Her antydes det at det er et mål bruke stillhet til å frustrere soldatene. Som om det var en strategi. Senere kan vi lese, i store bokstaver: «DØVHET SMITTER.» Det står øverst på noen plakater som soldatene klistrer opp på dører og lyktestolper i landsbyen.

Ilya Kaminsky er født i Ukraina i 1977. Han har selv vært alvorlig hørselshemmet siden han var fire år gammel. I 1993, 16 år gammel, kom han til USA, der foreldrene hans hadde blitt innvilget asyl. Året etter begynte han å skrive på engelsk. Kaminsky har fått mye anerkjennelse og flere priser og utmerkelser, til tross for at han har ugitt nokså lite. Døverepublikken, opprinnelig utgitt på engelsk med tittelen Deaf Republic i 2019, følger opp Dancing in Odessa fra 2004, som i likhet med Døverepublikken er gjendiktet til norsk av Eivind Aalen Øi.

Flere av de som skrev på engelsk om Døverepublikkken da den først ble utgitt, gjorde et poeng av at boka kanskje tilsynelatende dreier seg om en slavisktalende landsby, et sted i Øst-Europa, kanskje i fortiden, og så videre, men at den i realiteten dreier seg om samtidens USA. Det kan det sikket være noe i. Men det er slett ikke åpenbart at man gjør dikteren noen tjeneste ved å framstille det som om det finnes ett og bare ett svar på spørsmål av denne typen: Dreier boka seg om Ukraina eller USA?

Her kan vi med fordel minne oss selv om Aasmund Olavsson Vinjes idé om tvisyn. Det er agitatorer, ikke poeter, som bruker kategoriske inndelinger av krig og fred i svart og hvitt. Det betyr ikke at alle poeter er fargesprakende. Noen av dem er vel mer som grå eminenser. Like fullt vil de fleste poeter mene at verden forenkles i tilstrekkelig grad i utgangspunktet, altså av alle som ikke er poeter. At diktningen heller bør nøle litt i møte med bombastiske påstander. Gjøre motstand, kunne vi kanskje si, mot kravet om å påstå noe om krig og fred og Ukraina og USA.

En underlig form for motstand utgjør den røde tråden i dette verket, der krigstid og fredstid ikke er så lett å skille fra hverandre. Jeg antar at Kaminsky selv må mene at det som binder Døverepublikken sammen, er disse temaene: krig, motstand, døvhet og stumhet som strategi. Og på sett og vis fungerer også dette. Som en utforskning av disse størrelsene er boka givende. Men som sådan er den nokså lite spesifikk. Slik vinner den muligens noe, ved at den blir mer allmenn. Men kanskje taper den også noe, ved at det den formidler blir noe ganske generelt. Og hva man enn kan si om krig, så er krig knapt nok noe generelt eller abstrakt. Krig er alltid konkret. Krig er her og nå.

I mine øyne er noe av svakheten med Døverepublikken at det er flust av frie assosiasjoner og fri form og fri ytring, men lite kontroll med løse tråder, få begrensninger på innfallene og lite dybdeboring.

Det jeg har mest utbytte av i boka er det som peker bort fra det språklige i snever forstand. Hva mener jeg med det? Ikke at teksten har likheter med et drama. Jeg forholder meg tross alt ikke til en iscenesettelse, bare til en tekst. Så hva er det som kan sies å «peke bort fra det språklige i snever forstand»? Det er noe ganske spesifikt, nemlig strektegninger av hender som viser tegn. Altså tegn som i tegnspråk. Ikke noe universelt tegnspråk. Men så finnes da heller ikke noe universelt tegnspråk. Tegnspråk er ikke ett språk. Ulike nasjoner har egne versjoner av tegnspråk. Som om det fantes dialekter av tegnspråk. Eller ulike tegnspråk, om man vil.

Det jeg liker aller best i boka er i grunnen side 71. På denne siden står det ingen ord. Bare fire strektegninger av hender som gir tegn. Leseren har allerede møtt de tilsvarende strektegningene tidligere i boka. Men da sto de med forklarende ord under. Her står de uten. Det er noe slående med dette grepet. Som om vi er ment å lære et språk. For noe som ikke kan sies høyt. Eller noe i den duren.

Men litteratur uten ord, hva skulle det vært for noe? Det er ikke slik at boka ville ha fungert uten ordene. Det er i sammenheng med alt det øvrige at denne ene siden uten ord fungerer. Lest fra dette punktet, fra dette stille punktet et sted i en verden full av omskiftelig kaos og omkalfatring, framstår teksten som tross alt ikke bare tilfeldig eller kontingent eller uten struktur. Som om det hele henger sammen tross alt.

Tegningene gjengir hender som lager tegn med fingrene. Slike tegn, kunne vi kanskje si, avbilder ikke den synlige verden, men dreier seg like mye om å indikere noe for noen. Disse tegnene får meg til å tenke på den tradisjonelle ideen om tyding av tegn, altså som i slike tegn som kan sies å finnes i naturen. En svale gjør ingen sommer, og så videre. Som om noe lar seg utlede av tegnet, en slags konklusjon. Som om et «tegn» ikke nødvendigvis bare er et tegn for noe, men et tegn på noe.

Mot dette står kanskje vår tids forståelse av hvert enkelt ord som noe som overensstemmer med en ting, et fenomen eller en idé. Tenker vi slik, står vi i fare for å redusere språk til et slags speil for virkeligheten. Kanskje et forvrengt speil i en speilhall, eller et speil som er flekkete, som må pusses, men uansett i prinsippet et speil, altså noe som bare gjengir verden. Mens tegnene i Døverepublikken, de er tegn som skal hjelpe folkene i omgivelsene å overleve. De stammer fra noe og de fører til noe. De er ikke speil. De er redskaper for motstand og endring.

Jeg vet ikke om jeg her dikter videre på Kaminskys bok på en måte han ikke ville ha kjent seg igjen i. Det er mulig. Men noe blir sagt i denne boka, og da nettopp ved ikke å bli sagt. Det fikk meg til å forbauses og tenke litt annerledes. Og det er det slett ikke alle bøker som gjør.