Johann Grip skriver seg inn i  en lang, lang historie med Orfeudike, som kretser rundt et gammelt sagn om kjærlighetens gleder og sorger – og kunsten. Å bruke gamle myter og sagnfigurer som grunnlinjen i poesi er ikke noe nytt, for å si det mildt, men akkurat derfor er det et mot i å gjøre det. Å presse gjennom sin egen stemme i det som allerede er sagt tusenvis av ganger før krever en evne til å overvinne engstelsen for det allerede sagte, og for gjentagelsen som ligger i å vandre inn i dette billedrommet. Det er akkurat det Johann Grip gjør i Orfeudike, hvor den velkjente historien om lyrespilleren Orfeus og hans elskede Eurydike gjenbrukes og reformuleres.

De fleste kjenner nok denne historien, men la meg skissere den kort, siden dette er lesten Grip poetiserer rundt. Orfeus, forteller sagnet, var en så bedårende lyrespiller at enhver som hørte hans musikk ble fullstendig trollbundet. Ja, til og med naturen og dyrene lot seg henføre. Slik fikk han alt liv han spilte for i sin makt, kunne man si; eller – litt annerledes sagt – skapte han en egen sone for kunsten hvor det ikke var makt som var viktig, men snarere selvoppgivelse og fellesskap. For det er jo mulig å tenke seg at mannen selv ble like forhekset som dem han spilte for. Jeg kommer tilbake til denne tvetydigheten.

Eurydike er kvinnen han elsker. Men historien utvikler seg tragisk, siden hun blir bitt av en slange på bryllupsdagen og dør. Men Orfeus får mulighet til å få henne tilbake fra Hades – dødsriket – når han spiller sin vakre musikk. Musikken som tidligere var uttrykk for liv og glede kanaliserer nå sorg – men også sorgmusikken er så sterk at den demonterer grensene for hva som er mulig. Når Orfeus spiller i underverdenen (Hades) for å få Eurydike tilbake, blir selv de ellers så strenge dødsgudene, Hades og Persefone, så rørt at de tillater Eurydike å følge ham tilbake til de levendes verden. Betingelsen er at han ikke skal se seg tilbake – se på henne – når hun følger ham ut fra Hades. Ikke før de er ute i solen igjen kan han snu seg. Men han kan ikke vente og snur seg, og da brytes fortryllelsen. Hun trekkes tilbake til dødsrikets mørke, og Orfeus er overlatt til seg selv, og nå er sorgen så overmannende at han ikke lenger kan spille musikk, og dermed har han også mistet sin evne til å utfordre de grensene som vanligvis deler opp virkeligheten. Grip formulerer hele fortellingen kontant flere steder, som her: