Før jeg sier noe mer direkte om Tore Renbergs nye diktbok, vil jeg tillate meg en liten digresjon. Den dreier seg om å reise i Norge. For eksempel til Molde. I hvert fall er det Molde jeg vil omtale i denne digresjonen. For jeg har vært i Molde en del ganger. Og der, slentrende rundt nede i sentrum, tok jeg meg i å observere noe. Kanskje flere ting, men i hvert fall denne ene. Nemlig at byen var proppfull av moldensere!

Og ikke bare det. Hvis jeg spisset ørene, kunne jeg høre noe underlig: Alle snakket dialekt! Ja, sannelig snakket de aller fleste til og med én og samme dialekt! Hver og en av dem sa «i» for «jeg», for eksempel. Om det gjaldt Ole Gunnar Solskjær på flyplassen på vei hjem, vet jeg ikke. Ham snakket jeg ikke med. Hvis det da var ham, og ikke en annen. «I» for «jeg» sa han nok uansett.

Dypest sett dreier kanskje denne digresjonen seg om å reise fra Oslo, byen der jeg vokste opp og bodde altfor lenge. For selv om Oslo hadde en del lokalkoloritt i min oppvekst, ble det litt etter litt mindre og mindre av den. Oslo ble en metropol som visket ut sitt historiske, nasjonale og lokale særpreg, og i stedet ønsket kosmopolitter og storkapital fra alle land velkommen. Nå snakker unge folk i Oslo omtrent like gjerne engelsk.

I denne sammenheng er Tore Renbergs diktbok av året muligvis relevant. Det er snakk om forfatterens aller første diktsamling. Her framstår han som grossist i hummer og kanari. Diktene springer i alle retninger, på rim og ikke, i metriske former og ikke. Renberg gir stemme til en rekke ulike skikkelser – ofte oppdiktede, om ikke alltid – som levde på ulike tidspunkter. En overvekt er fra 1900- og 2000-tallet, men sannelig er både 1700-, 1600- og 1500-tallet godt representert. Noen av de som taler i Renbergs dikt levde enda tidligere, noen til og med før år 0.

Disse stemmene uttrykker seg med den mest varierte rettskriving og dessuten på en rekke ulike dialekter. I et slags etterord skriver Renberg at «i alle samfunn lever språklig idiosynkrasi side om side med det (mer eller mindre) normerte språket». Han påstår videre at det vi kaller litteratur innebærer presisjon, og kaller valget av dialekt for et «presisjonsgrep», fordi det bevarer noe av det «det konkrete, det nære, det lokale».

I en liste til slutt i boka takker forfatteren over 30 navngitte personer for å ha bistått ham ved å øse av sin spesifikke lokale språkkompetanse, fra steder som Fredrikstad, Hallingdal, Kvinnherad, Levanger, Sogndal, Trysil – og Molde. Blant andre.

Knut Malmefjord sier behørig «i» for «jeg» i diktet kalt «Knut Malmefjords tale, 1985». Vi befinner oss altså ikke bare i Molde; vi befinner oss midt på 1980-tallet. Dialekten gir stedskoloritt, mens datidens tabloidoverskrifter gir tidskoloritt, som når Malmefjord sier: