En slik beskrivelse av inngangen til poesi er et særsyn, og noe man kunne ønske at landets skoleelever fikk lese. Ikke minst med tanke på etterlysningen av lesende og skrivende unge menn, som jo stadig kommer opp i offentligheten. Da Morgenbladet i vår kåret de 10 beste unge forfatterne under 35, ble det diskutert hvorfor det kun var to menn på listen. I en podkastepisode om kåringen snakket Bernhard Ellefsen og Ane Farsethås om hvorvidt unge menn heller går til for eksempel hip-hop enn litteratur; forfatterrollen har kanskje mistet sin kulhetsappell for denne gruppen, spekulerte de. Når Ingebrigtsen skriver om poesiens forkledningspotensiale («eg måtte lære at litteratur også berre er ei forkledning /for å kunne seie noko oppriktig med den») og linker dette opp mot selvhat og voldsproblematikk, sier han faktisk noe friskt om det poesien tilbyr oss. 

Tematikkene i de innledende diktene sprer seg som en vifte i resten av boken. Fødsel glir over i død; volden finnes, men også varme. Jeg-et selv endrer seg underveis, men selverkjennelse og søken forblir styrende prinsipper samlingen igjennom. Diktet «POET like this», skrevet for BLEKK i mai 2024, nærmer seg en poetikk. Når Ingebrigtsen skriver om sine inspirasjoner og tradisjonen hans dikt står i, handler det om diktet som handling i verden, som praksis. Han tar utgangspunkt i et utsagn fra den performative amerikanske poeten CAConrad, «POET is a verb», og ser diktet som et møte mellom språk, teknikk og erfaring; poesien er en sansende praksis, «det poetiske språket gir oss evna til å sjå koplingar via språklege konsept / uavhengig av storleik   uavhengig av tid   uavhengig av det som er faktisk og fiktivt». Tankene utvides videre i det senere diktet «kunstig intelligens kan ikkje føle at Mamma er død (eit dikt som eigentleg handlar om magi)», som først stod på trykk i Vinduet i februar 2025. Her fletter Ingebrigtsen sorgen over morens død sammen med en undersøkelse av magi som noe mer enn det overnaturlige. Han viser hvordan små, hverdagslige ritualer kan fungere som overlevelsesstrategier. Diktet demonstrerer at det personlige og det eksistensielle kan eksistere side om side med metapoetiske refleksjoner. Ingebrigtsen fremmer også det unike ved skrivingen som prosess, som en motsetning til resultatorientert, KI-generert skrift. Slik fungerer diktet som et knutepunkt mellom det intime, det filosofiske og det peformative – en konkretisering av poesien som handling i verden. 

Ein filleting som døden har så langt fått én anmeldelse, skrevet av Katrine Heiberg i Morgenbladet. Heiberg er kritisk til samlingen og fremhever den som et kjerneeksempel på det Vassenden kritiserer i den fortellende, selvbiografiske poesien. Ingebrigtsens tone er ifølge henne «nær strippet for lyriske kvaliteter», det livsnære «fungerer mest som en virkelighetseffekt» og samlingen som helhet «fremstår aller mest som et terapeutisk arbeid». Innvendingene kan i og for seg være gyldige, men de stammer også fra et spesifikt – kanskje noe pietistisk – syn på hva «lyriske kvaliteter» innebærer og hva et dikt kan tillate seg. Anklagen om terapiskriving blir fort en moralsk-estetisk domfellelse: Diktene kritiseres for funksjonen de har i poetens liv framfor det som faktisk skjer på papiret. Ingebrigtsens samling problematiserer dette premisset. Ja, diktene er livsnære, men de er samtidig formet av språklige og poetiske strategier; de viser hvordan erfaring transformeres gjennom skrift.

Flere av de svakeste delene av Ein filleting som døden kommer likevel i seksjonen som følger morens død – her skildres sorgen, samt kjærligheten til moren, helt uten omsvøp. Denne sorgskriften tenderer mot å være uinteressant. Antagelig vil Ingebrigtsen gi et helt uredigert blikk inn i dagene og tankene som går etter morens død. Men det blir utmattende, ikke fordi tematikken mangler tyngde, men fordi tankene føles for velkjente – og dermed også irrelevante. Det er først når det som formuleres ikke oppleves verdifullt, at den «pratsomme», skisseaktige formen blir et problem for meg. Som leser vet man at enkelte deler av boken er redigerte, mens andre ikke, ettersom dette erklæres eksplisitt. Beveggrunnen bak dette går jeg-et derimot aldri inn i, og dermed blir det lett å mistenke at reglene er tilfeldige – og at han gjør det litt for lett for seg selv.

Et annet problem i samlingen er – slik også Heiberg så vidt er inne på – den selvrettferdige tonen som iblant gjør seg gjeldende. Ingebrigtsen skriver for eksempel at han «ikkje |er] interessert i om dette diktet er bra eller dårleg/ eg er ikkje interessert i om boka på nattbordet mitt er bra eller dårleg / eg er ikkje interessert i mekanismar som gjer om poesien til ein borgarleg selskapsleik / om kven som er flinkast til å skrive noko som ser ut som det vi tenker på som poesi» – men dette virker kokett og er vanskelig å tro på. Når han for eksempel, et helt annet sted i boken, skriver «eg var også mistenksam   men eg trong ikkje lese meir enn eit par linjer av Yahya Hassan / for å sjå at han var poet», ligger det vel en kvalitetsvurdering av Hassans dikt i dette? Hva betyr godt og dårlig i denne sammenhengen, er det ikke riktigere å si at Ingebrigtsen bare har et annet kvalitetsbegrep? Er det egentlig noen avgjørende forskjell på å si at et dikt er godt og å si at det «er poesi», fungerer, er ekte, levende eller interessant? Å heve seg over «bra eller dårleg» fremstår ærlig talt jålete. Mot slutten av boken ødelegger også poetens forfengelighet for diktene, idet det selvreflekterende jeg-et snur seg mot samlingen som er i ferd med å ferdigsstilles. Her skifter tankene karakter. Istedenfor refleksjon, får vi et slags forsvarsskrift! Diktene virker skrevet ut ifra en redsel for å bli misforstått, en stemme som vil komme alle forbehold i forkjøpet. Men en defensiv poet er sjelden en spesielt levende dikter! Når diktene bikker over fra å finne ut av seg selv til å forklare for andre – og poetens behov for å tydeliggjøre overskygger diktenes bevegelser – mister de mye av nerven.

På tross av innvendingene, er det urettferdig å slå Ein filleting som døden til jorden med Vassendens diagnostikk. En større lesning som Vassendens er ikke først og fremst en hammer man kan klaske nye diktsamlinger i hodet med, men et overblikk som sier noe om hvor den norske poesien som helhet er på vei. Slik jeg leser Vassendens essay, har det en særlig verdi som påpekning av hvordan strømningene i samfunnet påvirker poesien som skrives; hvordan selvfremstillingen som ellers særlig foregår i sosiale medier, gradvis spiser seg inn også i lyrikken. Kritikken rammer dessuten særlig diktutgivelser med et lemfeldig forhold til poesien som form. Mange av Vassendens eksempler er unge poeter som skriver uten noe synlig forhold til tradisjon og forelegg. Dette gjelder ikke for Ingebrigtsen, som åpenbart har et bestemt litteratur- og poesisyn. Hans prosjekt er ekspansivt, og handler ikke om lyrisk konsentrasjon. Formulert så kort som mulig, er Ein filleting som døden en bok om språket som livsverktøy, ikke bare som speil. Diktene er mer enn enkel dokumentering av et liv – de byr oss et aktivt tankearbeid.