Den er fortalt en rekke ganger, historien om da den arkaiske greske poeten Simonides fra Keos (ca. 556–468 f.v.t.) «oppfant hukommelseskunsten».

Vi skal tilbake til år 515 f.v.t., til regionen Thessalia, på det greske fastlandet nord for Athen. I palasset til aristokraten Skopas ble det holdt et stort middagsselskap. Til stede var også Simonides, som huserte i palasset som en slags hoffpoet. I tråd med sin rolle, heter det, hadde han denne aftenen blitt bedt om å skrive et hyllestdikt til palassets herre. Men Skopas var ikke fornøyd med resultatet. Simonides skrev ikke nok om hans bragder og edelmot. I stedet skrev han om de mest kjente tvillingene blant gudene på Olympen, Zevs’ sønner Kastor og Polydevkes, de som har gitt navn til stjernebildet Tvillingene.

I datidens diktning var det helt alminnelig å henvise til allehånde guder. Men hvis gudene tok for stor plass i diktet, kunne vel den som sørget for dikterens underhold føle seg snytt? Det må ha vært tilfelle her. Simonides fikk en spydig replikk fra palassets herre: Halvparten av den avtalte lønnen din får du hente fra tvillinggudene selv, siden du har viet halve diktet ditt til dem.

Ikke lenge etter får Simonides bud om at to menn står utenfor palasset og venter på ham. Han går ut. Men det er ingen der. Det som så skjer, er det legendariske grunnlaget for hukommelseskunsten.

Mens Simonides står på utsiden av palasset, ser han taket på palasset rase ned over Skopas og alle hans gjester. De blir alle levende begravd.

Når slektningene av de døde senere ville stille opp gravstøtter over dem, var de avhengig av Simonides’ evne til å erindre. Siden han husket hvor gjestene hadde vært plassert rundt bordet, var han i stand til å identifisere hver og en av de de døde legemene, slik at de kunne bli lagt i en personlig grav, ikke i en massegrav.

Historien blir fortalt ikke bare av den nesten 500 år yngre romerske taleren, tenkeren og statsmannen Cicero og av den enda yngre romerske retorikklæreren Quintilian, men skal senere bli henvist til av en rekke autoriteter i den vestlige åndshistorien. Anekdoten om Simonides setter også tonen for romanen Ustadighet ustadighet (2004) av Svein Jarvoll. Lærdommen som trekkes der, er at det er erindring som legger grunnlaget for genuint sorgarbeid.

Verdt å nevne er det at anekdoten også ble gjengitt av Krabbens egen Sindre Ekrheim, da han i november 2022 innledet en panelsamtale om poesikritikk på Landås bibliotek. Også i introduksjonen til årets utgivelse av Simonides på norsk har gjendikter Ulvhild Anastasia Namtvedt Fauskanger skrevet sin korte versjon av historien om bygningen som raser sammen.

Paradoksalt, kanskje, at man kan «finne opp» hukommelse. Men det menes da som «kunst». Eller som «teknikk», kan vi si. Altså teknikker for å huske. Slik sett er kanskje «memoreringsteknikk» et bedre ord enn «hukommelseskunst».

I antikken var memoreringsteknikk del av talekunsten. Og det skal altså ha vært Simonides som gjorde memorering til del av denne faglige disiplinen. Bakgrunnshistorien om hans evne til å huske hvor gjestene i selskapet satt rundt bordet ble brukt som utgangspunkt for en av de sentrale memoreringsteknikkene: enhver taler kan minnes rekkefølgen på talens deler ved å tenke seg disse delene som ulike «bilder» plassert på ulike «steder». Et slikt sted kunne være en bygning man kjente godt, eller en strekning man pleide å tilbakelegge til fots.

Også fra vår egen tid kjenner vi noe tilsvarende. Enkelte servitører, for eksempel, bruker memoreringsteknikker for å huske hva restaurantgjestene har bestilt. Da er rimeligvis plasseringen rundt bordet sentral, slik den var det for Simonides.

Også i dag gis det råd til den som skal holde foredrag om å bruke steder som utgangspunkt for å huske rekkefølgen på delene av talen. For eksempel veien til jobben: idet du går ut hjemmefra skal du si det, ved postkassene skal du si det, ved busskuret skal du si det, ved rundkjøringen det, osv.

Hukommelsesteknikk kan sikkert lukte selvhjelpsbok, eller også lett autistiske menn som lærer seg å huske en rekke kort trukket ut i tilfeldig rekkefølge fra en kortstokk. Jaja. Man kan memorere uvesentlige ting. Det er ikke dermed sagt at det ikke kan være livsviktig å huske andre ting.

I sin klassiske studie The Art of Memory (1966) skriver Frances Yates at hukommelseskunsten kan være «indre handlelapper», men hun understreker at erindringer også kan være preget av inderlig lidenskap. For de kristne tenkerne i middelalderen falt erindringskunsten innunder kardinaldyden klokskap. Det var en moralsk plikt å ikke glemme.

På sett og vis illustrerer hukommelsesfaget noe som gjelder alle teoretiske fag. Nemlig at enhver kunnskap må ha oppstått med utgangspunkt i konkrete menneskelige erfaringer som fant sted på et spesifikt sted. Hvorpå kunnskapen blir omgjort til fagkunnskap og får form av mer allmenne påstander, som om målet var å uttrykke noe som er gyldig for alle mennesker overalt og til alle tider. Da kan vi kanskje spørre: Er ikke minner alltid lokale, altså alltid stedbundne?

Som poet komponerte Simonides flere korte tekster til gravstøtter. Gravstøtter er nettopp stedbundne. De skal ikke flyttes på. I denne sammenhengen er det verdt å nevne at Simonides er kjent for å ha skrevet de første dikteriske tekstene i antikken som var ment å bli lest snarere enn lyttet til. På samme tid vet vi at antropologer og historikere som er opptatt av forskjellen på muntlige og skriftlige kulturer mener at all lesing på denne tiden var høytlesing. Den som leste teksten på gravstøtten, leste den høyt for seg selv. Normalt ville skriften også ha vært såkalt scriptio continua, det vil si uten markerte mellomrom mellom ordene. Da var det enklere å lese teksten høyt for å forstå den.

Simonides levde i en kultur der skrift spilte en ganske begrenset rolle. Denne bakgrunnsinformasjonen kan hjelpe oss å forstå hans epigram nr. XXXVI, som sto som innskrift på en gravstøtte. Teksten går slik: