203. utgåve | 1. oktober 2026 | BOKMELDING
Landmåleren i dansk lyrikk
Paradokset i denne poesien er at den fremstår så hendelsesløs og reduktiv, men likevel aldri stopper å pumpe teksten full av tilblivelse og nærvær.
AV SIMEN K. NIELSEN
DIKT
Morten Chemnitz
Færd
82 s.
Gyldendal (Danmark)
Paradokset i denne poesien er at den fremstår så hendelsesløs og reduktiv, men likevel aldri stopper å pumpe teksten full av tilblivelse og nærvær.
DIKT
Morten Chemnitz
Færd
82 s.
Gyldendal (Danmark)
AV SIMEN K. NIELSEN
Det er noe lydløst over måten Morten Chemnitz’ diktsamlinger følger etter hverandre på. Umerkelig bindes den forrige boken til en ny på et vis som både speiler stillferdigheten i det som etter hvert er blitt de mest konsekvente og disiplinerte diktene i nordisk lyrikk, men som også peker på hans i mine øyne sterkeste bok, Bindingerne. Denne gangen har utgivelsen Hæld fra 2022 migrert sømløst inn i årets utgivelse, Færd. Titlene og omslaget alene preges av en lydlig visuell kontinuitet. Og der førstnevnte tok for seg bevegelsene mellom fremtoning og oppløsning i landskapet, det porøse jeg’ets møte med fragile fellesskap og de grunnleggende bestanddeler, tar Færd med oss ut på en liknende om enn annerledes reise.
Debuten Inden april markerte en helt ny linje i dansk sentrallyrikk. Ikke bare et comeback – slik som dette er det ingen danske poeter som har skrevet tidligere. Jo, også her er Inger Christensen tydelig, men også fransk L’Éphemere-poesi som f.eks. Andre du Bouchet, de selvnegerende, poetiske kortslutningene. For linjer som dette, fra debuten, skaper en slags ny verden:
Efter frosten alene i det. Og afstanden mens det tøer.
Stadig flager af is enkelte steder i havnen. Længere ude er havet mørkt igen
og i bølger. Krusninger bare i det mørkeblå.
Mørkere skyer som skifter med det lave og gråhvide dække.
Jeg går igennem det sidste af vinteren ligesom vinteren gør.
Industri og inderlighet
Det naturlyriske landskapet er nakent og totalt – uten det ene «jeg»’et i siste verselinje er det rett og slett verden vi blir presentert, så å si umediert av subjektets filtrering av den. Denne linjen la han seg også på i siste utgivelse, Hæld som begynner:
I den uudfyldte dag, solen, dens enkle tråde, som hænger
i græsset, en knitren fra jorden, som dagen afdækker.
Skyløst over os, afledt af vinden
Dette ene, diskre pronomenet pares med rene naturbeskrivelser. I Færd derimot møter vi:
Jeg går ned over engen før fabrikken
Den solslidte bark.
Sandgrunden om aftenen oven for skrænten. Jeg sidder i læ af de brede fyrrebuske lidt fra stien langs hegnet ind til de forladte hangarer, brede grusveje, optegnet i solen med havet hen nedenfor.
Gjenkjennelig må det kunne kalles, men jeg skvetter litt av å se et ord som «fabrikken» og «hangar» i det første diktet. Chemnitz’ billedspråk har gjerne en tidløs og uspesifikk topografi, kjemisk fri for spesifikke substantiv. Han henter meg tilbake til den gamle linjen i neste setning «den solslidte bark» og den åpne idiosynkratiske syntaksen i «Jeg sidder i læ af de brede fyrrebuske lidt fra stien langs hegnet ind…» I Færd tegnes det opp et konfliktstoff som finner friksjon i møtet mellom organiske og inorganiske landskap. Naturplatonikeren Chemnitz gir oss hangarer, broer, kraftverk, murbrokker og havner. Den økopoetiske optikken brytes her mot en type kontrastmotiv – hardt, industrielt. Denne detaljeringen av omgivelsene er annerledes og ny hos ham, og sammenstillingen mellom den naturspesifikke ikonografien vi assosierer med forfatterskapet – lys, hav, sol osv. – og tungt kulturlandskap, blir som en sen slektning av 1800-talls-poeten John Clares tilsvarende nærstudier av gress, heder og den industrielle revolusjonens biprodukter.
Jeg sidder i de let tiltagende lyde.
Vindbåren selv.
Bag det inddæmmede vand den tunge bro som hviler i disen,
kraftværkets tydelige omrids før solen fjernt ude, murbrokker
og jern kommer frem fra jorden ved kysten; stål og løse stykker
af plastrør, unedbrudte, frem mellem stensikringen, løst overgroet.
Solomgjorte i luften før havet, de grågule kanter af de udflydende
skyer som vinden fordriver hen over det mættede, luftløse sand.
Regnskyer over den mørkegrå industri forlænget bag havnen.
Overgangene selv udvisket yderst i synsranden, det mælkede blå
som går over i fjorden, fra himlen, de lyse skift afgivet af brisen;
jeg sidder uomholdt med det tynde hegn bag mig, fjernt de højt
førte skorstene fra elværkets tungt kantede masse op over brinken.
Det vindførte græs.
Kontrasten mellom natur og kulturlandskapet i dette utkant-Danmark Chemnitz ferdes i forsterker den økopoetiske temperaturen fra de tidligere bøkene, som i langt større grad svevde i en slags sentrallyrisk boble – alt utenfor de grunnleggende bestanddeler og basale preposisjoner var liksom diktet uvedkommende. Sammenstillingene vi møter i Færd gjør derfor diktene mer urene og binære på et vis. Spenningen blir mer instrumentell.
Rengmørknede ranker frem bag det vandige græs.
Den matgrønne lavbelægning over det møre tregærde.
Asfaltstien langs hegnet; vinden yderst langst de opdyngede jord-
volde, mod vandet, inden betonmolen, med bag dem, om mig det
falmede hæld mod de våde enge; moser, sivomkransede, spredte
flokke af de afløvede birke, luften ligger tyndt uopklaret før den sti-
gende afskærming til motorveien ført nedsænket igennem; fjernt
oprette facader af lystomt glas bag de udblødnede græsdrag.
Græs og lavbelægning møter asfalt, vind møter oppdyngede jordvoller, vann møter betongmolen, de afløvede birke møter motorvejen, lystomt glas møter udblødnede græsdrag. Ubehaget ligger i måten grensene mellom subjektet og det industrielle føles oppløst og flytende. Kroppen selv blir en fremmed på denne ferden. Omgivelsene kan aldri helt avgrenses fra jeg’et, på samme måte som denne heller ikke har en selvsagt plass i naturen den beskriver. Stemmen ligger og vaker mellom disse to tilstandene. For noen finnes det kanskje en forløsning i en slik utsigelsesposisjon, for andre utelukkende et skrekkscenario.
Bindingene
Det blir vanskelig å snakke om enkeltdikt i denne boken. Som tidligere opererer ikke Chemnitz med titler eller kapitler i vanlig forstand. En blank verso etterfulgt av tekst som begynner mitt på den påfølgende recto indikerer et nytt motiv. Men disse smelter sammen i den strømmen som den likeartede ikonografien produserer. Og her kommer naturligvis spørsmålet; hvor sirkulær kan denne poesien tillate seg å være? Det er som om Chemnitz selv har en klar tanke om dette i måten alle bøkene konsekvent har holdt seg ca. under 80 sider. De er forsøk på å nærme seg naturen på en ny måte i språket, rett og slett finne en vei videre. Fem hundre sider av dette ville endt opp i estetisk entropi. Jeg ville vært fristet til å redigere dette enda hardere. Kanskje kuttet det med ti, til og med tyve sider. Den lavmælte radikaliteten til Chemnitz finner sin styrke i det knappe og tynnskrapte, de helt fundamentale forholdene mellom ting.
Han etablerer ikke disse forholdene gjennom metaforiske sprang og assosiative koblinger, snarere er det en art ekstrem oppmerksomhet for måten romlige og kvalitative relasjoner skapes ut ifra tingenes forhold til hverandre. Selv om substantivet står sterkt hos ham er det preposisjonen som er det poetiske produksjonsredskapet. Verselinjene spør ikke så mye om hva som hvordan; verden er en verden av overganger, forbindelser, tiltrekningslover. Det sensoriske er, nesten som hos et dyr, det primære orienteringsinstrumentet. Man føler seg fram i disse diktene.
I den grad Chemnitz kunne beskrives som en fenomenologisk forfatter er han det i den forstand at det formidlede fanger øyeblikket før fortolkningen har slått inn. Vi, akkurat som den seende instansen i teksten, er kastet inn i verden – hva Heidegger kalte geworfenheit, utkastethet, som hos ham fungerte som et eksistensielt premiss. Også hos Chemnitz er vi kastet ut i verden og begynner med det basale: beskrivelsene. Ikke at disse er noen sannhetsgaranti; setningene nærmest tviler på seg selv i sin halvferdige, halvartikulerte karakter – både preposisjonen og substantivet er midt i prosessen med å finne sine festepunkter og tilgangsveier. Dette er et språk som ennå ikke kjenner verden, ord som ennå ikke har klart å disiplinere tingene. Fraværet av hjelpeverb og andre aktive aktører skaper en fysisk følelse av gliper, sprekker og kanter i diktene. Hos Chemnitz blir hele syntaksen et sanseorgan.
Bag trærne skyerne ned om det matte glas over havnen.
Jeg sidder i kanten af gruset.
Hvidlige mure, yderst i havnen, let hævet fra vandet, lidt inden
de nederste, tungtførte skyers løse samling omkring over himlen.
Jeg finder i solen ud fra mig selv
Eller:
I det lavt vindbrudte krat omkring mig den løvførte regn.
Dagslys som rinder indefter ved hjertet.
Jeg går hen gennem mig stadig, i blæsten, omkring ved de oprette
huskanter før havnen, grus sammenhærdet i den fremvendte kulde.
Skykanter som opløser sig over vandets glatflader.
Sirkelen og verbet
Her ser vi jobben preposisjonene gjør, understøttet av fraser som er adverbialt brukt, som «omkring over himlen», og retningsadverb som «indefter», «fremefter», «ud» og «ned» – alt er i bevegelse, finner et slags sannhetskriterium gjennom å først og fremst stå i forhold til noe annet.
Forskyvningene og instabiliteten i det alltid skiftende landskapet gir Færd en skjør, porøs kvalitet. Som handler boken i en forstand om hvorvidt ordene kommer til å overleve reisen. Men Chemnitz skifter mellom det skiftende og utspredte og de sammentrukne, ja nærmest sirkulære motivene. Han velger ofte repetisjon fremfor variasjon, men ikke i form av en Fosse-aktig, oppstyltet suggesjon, snarere gjennom måten han begrenser sin motivkrets på. Denne fyller han med en helt særegen Chemnitzsk form for suggesjon.
Denne femte boken legger seg nærmere det verbale i sin samling omkring bevegelsen, altså selve ferden. I en viss forstand er det som om Chemnitz har jobbet seg fra substantivet, via preposisjonen og frem til, men ennå ikke helt tilsluttet, verbet. Det ennå tidvise fraværet av verbformer lar tingene liksom bli der de er, det gir dem enormt med plass og pusterom. Men luften rundt Chemnitz’ strofer og setninger etterlater dem sjeldent som språklige blaff og poetiske positurer. Tvert imot er presisjonen i dette språket – som kan virke så generisk på et vis – påfallende. Bilder som «Jeg venter i luften som fører forbi meg»; «Foran mig før det spredte blå»; «Jeg går forbi med solfladerne holdt ind omkring mig» – alt dette er dager, steder og øyeblikk jeg har opplevd. Jeg’et hos Chemnitz er med andre ord helt klart til stede i teksten. Men subjektet som sanser er nærmest gjennomsiktig og vektløst. Jeg’et er rett og slett ett med sin egen sansning.
Jeg går forbi hvor jeg forsvinder fra.
I de hvidtomkransede træer den stigende sol indstemmet.
Rimlag strakt om den morgenlyse bark.
Men iblant blir det helt konkret gjenbruk av enkeltord som tvinger en slags ønsket stakkato inn i diktet, som om dikteren insisterer på å unngå synonymer.
Jeg vender mig om.
I mit hjerte som holder mig.
Solluft som bryder mig op mod den hældende dag.
At ordet «mig» dukker opp tre ganger på tre verselinjer ville normalt vært en dikterisk trafikkforseelse, om ikke forbrytelse, men her faller de helt naturlig inn på en slags naturstridig måte. Det skal lugge litt, syntaksens grenser skal testes og prøves, du skal gjerne lese setningen to ganger.
Kraft og askese
Langt på vei vil Chemnitz på en karismatisk og frigjørende måte kvalifisere til alt som enkelte, med vage brekningsfornemmelser, beskriver som smal eller utilgjengelig litteratur. Til dels er det åpenbart også det, i sin vilje til å mane frem en annen type skrift enn standardsyntaksen byr på. Samtidig er dette den enkleste, mest umiddelbare lyrikken jeg kjenner til. På en nesten ubeskrivelig måte er den mer i verden, tettere på tingene enn normalspråkets mer abstrakte og disiplinerte omgang med tingenes orden. Følelsen av å være i luft, gå gjennom den, kjenne fargen grønt slik jeg fornemmer den fra gress, skogsområder inntil veier, nært boligfelt, på turer, oppleves mer presist i dette uferdige, formbare språket. Slik sett er Chemnitz mer enn naturlyriker, denne poesien er langt på vei ontologisk i anslag: hva og hvordan er verden? Grammatikk og ontologi blør inn i hverandre.
Jeg løftes hen under de soltunge skyer.
Dagskulden igennem hjertets lag.
Gråblanke stammar som står langs stien.
I den uopdelte dag.
Stenkanter mod det stille vand.
Jeg kommer tilbage til hvor jeg bliver væk fra mig selv.
I dagen som hælder sit lysvand hen over mig.
Solforsvundet.
For hvert træk i løvet.
Jeg følger med gennem dagen.
Ja, du tror du har lest flere av disse setningene før. Kanskje du har det, men på samme tid ingenting som likner. En av Chemnitz’ særtrekk er den musikalske balansekunsten mellom patos-løs patos og intens kjensgjerning. Den luftige tonen, i satsspeilet så vel som i syntaks, velter aldri over i teaterfakter eller sentimentalitet. Han klarer å sjonglere det lyriske og det tørre på en måte jeg sjeldent har opplevd. Dette er et paradoks i denne poesien som fremstår så hendelsesløs og reduktiv, men som aldri stopper å pumpe teksten full av tilblivelse og nærvær. At selv denne rikdommen som påkalles får en spartansk, minimalistisk kvalitet.
Dette asketiske hos ham blir aldri blodfortynnende eller tørt, eller jo tørt er det definitivt på sin idiosynkratiske måte, men de spartanske setningene gjennomsyres av en atmosfære og fintfølende, koreografisk stilsikkerhet som aldri gjør dette kjedelig. Chemnitz’ kritikk av det profetisk opphissede, retoriske og metaforiske fylles av sin egen paradoksale kraft. Han er den store landmåleren i dansk lyrikk, men denne seige, repetitive oppgaven krystes ut i noe tidvis gammeltestamentlig og levende, han maner noe virkelig frem i dette ellers falske verdensbildet språket er.
Chemnitz ord og setninger tilpasser seg omgivelsene, former seg etter virkeligheten som en gipsavstøpning – ikke som en definert, grammatikalsk arkitektur rundt og over den. Jeg erfarer Chemnitz’ skrift mindre som et fremmedlegeme i den fysiske verden enn det grammatikalske språkregimets rigide avstandstagen. Han ser ikke i så mye i setninger som i flere retninger samtidig, som tegner dikteren opp et kubistisk bilde, en verden som tas inn fra alle vinkler.
I en omtale av Mette Moestrups Butterfly Nebula i Krabben refererte jeg til Chemnitz’ «nærmest nyfødte naturbeskrivelser», og de har denne forsøksmessige og uferdige men like fullt fintfølende måten å nærme seg sitt tema på. Som et dyr som egentlig vil spise fra hånden med brødsmuler, men kjemper mot en naturlig, nesten instinktiv motvilje til å gi seg helt hen. Diktene hans kjenner ennå ikke verden fullstendig. Men de peker fremover for lyrikken. En vei videre som er helt og holdent bygget på det enkelte ordets mirakuløse evne til å måle opp verden. Resultatet er ikke bare en annen måte å skrive poesi på. Det er et helt nytt språk.
Simen K. Nielsen (f. 1990) er kunsthistoriker, forfatter og kritiker. Han har utgitt tre diktsamlinger på Aschehoug forlag og er for tiden ph.d.-stipendiat ved universitetet i Cambridge.
