL er en passasje fra Petronius’ protopikareske roman Satyricon, der Trimalkio spør den utgamle sibyllen, på gresk, hva hun vil, og hun svarer at hun vil dø – en komisk og flerspråklig vri på et tragisk tema. 4Q har derimot to Heraklit-sitater som motto: Det ene forteller oss at veien opp og veien ned er den samme; det andre at selv om logos er felles for alle, lever de fleste som om de hadde sin egen visdom.

Heraklit var Hegels foretrukne førsokratiske filosof – og Eliot skrev sin doktoravhandling om den britiske hegelianeren F.H. Bradley. Det er fullt mulig å se for seg at Eliots omvending fra parodisk modernisme til anglikansk poetisk alvor kan leses ut av de to Heraklit-sitatene. Historien og tradisjonen er det vi må vende oss mot for å klare å finne en vei ut av samtidens purgatorium; og det er (det kristne) fellesskapet som skal forløse oss, ikke det individuelle talentet. Betegnende nok kretser den første kvartetten, «Burnt Norton», om en individuell erfaring av en temporal ekstase, et evig, graviterende nærvær, mens den siste, «Little Gidding», maner frem bildet av den lutrede kristenhetens kollektive forløsning etter å ha gjennomlevd den apokalyptiske blitzen.

En truisme vil ha det til at ekstravagante dikt som TWL er på grensen til uoversettelige, mens mer tradisjonelle uttrykk, som dem 4Q er spunnet av, lettere lar seg overføre fra ett språk til et annet. Etter mitt skjønn er dette en misforforståelse. Det som er virkelig vanskelig, for ikke å si umulig, å gjendikte på forsvarlig vis, er strengt metriske former, særlig fra et holdent litterært språk som engelsk, med sitt vell av rimord og vel etablerte poetiske forelegg som ikke finnes på norsk. 4Q alternerer mellom hyperengelske blankvers og diverse subtile strofeformer, inkludert en sestina-sekvens, som stiller overmenneskelige krav til gjendikteren. Mer fragmenterte, mindre tvingende former stiller gjendikteren friere og gjør en bokstavtro gjengivelse til et fristende alternativ – ja, ofte også til det beste.

Åsmund Bjørnstad kommer rimelig godt fra begge modusene. Måten han turnerer noen av de mest krevende (metriske) sekvensene på, synes jeg er oppløftende. At moderne norsk språk mangler engelskens sammenhengende litterære ansiennitet, kan ikke han lastes for. Man kunne saktens spørre om ikke gjendiktning av engelskspråklig lyrikk av dette slaget – som sannsynligvis er forståelig i original for så godt som alle som måtte være interessert i å lese – først og fremst er til gavn for gjendikteren, og kun i eksepsjonelle tilfeller for norsk poesi, språk, lesere. Det ville være altfor strengt å svare med et entydig ja på et slikt spørsmål, men gitt dagens «duolingvistiske» virkelighet, der det knapt finnes grenser for hva vi ikke har tilgang til av verdens lyrikk, er spørsmålet om ikke annet legitimt.

Bjørnstads TWL oppleves jevnt over både som tro mot originalen og som idiomatisk anstendig norsk. Noen få steder gir rimtvangen uheldige utslag. Slik høres det for eksempel ut når «diktets stemme» i den midterste sekvensen av «Eit sjakkparti» svarer på spørsmålet fra den frustrerte ektefellen om hva i all verden de skal gjøre: