136. utgåve | 30. januar 2025 | BOKMELDING
To norske utgivelser med tekster av den amerikanske poeten Mary Ruefle fra i forfjor og i fjor er knappe i formatet, men gir likevel en solid introduksjon til det varierte forfatterskapet.
AV ESPEN GRØNLIE
DIKT
Mary Ruefle
Fjomp
Til norsk ved Martin Ingebrigtsen
104 s.
Samlaget 2023
Mary Ruefle
Alltid klar for ein sump
Redigert av David Aasen, med forord av Carina Elisabeth Beddari. Til norsk ved David Aasen, Gunstein Bakke, Brit Bildøen, Ellen Løvhaug Harrison, Martin Ingebrigtsen, Runa Kvalsund, Christine Kjellstrøm Melby, Hedda Robertsen, Eirik S. Røkkum, Sigrid E. Strømmen, Eira Søyseth, Kristin Tinmannsvik, Julia Wiedlocha og Gunnhild Øyehaug. Pluss et dikt skrevet av Thor Magnus Tangerås, trykket på både norsk og engelsk.
124 s.
Slow Fire Press 2024
To norske utgivelser med tekster av den amerikanske poeten Mary Ruefle fra i forfjor og i fjor er knappe i formatet, men gir likevel en solid introduksjon til det varierte forfatterskapet.
DIKT
Mary Ruefle
Fjomp
Til norsk ved Martin Ingebrigtsen
104 s.
Samlaget 2023
Mary Ruefle
Alltid klar for ein sump
Redigert av David Aasen, med forord av Carina Elisabeth Beddari. Til norsk ved David Aasen, Gunstein Bakke, Brit Bildøen, Ellen Løvhaug Harrison, Martin Ingebrigtsen, Runa Kvalsund, Christine Kjellstrøm Melby, Hedda Robertsen, Eirik S. Røkkum, Sigrid E. Strømmen, Eira Søyseth, Kristin Tinmannsvik, Julia Wiedlocha og Gunnhild Øyehaug. Pluss et dikt skrevet av Thor Magnus Tangerås, trykket på både norsk og engelsk.
124 s.
Slow Fire Press 2024
AV ESPEN GRØNLIE
Mary Ruefle (f. 1952) ble født i Pennsylvania, men er bosatt i Vermont. På norsk ble hun første gang utgitt på Samlaget i fjor, i Martin Ingebrigtsens gjendiktning av boka Dunce fra 2019, på norsk kalt Fjomp. Den norske tittelen må sies å stå nokså fritt til betydningen av ordet dunce (‘idiot, taper, sinke’), men kanskje den likevel, på poetisk vis, hermer noe av lyden og rytmen i originaltittelen, slik at den gir et litt tilsvarende inntrykk på de mest lydhøre av leserne: uhøytidelig, men ikke uten alvor? Ikke godt å si.
I fjor kom det en ny bok på norsk med tekster av Ruefle, kalt Alltid klar for ein sump, med et kort forord av Carina Elisabeth Beddari. Boka er utgitt på David Aasens mikroforlag Slow Fire Press. Det er en på mange måter forbilledlig utgivelse: Til tross for at den bare er drøyt 120 sider lang, henter den tekster fra hele forfatterskapet, både prosa og poesi, hvorav et nyskrevet dikt og dessuten et dikt fra hver av i alt elleve diktsamlinger signert Ruefle. Blant disse selve diktet «Fjomp», titteldiktet, om man vil, fra Ingebrigtsens gjendiktning. De ulike diktene er oversatt av ulike norske poeter. Til sammen bidrar ikke mindre enn 14 gjendiktere og oversettere til utgivelsen. Det er med andre ord snakk om en kollektiv formidlingsinnsats viet ett forfatterskap, inspirert og inspirerende. Slikt kunne vi godt hatt mer av.
Alltid klar for ein sump inkluderer også et sabla bra dikt skrevet av Thor Magnus Tangerås, både i norsk og engelsk versjon. Det er snakk om et slags hyllingsdikt til Ruefle, morsomt og lekent, men med dypere undertoner, litt som Ruefles egne dikt.
Her finner vi også en transkripsjon av samtalen Ruefle hadde med Linn Ullmann på telefon under koronatiden. Samtalen var del av den litterære podkasten «How to Proceed». Her henvises det innforstått til at Ruefle er en «utviskingspoet» (det vil si, hun produserer såkalt erasure poetry). I årets utgivelse konkretiseres dette litt mystiske uttrykket med noen fine flerfargede plansjer: Her går det fram at Ruefle tar utgangspunkt i eldre tekster slik hun finner dem i bøker, og «visker ut» deler av dem, eller mer presist dekker over (store) deler av boksiden med en form for korrekturlakk, slik at bare noen få ord blir stående igjen. Eksempelvis blir en hel bokside redusert til disse ordene:
Faksimile frå «Alltid klar for ein sump», Mary Rufle, Slow Fire Press, s. 67.
Slik har et nytt dikt oppstått fra ruinene av en eldre tekst.
«Eg er ikkje det dei kallar / ei fantasiens kvinne», heter det i et av diktene i Fjomp. Kanskje kan vi fortolke disse to linjene slik at fantasien eller imaginasjonsevnen hos en moderne poet sjelden består i å skape noe helt nytt språklig, men snarere i å presse skjult mening ut fra det som allerede finnes av språk?
Da jeg selv holdt noen poetiske skriveverksteder for studentene på Kulturakademiet i Roma for et par år siden, oppfordret jeg dem til å gjøre tilsvarende utviskinger i Karin Gundersens og Sissel Lies gjendiktning av Joyce Mansours dikt «Jeg forklarte den stripete katten». Jeg ga de påmeldte studentene hver sin sorte tusjpenn, og ba dem stryke ord så de satt igjen med et nytt dikt utelukkende basert på ordene som allerede sto på utskriften de fikk utdelt. En slik teknikk for å produsere tekster kan gi overraskende friske resultater, og er ikke minst bevisstgjørende for unge forfatterspirer: Den antyder at det kanskje ikke finnes noe slikt som rene nyvinninger i poesien, at ethvert dikt må ta utgangspunkt i språkene slik de foreligger. Og samtidig: Selv om Mansours dikt er ganske kort, strøk ingen av studentene de samme ordene. De endte opp med hvert sitt eget «nystrøkne» dikt. Så hurtig oppstår noe delvis nytt i tekster, og dermed også en viss egenart, en viss originalitet tross alt.
Overgangen fra utviskingsdikt til Ruefles egne «selvskrevne» dikt kan synes lang. Likevel får et dikt som «Plutselig» i Fjomp meg til å tenke på Agnar Lirhus’ diktsamling Kretskort (2023), der poeten også har lagd sine egne nye dikt ved å ta utgangspunkt i eksisterende tekster. Nærmere bestemt tekstene i Arne Rustes diktsamling Indre krets fra 1999. Ruste beskrev dyreriket. Hos Lirhus, derimot, har nebbdyret blitt en datamaskin og meitemarken en hageslange. Som om temaet er det livløse som etterstatter livet. Og på samme tid hvordan vi ikke klarer å se selve det livløse i det livløse helt klart. Som om vi tvinges til å tenke på det som levende likevel. Slik leser jeg også diktet der Ruefle omtaler «ein lauvblåsar», som virvler opp «dei døde lauva» slik at de hopper rundt «som om dei var levande igjen». Kan hende skal det forstås metapoetisk, som om det dreier seg om hvor vanskelig det er å unngå å besjele det vi ser?
At jeg tenker på diktene til Lirhus, har antakelig noe å gjøre med hvordan det moderne livet har blitt invadert av teknologiske dingser. Som Ruefles løvblåser preger de nå vår alles hverdag, ikke minst de datateknologiske innretningene. Det vil si, de sistnevnte har tilsynelatende ikke inntatt Ruefles hverdag, ettersom hun verken har datamaskin eller smarttelefon. Hun er kort og godt offline, i hvert fall hvis vi legger til grunn vår tids forståelse av dette engelske uttrykket.
Diktet «Peiskrok» fra Fjomp åpner med disse fem linjene:
Eg bur i dagleglivets
museum,
der fingerbølet blir gøymt
på nytt kvar veke og ofte
treng ti dagar på å bli funne.
Umiddelbart tok jeg meg i å tenke at uttrykket «dagleglivets museum» kunne fortolkes ikke bare som en beskrivelse av den amerikanske poetens hverdagslige omgivelser, men også som en slags nøkkel til poesien hun skriver. Senere oppdaget jeg at anmelderen av Dunce i Kenyon Review hadde vært inne på det samme. Men hva innebærer det?
Når jeg leser Ruefles dikt, assosierer jeg noen steder til den franske poeten Francis Ponge (1899–1988), som «tok parti for tingene», slik han anga i tittelen på sin første diktsamling Le parti pris des choses, utgitt i 1942 (på dansk i 2005 som At tage tingenes parti, gjendiktet av Niels Frank og Merete Nissen, og med etterord av Per Aage Brandt). Tor Ulven skriver et sted at førsteinntrykket han fikk av prosadiktene til Ponge var bedragersk. Han leste Eystein Eggens versjoner av dem i en utgave av Vinduet tidlig på 1970-tallet, da tidsskriftet var redigert av Kjell Heggelund og Jan Erik Vold. Umiddelbart oppfattet Ulven diktene som «helt nøytrale», altså som rene beskrivelser av synsinntrykk. Senere innså han at de «ikke er så nøytrale, snarere antropomorfe». Jeg hadde en tilsvarende opplevelse med Ruefles dikt.
Å kalle diktene til Ruefle naivistiske vil i beste fall være naivistisk, trolig beint fram naivt. Men hva fikk meg til å tenke i de baner i utgangspunktet? Kanskje den uklare overgangen mellom bokstavelig og billedlig betydning? Et eksempel kan være salamanderen i «Vennen» fra Fjomp, der det midtveis heter: «Det lønner seg / å vere venn med ein salamander.» Hva er vennskap med dyr hvis ikke vennskap i overført betydning? Selv om Ruefle i samtalen med Ullmann forteller at hun, som tidligere hadde fryktet hunder, på et tidspunkt ble venn med en hund.
Planter og dyr er sentrale i mye tradisjonell lyrikk. Motivkretsene lever videre hos Ruefle. I Fjomp heter rett nok et dikt «Løfte om utrydding», og poeten bedyrer her at «Frå i dag av blir alle plantar / bortsett frå sitrontreet / bannlyste frå dikta mine» og at «Dyr skal forlate dikta mine». Men allerede i neste dikt gjør vekstene sitt comeback: Mannen som står ved bufféfatet fylt opp med reddiker er selv en reddik, observerer diktjeget, og blir glad, for «Eg er sjølv halvt reddik». Nok en gang slår det meg at Ruefles dikt fungerer som påminnelser om hvor vanskelig det er å slutte å tenke billedlig om det som omgir oss.
Et av de mest spennende diktene i Alltid klar for ein sump heter «Tilapia» og er gjendiktet av Hedda Robertsen. Tittelen er navnet på en fisk, som diktjeget møter på en restaurant, «stekt til døden / med en persillekvast over et øye». Herfra svinger diktet bredt, fritt og vilt, fra fiskens opprinnelige bakgrunn i «enkle kår langs / Nilen», før den ble «populær i Israel», og senere fikk «stjernestatus» da den «ble oppdrettet for alvor av costaricanere». Ifølge servitøren på restauranten er dette fisken Jesus brukte til å mette folkemengdene. «Et mirakel at den ligger foran meg!» utbryter poeten.
Diktet begynner på svimlende vis å dreie seg om fiskens «ømme kjerne», om å «elske ømt» og om «min mors død og min fars død / og alle våre dagers død». Nærmest visjonært slutter diktet med tanken om å «sveve gjennom svingdøren» og «navigere / gjennom mengdene» fram til «en enkel fruktbod» for å be om en sitron. Avslutningen av diktet er en liten poetikk i seg selv. Den hvelver en høyere himmel over sitronhandelen: «Denne handlingen, hvis den utføres i / fullkommen tro, gram for gram, vil rive cellofanen av verden.»
Espen Grønlie, f. 1978, har doktorgrad i litteratur. Han er frilans litteraturkritiker.
Nyheitsbrevet er gratis og kjem kvar veke.
Nyheitsbrevet er gratis og kjem kvar veke.