Dette tilfelle er interessant fordi hun fremstår som et individ som trer ut av den anonymiserende lepradiskursen, og fordi hun har et navn. Hansen får sine privilegier innskrenket, men fortsetter likevel sin forskergjerning. Men i sine innsirklinger av de navnløse og taleløse opererer Stueland etter det vi kaller mikrohistorisk perspektiv, siden han legger til side de store linjene og ser saken nedenfra–opp, og dermed spiller på lag med skikkelser som Spidsøen. Det er noe håpefullt i enhver synliggjøringsgest som dette, for det åpner for andre måter å betrakte den etablerte historien på. Ved sine undringsmiljøer – hvor vi får mulighet til å se noe annet enn det som vanligvis vises frem for oss – bringer han oss både tettere på sannheten – det som faktisk skjedde – og holder fast ved den tvetydigheten ved de ulike etappene i leprahistorien som gjør det mulig å reflektere over moralske og eksistensielle spørsmål som gjerne forsvinner i medisinske eller fagsenterte kalkyler.

Det sakpoetiske grepet som strammer inn denne bruddflaten og aktiverer vår oppmerksomhet, manifesteres også i at Stueland ikke kun forteller med egne ord hva som blir sagt, men lar sin egen skrift – med refleksjoner rundt fortellingen – flyte sammen med den faktiske den faktiske skriften i de skriftlige kildene. På denne måten bryter han med sakprosaens skikk, hvor kildehenvisninger markeres klart, og hvor det er distinkte overganger mellom forfatterens egen stemme og dem han siterer. Grepet er interessant, for det er her hvor poesien kommer inn som refleksjonsgrep, snarere enn lyrisk modulasjon. Ved å unnlate å lage noen skarpe skiller skaper Stueland et litterært erfaringsrom hvor de ulike nivåene krever at vi selv navigerer mellom dem, og på den måten kommer vi mer under huden på de dissonansene som finnes i teksten.

Villkjøttet er en unik bok, fordi den litterære metoden også danner omrisset av hvordan sakpoesien virkelig er en verdifull sjanger. De siste årene har det stadig blitt klarere for meg at de mest eksperimentelle verkene de siste hundre årene ikke primært lykkes fordi de utforsker ny form i seg selv, men fordi formen fanger opp noe vesentlig ved livet på et eller annet vis. Stuelands sakpoesi følger en slik linje, for det ligger et etos i bakgrunnen som – selv om det aldri er direkte artikulert som poetikk – synes å drive tekstene fra hans hånd de siste årene. I tillegg har hans metode overføringsverdi til alle mulige andre typer mikrohistorier og undertrykkelsesforhold. Ved å bruke originalkilder sammenstilt med undringsmiljøer hvor de som har falt ut av historien kan komme inn i den,kan man gjentenke mange ulike, etablerte historier fra et mer sannferdig og rettferdig perspektiv. I min anmeldelse (i Krabben) av hans forrige poesibok Gaffadiktene etterlyste jeg en enda sterkere aktivering av poesi som «virker i verden», og det har han virkelig levert med  Villkjøttet.