Linjer som dette får meg til å tenke på den argentinske poeten Juan Gelman og hans hvasse penn. Formuleringsnivået i Hølmebakks poesi er ofte briljant og noen ganger bevegende, og viktigere, poeten tar sjansen på å slippe til en rekke ulike stilnivåer og teksttyper, f.eks. ordlyden i et testamente, tallene i en togtabell, et talende minnedikt, lyriske portretter, med varierende grader av tekstlig fortetning. Noen ganger er det kirurgen Hultén som er forteller, i sekvenser som ikke er fortellinger i seg selv, men assosiasjonspregede utvekslinger i det komponerte forløpet av fakta, hendelser og handlinger. Jeg sukker meg nødvendigvis gjennom enkelte mindre tekstmassiver som «Se for deg en lang toetasjes bygning» (s.19), som virker rotete på en utilsiktet måte, men likevel inneholder gode setninger og relevant informasjon. På denne måten inviteres leseren til å redusere lesehastigheten, og de topografiske forskjellene oppstår, i sanseapparatet, eller bedre: i puste- og leserytmen. Forskjellen er at du merker (deg) det.

For opplysningens skyld, sakpoesi er noe mer enn «ujevn høyremarg», temafiksering, fotnoter og ymse faktainjeksjoner i likelydende fragmenter, men som Jan Kjærstad og et par andre vet er litterær form et fyord i norsk litteratur som holder det gående med en-nivå-tekster der enhver «innholdisme» (Karin Moe) sikter mot en litterær kvalitet som sikrer innkjøp til bibliotekene. De litterære sikkerhetsforanstaltningene har blitt markante i litteraturlandet.

Sakpoesiens hybride muligheter er mange på det formale plan og kan anvendes som en inspirert komposisjonsestetikk f.eks. på en nettside, i en diktbok, i en avhandling, i et romanfragment, og for den saks skyld, i en bokkritikk. Det avgjørende er at bruddene mellom stil-, kvalitets- og sjangernivåer rykker tekstformasjonen unna en prosaisk disposisjon og får inngå i lesningens flyt på et høyere logisk nivå, en kompositorisk eleganse som Hølmebakk demonstrerer i årets diktbok. Altså er det snakk om å overføre både en sansemåte og en tenkemåte til det jeg kaller «naturlesningens skrift», lyrisk og musisk. Sakpoesiens vekslinger skjer mellom kompakte og gjennomskinnelige tekster, med presise og vage tekstbrokker om hverandre, som muntlige former og skriftlige tradisjoner i samme forløp, med tilbakeholdte og eksplisitte saksopplysninger om samme tema, der tekstlige kvalitetsforskjeller gjør skriftens topografi til en mer omfattende naturkommunikasjon, om jeg skulle slynge frem en liten struktur. Slike litterære komposisjoner har potensiale for å skape en lesningens omgivelse hvor leseren blir selvobservant, «om seg», kanskje også mer (selv)kritisk. Slik i levende rapport med den omgivelsesintelligensen som hos mennesker både er sosialisert og naturbetinget, med en nedarvet varhet for vind, blikk, regn, duft, lyder, bevegelser. Sakpoesi er årvåkenhetens sjanger under den nye leserevolusjonen.[i]

Toto Hølmebakks Benjamin-inspirerte passasjer nærmer seg dette formens primat, selv om det fiktive biografiske forelegget gjør krav på sin estetikk. Det benjaminske består bl.a. i den assosiative tematiske utlegningen, innvevet i et rytmisk forløp som åpner tolkningsmulighetene.

Naturaspektet i Passasje gjennom slyngede strukturer, som på sett og vis bruker menneskekroppens organiske funksjoner som litterær veiviser, kan sies å være inkorporert i en hund, en fuglehund. Fra første dikt er det setteren som får betone det lyriske universet, som enkeltindivid, rase og avlslinje: