165. utgåve | 16. oktober 2025 | BOKMELDING
Man kan ikke si det samme ordet to ganger
Med en sykdomserfaring som løst utgangspunkt har debutant Lars Olai Lillehagen skrevet en underlig, filosofisk og lekende diktsamling.
AV KATRINE HEIBERG
DIKT
Lars Olai Lillehagen
På klare netter ser vi opp
60 sider
Tiden Forlag, 2025
Med en sykdomserfaring som løst utgangspunkt har debutant Lars Olai Lillehagen skrevet en underlig, filosofisk og lekende diktsamling.
DIKT
Lars Olai Lillehagen
På klare netter ser vi opp
60 sider
Tiden Forlag, 2025
AV KATRINE HEIBERG
En av høstens diktdebuter vekker en liten nysgjerrighet i meg gjennom en ganske subtil dobbelthet. Tittelen på boka til Lars Olai Lillehagen – På klare netter ser vi opp – antyder en fortellende stil, mens det ensfargede midnattsblå omslaget kommuniserer noe stille og smakfullt.
Lillehagens diktsamling åpner med en epigraf, noe som synes å ha blitt en obligatorisk gest blant poeter. Epigrafen kan fungere på flere måter; den kan vise valgslektskap, den kan gi leseren et bud på bokas poetikk, eller den kan sette en bestemt lyrisk stemning. Uansett forteller den alltid noe om hvilken sammenheng eller tradisjon poeten ønsker å bli lest inn i. Epigrafen Lillehagen har valgt seg, er et dikt av den amerikanske poeten Robert Lax – kjent for konkrete, minimalistiske dikt og en uttalt interesse for språkets (og verdens) bestanddeler – som bare består av ordet «elven», gjentatt tre ganger på hver sin linje («elven / elven / elven») i fire strofer.
«Elven» gjentatt tolv ganger blir både en lyd og et bilde, for ikke å si et lydbilde. Det er noe meditativt og messende over repetisjonen av dette ene ordet. Språket (og verden) avgrenses og dveles ved i ekstrem grad, man inviteres til bare å være i det, la ordet og alt det virvler opp virke på en. Gjentakelsen åpner opp for å tenke omkring forholdet mellom språket og verden: «elven» er den samme gjennom hele diktet, og likevel er det også som om «elven» forflytter seg og blir en annen gjennom gjentakelsene. Man formelig hører Heraklits ord: Man kan ikke stige to ganger ned i samme elv. Man kan heller ikke si det samme ordet to ganger, det vrir på seg!
De aller første diktene i Lillehagens bok mimer noe av Lax sin formale minimalisme, men uten å begrense seg til én lyd. Med ett til to ord per linje, hver strofe på tre linjer, lyder det for eksempel sånn: «Vi åpner / årene / endene // fiskene / flytende / hvite trær // rasler med / bladene / og lyset». Det er lite oppsiktsvekkende ved disse diktene, rytmen halter også litt i noen av dem. Men ganske snart blir den knappe formen løsnet opp i, og diktene blir langsomt mer ordrike og fortellende. En situasjon med to personer tegner seg opp: et jeg og «S» (også omtalt som «hun») befinner seg i en skog nær et tjern, der de sover i telt. De aller fleste diktene er plassert der, med de to. Beskrivelsene retter seg mot de konkrete omgivelsene, men også jeget i relasjon til dem:
I trærne ser jeg
klare speilbilder
higende gjeller
huler ut luften
bekken klukker
før den sakker av
inn i skogbunnen
hvor er jeg i alt
dette granbaret
Det enkle, men underliggjørende språket skaper en litt uhjemlig og drømsk følelse. Her speiler skogen vannet og ikke omvendt: jeget ser fisker i trærne. De klare bildene pendler mellom å være vakre og fremmedgjørende, og jeget «aner mønstre i holtet // som ikke hører hjemme». Men på side 15 er det som om jeget/diktstemmen kommer til seg selv et øyeblikk. Tonen blir edruelig og rett på sak i en diktåpning som griper tilbake til Lax: «I bunn og grunn er det enkelt: / Det renner en bekk gjennom skogen.» I denne påstanden om enkelhet klinger jo også de foregående diktenes u-enkelhet, og opplevelsen av verden som ustabil og fluktuerende. Påstanden om enkelhet bærer dermed i seg sin egen motsetning, at det ikke er enkelt. Slik Lax bruker elven som bilde på noe enkelt og samtidig flytende – ikke likt seg selv – får Lillehagens bekk også en flerstemt bunn.
For bekken er et nøkkelmotiv i denne samlingen. Bare fem sider etter påstanden om enkelhet møter vi bekken igjen, og denne gangen har den flyttet på seg:
Jeg brennes av røden og stilner,
man kan dø om man går seg vill.
Onkologen trer frem fra bak en stamme:
»Du stoppede med at ånde.
Kirurgerne pustede dig op som en pose.
De rullede dig syv etager op.«
For blødende lar seg forføre.
Det renner en bekk gjennom kroppen.
Dufter av jordsmonn og gjødsel.
Her er så underlig! En onkolog (en kreftlege) som av en eller annen grunn snakker dansk, dukker opp i skogen, som Lillehagen med en enkel utskiftning her omdøper til kroppen, via den finurlige gjentakelsen av setningen «Det renner en bekk gjennom…». Slik blir den fordreide skogen ikke bare et uttrykk for hvordan jeget sanser verden, men også en metafor for jegets kropp, jegets liv – som vi forstår er rammet av kreftsykdom. De rene faktaene er imidlertid ikke i fokus, Lillehagen synes mer opptatt av å skrive et slags poetisk-fenomenologisk landskap der språk og forestillinger blir tillagt langt større vekt enn å gjengi et sykdomsforløp.
Om boka på dette viset motsetter seg å bli lest som en ren sykdomsfortelling, er det samtidig nærliggende å trekke Susan Sontags berømte Illness as Metaphor fra 1977 inn i fortolkningen. Essayet tar for seg den voldsomme mytologiseringen som har innhyllet de to sykdommene tuberkulose og kreft opp gjennom tidene, både innenfor legevitenskapen, blant syke og pårørende, og i kulturen generelt. Forestillingene om kreft som noe ondt som sprer seg, og som skal kjempes mot, var sterkt til stede da, og er det fortsatt. Sontag påpekte at kreftmetaforene ofte spiller på topografi, idet cellene «formerer seg», mens svulster og i verste fall kroppsdeler må «fjernes».
Måten kreften introduseres på i På klare netter ser vi opp, er gjennom onkologen som kommer ut mellom trærne, og i samme dikt liknes skogen med kroppen; videre i boka møter vi den merkelige dansktalende skikkelsen flere ganger, og hun blir en bærer av et svært så mytologiserende og metaforiserende språk som har fint lite med vitenskap å gjøre: «Nu trækker du verjet, som træer gør», sier hun et sted, og et annet sted sier hun «der findes ægte vampyrer!» idet hun setter en nål i jegets arm. Senere i samlingen ringer hun etter å ha tatt sopp! Onkologen er med andre ord langt fra noen pålitelig fagperson, og diktene skaper også en avstand mellom dennes virkelighetsbeskrivelse og jegets erfaring: «Onkologen sier huden er vanntett. // Det kan umulig stemme, for ofte våkner jeg i en pøl.» Opplevelsen av å bli redusert til kroppens funksjoner og prosesser – og til et objekt – kommer også fram når det står «De snittet meg opp for å vise hverandre hvor forfallet startet». Sontag ønsket å løsrive vår forståelse av kreft fra ulne og fryktskapende forestillinger, og Lillehagens dikt forholder seg også kritisk til vitenskapens myteskapende språk, men samtidig lar han sykdomserfaringens både ulne og fryktskapende sider få en poetisk form.
Språket er en tydelig motor i På klare netter ser vi opp. Og det at språket (og det løse narrativet) får lov til å leve, kompliserer forbindelsene mellom kropp og skog, sykdom og språk. Det metaforiske landskapet som etableres i begynnelsen – der skogen knyttes til kroppen og den fordreide sansningen kan vise til opplevelsen av å bli rykket ut av hverdagen – dreier etter hvert over i et nytt spor. Omtrent midtveis er sykdommen tilsynelatende tilbakelagt, og diktene vender oppmerksomheten mot skogen og tjernet og fiskene i det:
Det er ikke så komplisert:
S senker en hydrofon i dypet.
Det blir stille da den treffer bunnen.
Vi lytter til opptaket senere. Hun skrur ned volumet,
forsterker de lengste frekvensene. Det spraker.
Noen farger glimrer i mørket. Dette vet vi altfor lite
Vi hører jorden. Den snakker til oss.
Umiddelbart kan det virke som om det er en vitenskapelig nysgjerrighet som kommer til uttrykk her, en søken mot det konkrete og målbare, men det er jo snarere som en gåte og et mysterium at naturen viser seg – her som ellers i boka. Lyttingen til jorda innleder en vending mot omgivelsene igjen, et undersøkende blikk som åpner seg mot det impresjonistiske, surrealistiske og tidvis storslagne, som når det i et dikt står «Tjernet skarpt som en hodepine. (…) På den andre siden av vannet // i lyset fra det store speilet, vandrer noe ut av krattet: / voldsomt som en sommermorgen.»
Den tilbakevendende påstanden om at ting er enkelt, «ikke så komplisert», står altså i dirrende opposisjon til alt som oppleves og sanses i diktene. Selv om påstanden aldri er tydelig ironisk, får den en ironisk funksjon ved at den peker på et motsetningsforhold. Denne indre friksjonen i Lillehagens verk gjør at diktene aldri faller til ro: tingene, naturen, jeget og erfaringene er seg selv og ikke seg selv på samme tid. Dette er en sannhet som poesien er bedre til å forvalte enn vitenskapen, og som en alvorlig sykdom utvilsomt kan presse opp i dagen for den som rammes: opplevelsen av at virkeligheten blir radikalt forandret, snudd på hodet, samtidig som den går sin vante gang.
Det er noe med den smått surrealistiske stemningen, den snurrige onkologen som dukker opp ut av det blå, de fordreide perspektivene og fokuset på utvalgte konkrete ting (som bekken og hydrofonen) i diktsamlingen som gir sterke assosiasjoner til David Lynch og særlig hans Twin Peaks-univers. Jeg blir fascinert og pirret av diktene, men jeg blir ikke helt klok på dem – kanskje nettopp fordi Lillehagen i likhet med Lynch tillater seg å følge en drømmelogikk og er mer opptatt av å utforske enn å finne ut av noe. Det skal sies at dette fungerer så lenge man er velvillig med på ferden, og at jeg for eksempel kunne trukket fram elementer som er unødvendig tilslørende eller abstrakte, men dette er en såpass spennende debut at jeg velger å la det fare. Lillehagen har en tillitvekkende lyrisk stemme, og På klare netter ser vi opp er en høyst sanselig, poetisk fri og dessuten filosofisk bearbeidelse av en sykdomserfaring.
Katrine Heiberg (f. 1992), poet og litteraturkritikar. Heiberg er også meldem av redaksjonsrådet til Krabben.
