Mette Moestrup er et kraftsenter i dansk og nordisk lyrikk. Etter debuten Tatoveringer i 1998, gjennombruddet med Golden delicious i 2002, samt den vidunderlig og aggressivt titulerte Dø, løgn, dø fra 2012 har det fulgt en lang rekke utmerkelser og priser fra Jylland-poeten fra Søndre Harritslev, som Montanas litteraturpris i 2007; Aarestrup-medaljen i 2018 og Statens Kunstfonds Hædersydelse, 2019, for bare å nevne noen.

Gjennomgående for forfatterskapet er en rastløs og ekspansiv eksperimenteringsvilje; Moestrup har presset poesiformatet i nye, viltvoksende retninger. Selv om hun har forholdt seg grunnleggende uortodokst til lyrikksjangeren, trukket inn kollektivskrift, sang, montasje, rituelle og performative elementer, i tillegg til musikalske samarbeid, som konseptet SHE’S A SHOW, som hun har sammen med Miriam Karpantschof, finnes det klare forankringspunkter i det poetiske prosjektet; språket til Moestrup kretser alltid rundt begreper som kropp, kjønn, seksualitet, feminisme, kapitalisme og identitet. Disse tematiske terrengene trenger inn i hverandre og tegner opp et grunnleggende kritisk landskap hvor diktet er selve drivkraften. Hun er en poet som jeg rett og slett blir litt nervøs av å nærme meg; du vet at det finnes en storm på den neste siden.

Sommerfugleffekten

Allerede her forstår man at Moestrups prosjekt har en sentrifugal, utvidet ambisjon. Bakgrunnen er delvis Moestrups egen sykdomshistorie; i 2016 ble hun diagnostisert med en stoffskiftesykdom som blir et ikonografisk og assosiativt prisme for boken. Butterfly Nebula, eller (NGC 6302 i henhold til den New General Catalogue of Nebulae and Clusters of Stars, den astronomiske katalogen over såkalte DSO’er, deep-sky objects) sommerfugltåken er en planetarisk tåke, hvor kjernestjernen er over 250 000 grader celsius, en av de varmeste vi kjenner til. Tåken har en bipolar struktur som kan minne om et timeglass – eller vingespennet til en sommerfugl. Ut av dette spinner Mette Moestrup en kosmologisk saga om sykdom, språk, farger og feminisme.

Boken har syv deler som spriker i form og språklig register. Verket, som egentlig føles som en riktigere term enn boken, åpner som et gresk kor som varsler om noe formløst og mangetydig rødt som illevarslende later å nærme seg jorden, slik planeten Melancholia brått dukker opp bak månen i Lars von Trier-filmen med samme navn, og utrydder alt og alle. Det er illevarslende og oppslukende fra første setning.

Selv om sommerfugltematikken fortsetter i de neste avdelingene etter åpningen, er formatet annerledes; teksten har ikke bare sugd til seg dette røde sløret som omsvøper diktene, men disse er brått blitt kalligrammer, altså figurdikt formet etter motivet de beskriver, i dette tilfellet sommerfugler. De Inger Christensen-aktige elementene er umulig å overse her, ikke bare ligger Sommerfugldalen nært som nominell assosiasjon, men den naturnære suggesjonen av gjentatte beskrivelser, nærmest hymner diktene ut. Anne Carsons Biography of Red ligger også og syder mellom linjene i denne passasjen, hvor diktet er rødt og det røde dikt – de definerer hverandre gjensidig i en slags uendelig strøm av tilblivelse. Bruken av små bokstaver etter punktum bidrar også til flyten i teksten; det handler om tekstkroppen rent fysisk, som en ting. Det er noe arkitektonisk over Moestrups bok og språk i disse delene. Men måtene hun streifer over det hele, stryker over og bygger landskapet i den samme prosessen oppleves tett på dansk naturdiktning slik den kommer til uttrykk hos f.eks. Signe Gjessing eller Morten Chemnitz. Men det er samtidig noe fundamentalt Moestrupsk over temperaturen i teksten, den er langt svettere og villere enn Gjessings forundringsrapsodier eller Chemnitz’ sarte, nesten nyfødte naturbeskrivelser. Moestrup er rett og slett en langt mer fysisk forfatter.