Müller er en mystiker. Han observerer verden og underliggjør det han ser. For meg er det som om denne evnen til å underliggjøre er selve kjernen i prosjektet. Diktsuiten kan leses som slags poetikk, eller en insistering på poesiens plass i verden gjennom å vise frem hva den kan få til.

Müller er innoverskuende der Tunç retter blikket mot verden, han er konsentrert mens hun er letende, Müller dyrker sjangeren mens Tunç leter etter sjangeroverskridelse. På tross av disse motsetningene står de to poetene godt sammen på merkelig vis. Ikke bare gjør de meg nysgjerrig på østerriksk poesi, men de spiller hverandre gode. Kontrastene mellom dem gjør hver av dem tydeligere, enklere å lese og diskutere. Felles for poetene er likevel at de skriver en form for intellektuell poesi, selv om de begge er følelsesladede. Med det mener jeg at de aktivt bruker grammatikk og komposisjon i skrivingen sin og tvinger leserens blikk dit, og ikke bare mot bildene og fortellingen.

For alle som leter etter noe nytt (i betydningen ukjent) å lese, er denne boken et funn. Det er ikke mulig å omtale denne utgivelsen som noe annet enn smal. Ikke bare er det her snakk om østerrikske poeter som er ukjente for den norske lyrikk-leseren, det er også poeter som i stor grad er ukjente i den tyske språksfæren. Müllers dikt er faktisk nyskrevne, utgitt for første gang i denne dobbelutgivelsen. Og selv om de to poetene kanskje ikke naturlig hører sammen, er jeg glad for at de står sammen her.

Med denne utgivelsen i hende kan man stille seg spørsmålet om hva formålet er med å gjendikte. Intuitivt, selv om få nok ville formulert seg slik, er det lett å tenke at gjendiktningen skal bringe en slags best of-samling av internasjonal poesi til norsk. Langs denne linjen argumenterer ofte forlag og gjendiktere for utgivelsene. Men slik kan man ikke argumentere rundt denne. Denne dobbeltutgivelsen kan fremstå som Arild Vanges hjertebarn, så hvorfor skal man da lese det?

For meg er denne utgivelsenes en lyrikkpolitisk handling. Den insiterer på at både poesien og gjendiktningens verdi finnes utenfor de kommersielle rammene vi bruker hele livet på å bekjempe. Vi trenger flere utgivelser som denne, utgivelser som nekter å la seg omtale som årets viktigste, og som nettopp derfor kan omtales som det.

Det må understrekes at bokens verdi først og fremst henger sammen med diktenes kvalitet, varsomt gjendiktet av Vange. Spesielt Müllers korte diktsuite om snø. Med sine mikroskopiske bevegelser rykker den opp et helt språk. Å lese gjentakelsene er som å se en maler komme tilbake til det samme motivet flere ganger – ja det er likt, men det er også alltid noe nytt å se. Jeg blir gående med solen og øynene i hodet av dikt som dette: