«Tid / er ikke noe vi / skjønner oss på egentlig, tid / er noe vi bare / lager oss bilder av», heter det et stykke ute i Øyvind Bergs nyeste diktsamling, Smuldre, som er poetens første siden 2014. Nettopp tidsmotivet er kanskje det mest sentrale i årets dikt, som er skrevet av en forfatter som åpenbart har rukket å føle på flere aldre. Berg tegner opp tida som «store og små karuseller» som nullstilles ved nyttår, men også som noe langt mer faretruende: en smuldrende stein mellom «vindgudfingre / som knar / åh, så ømt / mens vi opplever / at det går / fort». Både hva angår verdenssituasjonen («vi befinner oss i to kriger / den som var, den som er»), naturen («høstanemonen ypper / gammelrosa midtsommers») og privatlivet («vonde minner vekket av nyheter / som vrir magesekken til en hard klump»), formidler diktene en følelse av at ulike tider griper inn i hverandre.

Diktene i Smuldre beveger seg sømløst mellom det historiske dypet og hverdagens små detaljer, de forteller om barndom og kriger, skrukketroll, hulemalerier og flate skjermer. Samlingen har, noe overraskende, undertittelen «Et dikt»; likevel er det ikke snakk om noe tradisjonelt langdikt her. Diktene kan riktignok leses som variasjoner over de samme tematikkene, ja, kanskje som et broderi som tråkles sammen av en viktig karakter i boken, en aldrende, broderende venninne. Gjennom henne bringes dessuten Gudstanken inn i diktene; venninnen insisterer på at den menneskelige tidsregningen er irrelevant for Gud, en overbevisning som gjør det mulig å se dagens lidelser i lys av en evig og uforanderlig ondskap. Bergs jeg bekjenner seg ikke til troen, men han søker åpenbart sammenhenger – og finner dem, ikke minst gjennom diktenes rytmer, lydlikheter og tilstedeværelse. Utfall mot verdens urettferdighet – som er så typiske for Bergs forfatterskap – finner man også i Smuldre, men årets samling er, som den dagboksaktige Gjennom mørketida (2014), mer personlig søkende enn de hardtslående diktene i det tidlige forfatterskapet. Den underfundige, nære og vemodige tonen fra prosautgivelsen Sommeren med Balder (2023), gjør seg også gjeldende her.

Tidstankene i Smuldre kan på en måte framstå (tids)typiske – i dag kan man vel knapt åpne en kulturavis uten å komme over en eller annen advarsel mot big tech, sosiale medier og så videre. Når Bergs jeg «laiker og sanker laiks som en ivrig trappopplaks» føles det derfor ikke akkurat sprellende friskt, men i akkurat dette forfatterskapet er tematiseringen av det digitale ny. Diktenes veksling mellom det rullende skjermlivet, tidens gang og naturens rytme gjør den tyske sosiologen Hartmut Rosa (f. 1965), som er kjent for sine tanker om akselerasjon,fremmedgjøring og resonans, til en nærliggende referanse. På norsk foreligger blant annet boken Akselerasjon og resonans. Arikler om livet i senmoderniteten, som utkom i serien Cappelens upopulære skrifter i 2024. Her undersøker Rosa hvordan det moderne samfunnet er fanget i en slags evigvarende musehjul, der teknologiske fremskritt paradoksalt nok fører til at vi føler vi har dårligere tid enn før. Akselerasjon betegner her den konstante økningen i tempoet vi lever, kommuniserer og produserer i, en utvikling som til slutt gjør at vi mister kontakten med oss selv og omverdenen. Resonans er derimot motstykket: de øyeblikkene der vi opplever en vibrerende gjenklang i møte med for eksempel naturen, kunsten eller andre mennesker. Med Rosa i mente tenker jeg på den interne rytmen og hastighetene i Smuldre. Et dikt viser at selv i ventetiden på en fluesaks oppstår det et moderne stress, en utålmodighet som viser hvordan akselerasjonen har kolonisert våre mest intime rom: