190. utgåve | 7. mai 2026 | BOKMELDING
For meg er denne utgivelsenes en lyrikkpolitisk handling.
DIKT
Snø
Hvilk
Seda Tunç
Mathias Müller
Gjendiktet av Arild Vange
62 s.
Forlaget Beijing Trondheim, 2026
AV FREDRIK HAGEN
de eldste trærne i verden / blir det fortalt / hører til gruppetrærne. Med disse linjene avslutter tyrkisk-østerrikiske Seda Tunç sin debutsamling Hvilk. Det er enkelt å tolke disse linjene: Fellesskap er det som får livet til å vare, det er det som gjør livet verdt å leve. Men det er samtidig mulig å dykke dypere i disse enkle ordene. Begrepet «gruppetrær» beskriver trær av samme art som står samlet, i disse gruppene blir det ofte umulig å skille trærne fra hverandre. Ikke bare rent fysisk (trærne kan vokse inn i hverandre både over og under bakken), men også genetisk. Noen gruppetrær kan like gjerne omtales som en felles skapning bestående av mange individuelle trær. Denne genetiske samlingen gjør døden nesten umulig for disse trærne.
Ideen om den avbrutte døden er et godt sted for Tunç å lande debutsamlingen sin. Flere av diktene utforsker rommet mellom fellesskap og individualitet, og mye av denne utforskningen gjør hun gjennom natur- og kroppsmetaforer. I noen av diktene er hun personlig og i andre distansert. Tunç er ingen enkel poet, men likevel er hun lett å lese og inviterer til tolkning. Og jeg tolker henne som om hun er en poet på leting, på letning etter mening i naturen, i vitenskapen, i litteraturen, i fellesskap med et du. Men hun avslutter aldri letingen, tekstene står igjen som en åpen munn, som et spørsmål. For noen lesere er kanskje denne åpenheten frustrerende, men Tunç er en poet som ikke er interessert i å komme med enkle svar, hun er interessert i å holde leseren undrende, på avstand.
Som helhet fremstår denne korte samlingen som radikalt annerledes enn de fleste diktsamlinger man plukker opp på Norli. Denne boka er langt mer tverr, uten at den kan karakteriseres som ren språkpoesi, som de fleste norske tverre diktsamlinger kan beskrives som. Hva gjør man som leser med et dikt som dette:
fra sløvting
idet du våkner
skinnende blad på kroppen din
fra sølvting
må ha hvisket til deg
mens du sover
Leser man diktet nøye nok, er det mulig å få frem et bilde her: En kropp ligger i en seng med en refleksjon fra noe sølvtøy bevegende over huden. Men meningen glipper når diktet står alene. Det er først når Tunç legger flere bilder som dette oppå hverandre at de sammen skriver frem en følelse av et sted, en lengsel, et forsøk på å gripe mening. Møtet mellom lyset fra sølvtøyet og kroppen er bare et av mange møter mellom menneskekroppen og verden i denne samlingen, og bare et av mange møter; mellom minner og samtiden, mellom drømmer og våkenhet, mellom et jeg og et du. Men hva disse møtene betyr, vet hverken Tunç eller vi som leser.
Seda Tunç debut kommer på norsk på forlaget Bejing Trondheim i tospann med diktsuiten Snø av østerrikiske Mathias Müller. Begrunnelsen bak valget om å plassere de to poetene sammen blir ikke forklart, og det blir heller aldri åpenbart for meg under lesningen. Foruten at de begge er østerrikske poeter født på 1980-tallet, har de lite til felles.
Müllers tekst er langt mer stramt komponert. Diktsuiten består av seks diktsykluser, alle med fem dikt hver. Müller beveger seg mikroskopisk fra det ene diktet til det andre. Han dyrker gjentakelser, både av konkrete ord og ordstillinger. Han skriver igjen og igjen om øyne, solen, blomster og snø. Effekten er suggererende, når jeg leser teksten høyt for meg selv høres den ut som et mantra.
Müller er åpenbart inspirert av Inger Christensen, som han også siterer før suiten starter. De som liker alfabet (1981) vil umiddelbart kjenne igjen de språklige grepene til Müller. Selv om denne korte samlingen selvsagt ikke er like ambisiøs og fenomenal som Christensens bok, fungerer repetisjonen og det dype fokuset også for Müller. Han klarer å være original i en form som delvis er lånt, som her:
Himmelen uten himmel
full av fuglenes fravær
selv ikke en og annen barnesang
bringer dem tilbake
og der fuglene er fraværende
er også sangen deres borte
vannet de drikker
kroppene uten kropper
blikkløst og ubetinget
kan de ikke lenger
se sin egen slutt
Müller er en mystiker. Han observerer verden og underliggjør det han ser. For meg er det som om denne evnen til å underliggjøre er selve kjernen i prosjektet. Diktsuiten kan leses som slags poetikk, eller en insistering på poesiens plass i verden gjennom å vise frem hva den kan få til.
Müller er innoverskuende der Tunç retter blikket mot verden, han er konsentrert mens hun er letende, Müller dyrker sjangeren mens Tunç leter etter sjangeroverskridelse. På tross av disse motsetningene står de to poetene godt sammen på merkelig vis. Ikke bare gjør de meg nysgjerrig på østerriksk poesi, men de spiller hverandre gode. Kontrastene mellom dem gjør hver av dem tydeligere, enklere å lese og diskutere. Felles for poetene er likevel at de skriver en form for intellektuell poesi, selv om de begge er følelsesladede. Med det mener jeg at de aktivt bruker grammatikk og komposisjon i skrivingen sin og tvinger leserens blikk dit, og ikke bare mot bildene og fortellingen.
For alle som leter etter noe nytt (i betydningen ukjent) å lese, er denne boken et funn. Det er ikke mulig å omtale denne utgivelsen som noe annet enn smal. Ikke bare er det her snakk om østerrikske poeter som er ukjente for den norske lyrikk-leseren, det er også poeter som i stor grad er ukjente i den tyske språksfæren. Müllers dikt er faktisk nyskrevne, utgitt for første gang i denne dobbelutgivelsen. Og selv om de to poetene kanskje ikke naturlig hører sammen, er jeg glad for at de står sammen her.
Med denne utgivelsen i hende kan man stille seg spørsmålet om hva formålet er med å gjendikte. Intuitivt, selv om få nok ville formulert seg slik, er det lett å tenke at gjendiktningen skal bringe en slags best of-samling av internasjonal poesi til norsk. Langs denne linjen argumenterer ofte forlag og gjendiktere for utgivelsene. Men slik kan man ikke argumentere rundt denne. Denne dobbeltutgivelsen kan fremstå som Arild Vanges hjertebarn, så hvorfor skal man da lese det?
For meg er denne utgivelsenes en lyrikkpolitisk handling. Den insiterer på at både poesien og gjendiktningens verdi finnes utenfor de kommersielle rammene vi bruker hele livet på å bekjempe. Vi trenger flere utgivelser som denne, utgivelser som nekter å la seg omtale som årets viktigste, og som nettopp derfor kan omtales som det.
Det må understrekes at bokens verdi først og fremst henger sammen med diktenes kvalitet, varsomt gjendiktet av Vange. Spesielt Müllers korte diktsuite om snø. Med sine mikroskopiske bevegelser rykker den opp et helt språk. Å lese gjentakelsene er som å se en maler komme tilbake til det samme motivet flere ganger – ja det er likt, men det er også alltid noe nytt å se. Jeg blir gående med solen og øynene i hodet av dikt som dette:
Øynene som åpner seg
blomstene som lukker seg, en
natt i natten
som om det sloknede øyet
kan se sin egen slutt
Fredrik Hagen (f. 1991) er forfatter, historiker og litteraturarbeider. Han siste bok er Omriss av åpne hender (2021).
Nyheitsbrevet er gratis og kjem kvar veke.
Nyheitsbrevet er gratis og kjem kvar veke.