At vår identitet er nært forbundet med hvor vi kommer fra og hva slags ting og mennesker vi omgir oss med, er åpenbart, men Erling Indreeides evne til poetisk presisjon og refleksjon rundt disse temaene overskrider det meste.
AV KJETIL RØED
DIKT
Erling Indreeide
Det er naturleg å vere menneske.
Vegen til Geiranger.
Funderingar og ferdaminne
128 s.
Oktober, 2024
At vår identitet er nært forbundet med hvor vi kommer fra og hva slags ting og mennesker vi omgir oss med, er åpenbart, men Erling Indreeides evne til poetisk presisjon og refleksjon rundt disse temaene overskrider det meste.
DIKT
Erling Indreeide
Det er naturleg å vere menneske. Vegen til Geiranger.
Funderingar og ferdaminne
128 s.
Oktober, 2024
AV KJETIL RØED
Fra og med debuten Trakter i 1972 har sted og identitet vært et hovedanliggende for Erling Indreeide. Det er naturleg å vere menneske arbeider seg bredt videre i samme spor, og kan betraktes som memoarbok, heimstaddiktning, filosofisk essay og kanskje til og med partitur. Men det er poesien som holder det hele sammen. Han vender tilbake til fortiden i Geiranger, til barneår og ungdommen, men stedet han betrakter det forgangne fra, er nåtiden. I denne forstand er boka også nesten for et testamente å betrakte – et portrett av den aldrende mann som poet. «Det røyner på, seier ein, og slik vert ein røynd», skriver han.
Indreeide samler både livets og kunstens tråder ut fra dette stedet for modning, som innbefatter både landskap, erindringsarbeid og poetisk utforskning. Hvem han er, og hva skriving er, fremstår som to sider av samme sak. «Eg spør ikkje etter leia. Eg skal ikkje nokon stad. Eg er allerede framkomen». Og, noen sider senere:
Faktum er at eg
er framkomen kvar eg enn fer. Faktum er at eg er i ro kvar
eg enn fer; eg er komen til meg sjølv, fann fram, og her
vert eg verande til så lenge, eit ufråvikeleg fastpunkt,
ein stillstand, ikkje til å kome unna så lenge eg varer.
Herifrå kjem eg ikkje så lenge eg varer. Eg er her, seier
eg, kvar eg enn er. Eg fann fram; eg er funnen, og eg
er finnar. Eg er eit funn, ja visst, og eg er finnar, ein
observatør, ein av observatørane, ein av finnarane. Eg
er observatør, og eg er den observerte.
Indreeide gjør seg selv til gjenstand for tenkning og oppdagelse og er selv den som tenker og observerer – han er en «finnar.» Og en finner, i denne boka, er nettopp noen som ser den tette veven som oppstår mellom det konkrete og det abstrakte, hvordan vi ikke kan tenke uten våre egne minner og tilhørighet.
Det sterkeste uttrykket for denne tenke– og skrivemåten finnes i en rekke bilder og minner som gjentas og belyses gjennom boka, og som også vokser og gror, og transformeres i speilingen, etter hvert som diktene vikles ut. Et av disse bildene er av en mann som legger merke til en sommerfugl som setter seg i håret på en kvinne noen rader frem under et besøk i menighetshuset. Denne kvinnen er, forstår vi, også den som den observerende mannen vil slå seg sammen og få barn med. I enn viss forstand kunne vi si at dette minnet – slik oppfatter jeg Indreeide – er et opphavsbilde, for det er en hel virkelighet som vokser ut fra denne lille billedkrabaten. Sommerfuglen markerer opphavet forfamiliens eksistensielle eksistensielle horisont, men også minnets, fordi synet av dyret i håret på denne kvinnen er så viktig for hva slags verden, og hva slags familie, som oppstår senere. Og, ikke minst, i denne mannens måte å se verden på, hvor liksom denne erfaringen, som ble så utslagsgivende for hvordan livet utviklet seg, ligger rett under overflaten i alt han ser. Sønnen deres, for eksempel, blir «mannen som minner om en sommerfugl» – for det er derfra, det møtet og den erfaringen, han kommer fra. Et fint grep i anvendelsen av dette bildet er hvordan Indreeide skaper et dobbelt forestillingsrom om det private og det offentlige, ved å vise til at det indre liv og minnet som er forbundet med det, er noe annet enn for eksempel et dikt, for som han skriver: «Mannen / som minner om ein sommarfugl, minner ingen andre / enn denne eine mannen om ein sommarfugl, for / denne eine mannen har halde det for seg sjølv.»
Denne diktsamlingen imponerer gjennom en lang rekke slike variasjoner over ord og motiver, som i det ene øyeblikket hekter sammen fortid og fremtid, og i det andre blir et transformasjonspunkt, og i et tredje et speil for dikt, identitet eller landskap. I en briljant sekvens viser Indreeide hvordan både ord, ting og minner er et medium, eller en avspillingsmekanisme, slik eksempelvis en LP-plate er det. Vi er hverandres opptaksmekanismer og avspiller hverandre når vi erfarer hverandre, slik også minnehandlingen selv er en type avspilling, og diktet både er en avspilling i lesningen, både av forfatterens egne tanker og minner OG leserens tanker og minner. Som her:
Det er ein vakker dag. Om det
er dagen som spelar av meg, eller det er eg som spelar
av dagen, får stå uavgjort. Slik stiften på platespelaren
fer gjennom rillene, fer eg inn gjennom dalen. Eg er
ein kjennar, og eg er attkjend. Det er ein solskinsdag
med humlesurr. Eg er attkjend her. Eg kjenner meg
att, og eg er fanga. Eg er eit instrument som spelar av
dalen. Dalen brukar meg til å spele seg av i dag. Det er
her eg er i dag. Det er ein dag som utspelar seg. Dagen
spelar oss av. Dagen spelar av dalen og meg.
Jeg liker også bruken av ordene «sortering» og «omsortering», fordi de gjør enorme forløp i tid og rom til noe konkret, en håndgripelig krystalliseringsprosess. Slik Indreeide ser saken – og skriver diktene – er livet en type sorteringsanlegg, hvor konkrete minner, som det av sommerfuglen nevnt ovenfor, redistribuerer et menneskelivs muligheter i bestemte retninger slik at en bestemt tingenes orden – det faktiske – som følger av sorteringspunktets formgivende kraft. Slik er alle våre erfaringer en form for konstant sortering og omsortering hvor verdener går under og oppstår på grunn av sommerfugler, kumelk, en steins form, en kurv jordbær – eller et dikt. At vår identitet er nært forbundet med hvor vi kommer fra og hva slags ting og mennesker vi omgir oss med, er åpenbart, men Erling Indreeide har et presisjonsnivå og refleksjonskraft som overskrider det meste.
Indreeide fremstår i det hele tatt som noe av en tenker, og jeg forestiller meg at en filosof som Heidegger ville likt hans betraktninger rundt hva som finnes, eller rundt «væren» for å bruke den tyske filosofens yndlingsord. Rene abstraksjoner finnes i en viss forstand ikke, ifølge Indreeide, om de ikke inngår i et nett av relasjoner og en funksjonssammenheng som gir det værende bevegelse, plass, betydning. Jeg har stor glede av hvor konkret han er, hvor tett på tingene han skriver, så la oss avslutte der, med hans egne ord:
Så
lenge bilen går som han skal, er forgassaren verkeleg,
han verkar som han skal og er følgjeleg ein verkeleg
forgassar, og verkar ikkje forgassaren, er også bilen
uverkeleg. Er forgassaren i ustand, er bilen i ustand, ute
av stand til å vere bil. Men det eg sit og tenkjer på, er
at forgassaren er ikkje verkeleg med omsyn til bilen,
og er, i så måte, uverkeleg. Men er forgassaren i ustand,
har eg å gjere med ein uverkeleg bil, ein gjenstand eg
kallar bil endå han ikkje er nokon bil.
KJETIL RØED (f. 1973) er blant de mest profilerte kunst- og litteraturkritikerne i Norge de siste årene. Han har skrevet fast i Morgenbladet (2001-2010), Aftenposten (2011-2018) og Vårt Land (2018). Som forfatter har Røed utgitt blant annet Kunsten og livet, en bruksanvisning (Flamme forlag, 2019), Kunsten og døden, en bruksanvisning (Res Publica, 2021) og Fra punktum til kolon, et essay om kritikk og kjærlighet (Pelikanen, 2022). For tiden jobber han med en større utgivelse om politikk, kunst og kjærlighet. Røed har vært redaktør for Billedkunst siden 2018.