178. utgåve | 12. februar 2026 | ARTIKKEL
Tilbake til alvoret
Lyrikkåret 2025 – noen oppsummerende strøtanker.
AV ESPEN GRØNLIE
Lyrikkåret 2025 – noen oppsummerende strøtanker.
AV ESPEN GRØNLIE
Arild Vange? Kjersti Bronken Senderud? Tore Renberg? Ingrid Nielsen? Liv Lundberg? Joakim Kjørsvik? Erling Kittelsen? Hanne Bramness? Selve tanken om å skulle oppsummere ett år i norsk poesi – å dyppe et øsekar i tidens elv, akkurat der den renner fra snø til snø igjen – gjør det fristende å gripe til kjente navn. I hvert fall kjente i norsk litterær sammenheng. Ikke vet jeg om andre norske lesere av poesi føler det samme, men for meg minner likevel bøkene fra 2025 signert navn som Kittelsen, Nielsen og Vange om en slags parenteser.
En sentral norsk lyriker som veteranen Helge Torvund ga også ut det som mest framstår som et hvileskjær: en bok med «samplinger» av Arne Garborgs tekster. Leif Høghaug kom med boka Jonas Gahr Støre: eit dikt. Er påstanden at Støre selv er å regne som et dikt? At statsministeren er oppdiktet? Det er kanskje ikke så dumt. Diktet er rytmisk og fengende, og utvilsomt politisk i ordets mest dagsaktuelle forstand. Slik sett insisterer Høghaug på at han ikke har skrevet for det evige parnasset. Snarere er diktet en døgnflue i kamp mot værhaner.
Omvendt var Kjartan Hatløys Mot kaos. 100 dikt om Egypt en fascinerende utidsmessig utgivelse. Slik sett kan boka kanskje like gjerne leses i år som i fjor? Hvis ikke like gjerne om noen tiår? Casper André Lugg skrev en vakker liten bok, uten at jeg ser den som særlig sentral i hans etter hvert rikholdige forfatterskap, som jeg ellers setter pris på. Tilsvarende er Charlotte Vaillot Knudsens forfatterskap verdt å følge med på. Fjorårets Månekvinne framstår som mer variert enn hennes tre tidligere bokutgivelser.
Her er de norske diktbøkene jeg vil framheve fra fjoråret:
* Oddbjørn Birkeland, Dei døde er her og spør etter meg
* Mona Høvring, Skogsinteriør med rev og andre dikt
* Torborg Igland, Ingen av oss kommer tilbake
* Martin Ingebrigtsen, Ein filleting som døden
* Thor Magnus Tangerås, å
Ein filleting som døden er den tredje diktboka til Martin Ingebrigtsen (f. 1984). Som innledning står dette:
Tekstane i denne boka er arrangerte i den rekkjefølgja dei er skrivne, den første i juli 2023, den siste i mai 2025.
Skal denne informasjonen forstås som at vi her får et innblikk i dikterens notatbok? Eller i en renskrevet versjon av hans notatbok? Ja, slik framtrer i grunnen utgivelsen. Og det gir plutselig ganske mye mening for meg. For hvorfor skulle jeg ha foretrukket at Ingebrigtsen arrangerte diktene som en suite, ga ulike seksjoner ulike navn og kuraterte sin egen bok som var den et galleri? Det finnes poeter som tenker slik, og deres bøker kan jeg også sette pris på. Men i dette tilfellet fungerer Martin Ingebrigtsens mer jordnære framgangsmåte like godt, tror jeg. Jeg får liksom følelsen av å komme nærmere innpå ham ved å lese denne boka. På livet hans, altså, eller hverdagen hans. Langt uti boka leser jeg disse tre linjene:
eg veit ikkje kva eit menneske er
altså veit eg ikkje kva poesi er
men eg veit dei heng saman for meg
Jeg leser disse linjene og tenker over at dikteren er et menneske. Hvis diktene er interessante, så må det ha noe å gjøre med dette mennesket.
«Veke 1 (Bli fødd)» heter første del av boka. Faren snakker om sin nyfødte datter:
eg høyrde ikkje gråt
før eg høyrde deg gråte
kinnet ditt mot brystet mitt
ansiktet opp mot meg
augo lukka munnen halvt open
heile søvnen din vend mot songen som løftar seg
gjennom kroppen min
den mjuke pusten din som seier der er du, Pappa
men eg veit ikkje kven det er
eg er like ny som du
En slik inderlig tone er det ikke så ofte man hører i diktsamlinger av i dag. Men i Ingebrigtsens bok blir den værende: «i 20 år var eg primært poet», heter det senere, men «no er eg primært pappaen til Ronja». Enda senere framgår det at barnets virkelige navn egentlig er et annet, at det er endret fordi det skal stå i en bok – det er et viktig prinsipp og det virkelige navnet burde ikke angå oss lesere, kan vi lese. Likevel er det sant at jeg føler at jeg får et innblikk i Ingebrigtsens verden og hverdag. For slik kan den fungere, den «poesien» og «kunsten» som omtales flere steder i Ein filleting som døden – iblant i nokså pretensiøse ordelag: «kunsten skal hjelpe oss med å vere menneske».
Det er noe befriende over at Ingebrigtsen tillater seg en slik inderlig tone, slike åndfulle ord. Til dels fordi det går i motsatt retning av vår tids karrierejag og pengejag og flyktige selvbekreftelser på sosiale medier. Men mest fordi det er så dypt menneskelig, og så overbevisende utført.
Boka Torborg Igland (f. 1967) utga i fjor, med tittelen Ingen av oss kommer tilbake, dreier seg om en mor og en datter. Tonen her er ikke inderlig på samme måte som hos Ingebrigtsen. Ikke varm. Snarere desperat. Men like intens. Dette er et sterkt dikt:
Jeg glemte at du var født, sier jeg
jeg forteller det til alle fedrene
jeg forteller det til alle mødrene
jeg forteller det til alle soldatene
barnet river i stykker teppet
hun klorer på veggene
hun velter skapene
hun klamrer seg til en stol
og legger seg over stuebordet
på den broderte duken
hun klatrer opp i det store epletreet
hun kaster epler uten å holde seg fast
til jeg roper stopp
jeg roper til armen hennes
jeg setter navn på tærne
og teller hårstråene
jeg hvisker til ryggen
til knærne som bøyer seg
legger hodet hennes i hendene mine
jeg begynner å sy ei lue til barnet
igjen og igjen spør jeg hvem som er født
hvem er mine barn og hvem er mine dyr?
Noen steder lar Igland verselinjene tone ut med et spørsmålstegn. Det virker sentralt. Eller, det virker som om spørreformen tvinger seg fram – som om den er et uvilkårlig utslag av diktjegets innstilling til egen erkjennelse og egen erindring. Stadig er det noe vagt og nærmest svømmende i erindringslandskapene som her manes fram. Et dikt begynner slik: «Jeg forsøker å huske barnets navn». Samme dikt slutter med denne linjen:
hvor er du barn, vil jeg aldri spørre
Det er noe forvirrende ved denne avsluttende linjen. Hjerteskjærende, kanskje, men hvem vet?
Oddbjørn Birkeland (f. 1949) kom i fjor med sin fjerde diktsamling, Dei døde er her og spør etter meg. Også her spiller barn en rolle. Men her er det ikke barnet sett eller holdt, instruert eller glemt eller forsvunnet for den voksne det er snakk om. I stedet er det som om dikteren snakker fra sin barndoms verden. Midt i Birkelands bok kommer diktjeget «tilbake til barndommen», men «ingen kjenner meg igjen / og eg kjenner ikkje meg sjølv igjen». Et par sider senere kan vi lese følgende linjer:
plutseleg kjenner eg den døde
eg ber i meg,
han ser rett gjennom meg
Er den som fører ordet i Birkelands dikt «ein heilt annan / enn eg trur eg har vore»? Spørsmålet stilles åpent, og dveles ved på givende måter i hvert fall noen steder i denne boka.
Birkeland er fra Bjerkreim i Rogaland. Et sted i boka kommer stedsnavnene på rams:
Alle namna
dei gamle må ha sett på landskapet
eller som landskapet sjølv har diktert
Stølsvatnet, Vindheia, Kjemane,
Ragsfjellet, Vardadalen, Viksteinlia,
Jorentjørna, Kleivadalen, Almkråura
kjem mot meg
eitt
for eitt
når eg går
«Heimstaddiktning» er kanskje å ta litt hardt i? Dessuten er det nokså få slike innslag hos Birkeland. I størstedelen av boka etterstreber han tilsynelatende snarere en utsagnsposisjon som skal være mindre stedbundet og slik sett mer allmenn.
Hos Martin Ingebrigtsen, som er fra Trondheim, finner vi en tydeligere stedlig forankring, med høyst konkrete angivelser av noe lokalt. Som her:
vi bur rett ovanfor Stavne kapell
ved sida av går Stavne bru over Nidelva
i 1978 blei Torunn Finstad valdtatt og drepen der
i 2023 veit dei fleste som går over brua dette
og dei veit at Fritz Moen blei dømt for dette drapet
samt drapet på Sigrid Heggheim i 1977
og dei veit at Fritz Moen var uskuldig
eg blei fødd i 1984 ikkje langt frå Stavne bru
av ei mor som var like gammal som Torunn Finstad og Sigrid Heggheim
Flere steder navngir Martin Ingebrigtsen sitt livs landskap: Nardo (og Nardo Centeret), Othilienborg, Risvollan; Bjarne Ness’ veg, Einar Øfstis veg, Nordre gate, Smørblomstvegen, Steindalsvegen og Thaulowbakken; Coop Valentinlyst og Rosenborg bakeri; skolene Hoeggen og Sverresborg; barnehagen Vestlia.
De tre nevnte dikterne – Ingebrigtsen, Igland og Birkeland – skiller seg fra hverandre i sitt forhold til det stedlige. Fra det gatenavnsspesifikke hos Martin Ingebrigtsen til det eksotisk hjemlige hos Oddbjørn Birkeland, til mer abstrakte, nesten drømmeaktige stedsangivelser hos Torborg Igland. Igland er fra Grimstad, kan vi lese i forlagets omtale. Men i boka hennes forblir angivelser av typen «midt i gata», «ei ødelagt bro», «taket av et hus», «denne kirken» og «byen min» ikke nærmere spesifiserte. Det finnes ingen egennavn i Iglands bok.
Alle ulikheter til tross har de noe til felles, disse tre. Et av disse fellestrekkene, mistenker jeg, et at dikning for dem alle er alvor.
I norsk lyrikk er det tradisjon for å se diktet som en tekst for en alvorsstund. Det vil si, denne tradisjonen er kanskje ikke så voldsomt lang. Men fra og med lyrikere som Olav Aukrust, Nordahl Grieg, Aslaug Vaa og Arnulf Øverland, og videre til Gunnar Reiss-Andersen, Gunvor Hofmo, Tarjei Vesaas og Stein Mehren, er norsk lyrikk som et rom der det er lov å tale høystemt og alvorstungt. Ja, for den saks skyld et rom der det er lov å være forbitret og streng, manende og fordømmende. Fordi det er for mye overflate i verden. Fordi vi trenger alvor.
Torborg Iglands dikt har betydelige likheter med diktningen til flere av dem jeg her har nevnt. Tonen er tydelig markert som mørk eller tung. Om ikke akkurat tungsindig, så tynget av erkjennelser og kanskje av sorg. Som her:
Jeg kjenner ikke barnets far
og heller ikke hendene hans
og buen han spiller med
Til barnet sier jeg
ikke lengt etter hender som likner dine
og skjegget hans, det vil vi ikke ha
De neste dagene går vi og venter på
at han skal komme tilbake
men ingen av oss kommer tilbake
Det slår meg som sjelden å våge seg på et slikt toneleie i dag. Det føles litt som om alvoret i poesien blir forsøkt født på ny. Slik at diktet igjen kan stå som en sone der vi har lagt bort all form for skjemting. Der det ikke passer seg med ironiske fraser og ertende tonefall.
Tidvis kan Oddbjørn Birkelands dikt gi en tilsvarende fornemmelse. Noen steder blir vi gitt tilgang til barnets blikk og barnets stemme, slik som i dette diktet:
Vi barna meiner det finst folk på gardane
som må vere gøymde bort
i ei hemmeleg stove ein stad
og som vi aldri ser
anna enn som ein lut skugge
over tunet i kveldinga
på veg til doen
i uthuset
fulle av oppkast
og blod
Det hviler en uhygge over avslutningen her. Som om barna aner at deres verden har en ende. At den må ta slutt. At det må bli alvor. Fordi det egentlig alltid var alvor.
Når jeg nå, i dag, får utbytte av slike dikt, så har det noe å gjøre med nettopp alvor. Mens når jeg ser tilbake på 1900-tallet i norsk lyrikk, står dette alvoret for meg som nesten kvelende. Fordi diktet insiterer på å være et rom uten humor. Og derfor uten humør. Der det kan virke som om formålet er å holde det imøtekommende smilet og det milde tonefallet borte. Fordi det er alvor, alvor, alvor. Og kanskje var det poenget. Og kanskje var det ikke så rart. Det kan bli for lite alvor. Nå har det kanskje blitt for lite igjen. Og så kan noen diktere justere tilbake. I hvert fall litt. Tilbake til alvoret.
Countrysangeren Tobias Sten kom med sitt debutalbum i fjor. Sangen «Hymne» er også del av lyrikkåret 2025. «Eg e longt ifra kristen / Men eg ber for deg / Om at du aldri finne tebake te meg», synger Sten her.
I bønn eller meditasjon kan vi sette alt inn på alvor. Det er ikke dermed sagt at det ikke er rom for annet i hverdagen. Selv kan jeg finne både glede og dybde i dikt som er mer sprelske i tonen. For eksempel i Mona Høvrings dikt. Hennes bok fra i fjor, Skogsinteriør med rev og andre dikt, er fascinerende. Her møter vi haren som «trur den eksisterer / kun i andres øyne», og som har angst, men hør på dette da: «Harens angst er pålitelig». Den formuleringen er det noe ved.
Her møter vi også reven som «snakker de snediges språk», padda som ikke har noen aftenbønn, og beveren, realisten, som ikke har noen «håpefulle forestillinger om det store, blomstrende intet». Og ugla. Hva er det ugla sier?
Tida har jeg arva gjennom mange liv, sier ugla.
Jeg er en torn i nattas onde øye –
slik vil det alltid være.
Kanskje kan det kalles en uforutsigbar naturpoesi, som beveger seg i underlige rykk og napp, som skjener ut i fjerne assosiasjoner, som gjør kast med tanken. Det er et viltert eller viltvoksende og nesten sprøtt toneleie, iblant på grensen til parodi. Men det tipper ikke over. Dette er Mona Høvring: en helt særegen stemme i norsk lyrikk.
Blant mine favorittbøker fra fjoråret er den til Thor Magnus Tangerås med tittelen å. Tittelen er både bokstaven – å-en – og elva – åa. At elva er «både / diktar og verk», står som et ledemotiv i Tangerås’ bok. Dikteren gir stemme til lyder som allerede er der. Lyder vi kan høre i elveløpet. Elveleiet blir til toneleie, der «fingertarespelet / i straumen» høres ut som «brotne akkordar / i bølgjande lys / i lysande bølgjer».
Som leser av poesi er jeg opptatt av litteraturens klanglige elementer. I denne boka finner jeg både rytme og melodi. Men her er det også mye å tenke over. For eksempel et så tilsynelatende enkelt spørsmål som hvorfor implikasjon regnes som et fremmedord, når det er småord som åst og vå som er fremmede for oss i dag. Diktene er humørfylte, springende og tidvis direkte morsomme. Men ikke useriøse av den grunn.
Tangerås leter vidt og bredt etter ord og innsikt. Han vil blant annet tiltuske seg det japanske ordet komorebi – «solstrålar strøymande / gjennom lauvverk». Lyrikkleseren fra 2025 kan ta seg i å lure på om det ikke er Martin Ingebrigtsen som blir frastjålet dette ordet, tatt i betraktning at han – Ingebrigtsen, altså – i sin bok skriver at han i sin tid begynte å skrive en roman med tittelen Komorebi, som det viste seg at han ikke fikk til å skrive.
Tangerås innser at en poet må unngå å ville for mye. Poesien er i beste fall en ønskekvist. Til tross for at det ikke finnes «vitskapleg underlag // for denne kunstforma», altså for bruken av ønskekvist, og til tross for at navnet vel egentlig avslører dette: «det heiter ynskje- og / ikkje leite- eller / peilekvist», slik at enhver bruk av ønskekvist må regnes som «eit utslag / av ynskjetenking», er det som om Tangerås vil skrive ønskekvistens poetikk:
mi ynskjetenking er
at poesien kunne
vera ein Y-kvist og
at dikting var ei form
for kvistgang, ei leiting
etter lyriske årer
slik at diktet vert ei
vy-vist som kan opna
persepsjonsportane
Det må jeg bare si: Fabelaktige strofer fra en fabelaktig bok!
Til slutt i disse strøtankene om lyrikkåret 2025 skal vi skifte gir. Vi starter med en epigraf. Epigrafer er navnet på slike sitater som står som innledning til bøker eller kapitler i en bok, gjerne på en egen side, gjerne i kursiv. Når Charlotte Riise i sin diktbok fra i fjor, Vi ville tru, har en slik epigraf, går den slik:
«The book of love is long and boring
No one can lift the damn thing»
Sitatet er fra det amerikanske bandet The Magnetic Fields og deres låt fra 1999, «The Book of Love». Charlotte Riise er født i 1987. I hennes barndom og ungdom hadde populærmusikken en avgjørende innflytelse på unge folk. Tekstene var ofte på engelsk. Musikken til The Magnetic Fields er ikke bare pop, kunne man si. Like gjerne noe slikt som «kunstrock». Med interessante tekster.
Slik kan vi også spørre om den norske poesien anno 2025 ikke like mye finnes utenfor bøkene. For eksempel som innspilt musikk. Tobias Sten er allerede nevnt. Når jeg lytter til innspillinger av nyskrevet norskspråklig musikk fra i fjor, blir jeg likevel litt nedtrykt. Det er som om populærmusikken har blitt et klinisk produkt, litt som en pakke Kleenex eller en kartong med eplejuice. Showbiz på boks. Men det finnes fortsatt noe som ikke høres slik ut. Blant annet blant rapperne. I det minste noen av dem driver med noe genuint. Musikk hvor vi kan fornemme at avstanden mellom de som skaper og det vi kan kalle produktene de skaper – det vi strømmer på en strømmetjeneste, for eksempel – ikke er altfor lang.
Men da er vi langt fra alvoret? Ja, kanskje. Pashas fengende «Lilli Bendriss» er mest artig. Men at den er del av lyrikkåret 2025, det vil jeg insistere på. Det samme gjelder låter som «Dag Otto» av Beathoven og «Djevelens salong» signert det såkalte produsentkollektivet Metropolen. De to sistnevnte har også noe mer av poesiens tradisjonelle alvor ved seg. Faktisk.
For poesikritikeren er nok likevel det mest interessante ved disse sangtekstene at de står så tett på talespråket. Slik sett er det snakk om levende lyrikk. Ikke minst forholdet mellom norsk og engelsk, som norske rappere veksler fram og tilbake mellom til enhver tid. Et ganske representativt eksempel kan være noen linjer fra «Dag Otto»:
prøver å roe ned i baksetet på Uber’n hjem
rush to be kickin’ inn, når skoleklokka ringer inn
går til himmels som en heliumballong
hun aimer inn for fashion week i Køben i år
Dette står nokså nær talespråket i hvert fall fra min oppvekst i Groruddalen. De mange innvandrerne i dette området kunne ofte engelsk vel så godt som norsk, ikke sjelden var de inspirert av amerikanske rappere, og de uttrykte seg gjerne omtrent slik. Sant å si snakker jeg litt sånn selv, på en god eller dårlig dag. Men «lyrikk»? Ja. I fjor.
Espen Grønlie, f. 1978, har doktorgrad i litteratur. Han er frilans litteraturkritiker.
