Er dette diktjegets oppfordring til sin egen hånd? Og til sin egen bønn? Eller er det fortidsformen av verbet vi finner når vi leser ordet «løp»? Det siste er kan hende mer rimelig. Men dette er et dikt. Et dikt som dreier seg om en bønn. Og en bønn, hvor rimelig er den? Det vites aldri. Det er ikke et spørsmål som har et riktig svar. Det er et spørsmål om tro. Og diktet? Det er et spørsmål om noe som alltid kan måtte forbli uvisst.

Dette er ikke vanskeliggjørende poesi. Nei, snarere er den svært enkel. Det er ikke dermed sagt at den er enkel å lese. Kanskje inviterer den oss til å søke tilbake til et stadium av vårt liv da vi først lærte språk. Da språk ikke var blitt slik en vanesak for oss. Før vi lærte oss konvensjoner og regler for språkbruk.

Det barnlige ved Luggs poesi henter oss tilbake til en amorf tilstand der kategorier som ordklasser, setningsledd, ordrekkefølge og setningsfunksjoner ikke var etablert så tydelig i våre sinn. Men det finnes en motsatt bevegelse i denne poesien også. I retning det eksakte. Som i vitenskapelig terminologi. Et ideal som ikke dreier seg om fristilt lek, men om presisjon i hvert enkelt ordvalg. En leksikografisk bevissthet.

Ordet leksikografi stammer fra det greske ordet leksis, som betyr nettopp ord. Leksikografi er læren om ord ikke slik de finnes i talespråket til våre omsorgspersoner når vi er små, men i ordbøker.

Det er som om Luggs dikt på samme tid sier ja til leksikografi og nei til syntaks – eller kanskje heller tja eller nja til syntaks.

En gang den amerikanske poeten Ezra Pound ble spurt om hva slags råd han ville gi til unge forfattere, siterte han en oppfordring vennen og kollegaen Ford Madox Ford hadde gitt: «Skaff deg en ordbok og lær deg betydningen av ordene.» Men Pound valgte å legge til noe til Fords oppfordring. Med henvisning til den svenske naturforskeren fra 1700-tallet som regnes som opphavsmann til botanikken som fag, sa han: «Les Carl von Linné. Ikke på grunn av det botaniske. Men fordi han aldri brukte et unøyaktig ord.»

Det er som om noe i Luggs dikt svarer på en slik oppfordring om nøyaktig språkbruk. Ikke sjelden med spesifikk henvisning til botanikk. Vi kunne nevne et ord som «honninggjemme», som nærmest byr seg fram som ingrediens i et poetisk bilde. Men her finner vi også mer åpenbart botanikkfaglige innslag, slik som omtale av «tofrøbladete» planter og av plantenes «kimblad», og fagtermer som «silvev» og «nervatur».

Boka får meg til å stille spørsmål. Uten at jeg klarer å svare entydig eller konkludere bastant. Kanskje har ikke spørsmålene entydige svar. Kanskje lærer jeg noe av å stille dem likevel. Jeg vil la denne bokanmeldelsen tone ut med noen av disse spørsmålene.

Hva ligger i bruken av ordet «terskel» i tittelen tilhørighetstersklene? Store norske leksikon kan fortelle at ordet «terskel» kan henvise til kunstig anlagte forhøyninger i et vassdrag. Et bredere søk på internett gir meg inntrykk av at slike terskler godt kan ha vært der i uminnelige tider, og slik sett knapt kan kalles «kunstige». Hva er naturlig, og hva er kunstig?

Bør vi åpne for at det i spenningen mellom barnets umiddelbare forhold til språk og den vitenskapelige bruken av ord finnes en slags analogi til organiske prosesser i naturen for øvrig? Har det i så fall sammenheng med at Casper André Lugg, i likhet med visse andre poeter, har anlegg for det som iblant kalles et «organisk språksyn»? Altså et syn på språk ikke som informasjon eller som en mengde generaliseringer, men som noe som selv er levende? Som likner på vegetasjon?

Ordet «tekst» stammer, i likhet med ordet «tekstil», fra det latinske verbet for «å veve» eller «å flette». Kan vi tenke oss at Casper André Lugg i sine dikt vil veve motiver av vegetasjonen? Eller at diktene hans selv er innvevd i denne vegetasjonen?