157. utgåve | 21. august 2025 | BOKMELDING
Glemselens ingredienser
Pauli Tapio overbeviser med sin modenhet og integritet.
AV ESPEN GRØNLIE
DIKT
Pauli Tapio
Tom, stor og nattlig. Klager
Gjendiktet av Morten Abildsnes
72 sider
House of Foundation, 2025
Pauli Tapio overbeviser med sin modenhet og integritet.
DIKT
Pauli Tapio
Tom, stor og nattlig. Klager
Gjendiktet av Morten Abildsnes
72 sider
House of Foundation, 2025
AV ESPEN GRØNLIE
Den andre diktboka til Pauli Tapio, utgitt på finsk i 2021, er nå utgitt på norsk. Jeg møter den med store forventninger. Det skyldes at debutboka til den nord-finske poeten, utgitt i 2017, sto ut i mengden av vår tids poesiutgivelser. Spurvene og tiden, het den på norsk. Både den og årets bok er gjendiktet av Morten Abildsnes.
Allerede den første linja i debutboka var det noe eget med:
Dette er et dagboksnotat fra tiden da jorden gikk rundt sola.
I denne formuleringen er det som om tiden står og dirrer. Noe slikt fornemmer i hvert fall jeg. Denne dype tidsfølelsen – oseanisk og svimlende – preger også boka som i år har kommet på norsk, Tom, stor og nattlig. Ja, nå er det som om forholdet til fortiden utgjør selve nerven i diktene.
Diktene i Tom, stor og nattlig beveger seg fra Mesopotamia i urtiden til London i nåtid, helt fra sumerisk kunst, diktning og mytologi fram til avisa The Guardians reportasjeserie om britisk samfunnsliv kalt Anywhere but Westminster. Disse sprangene i tid oppmuntrer oss lesere til å tenke over hva som er likt og ulikt i arkaisk og moderne tid. Eller rett og slett til å spørre oss om forskjellen kanskje ikke er så stor. At pomp og prakt og makt er og blir av samme art?
Hvordan vi nå enn stiller oss til denne sammenstillingen av tidsnivåer i Tapios dikt, er den motivert av at en slik sammenstilling så å si allerede finnes. Nemlig i British Museum, der en hel sal er viet relieffserien kjent som «Aššurbanipals løvejakt». Den er datert til 600-tallet f.v.t. og ble fraktet til London midt på 1800-tallet, da den ble oppdaget under utgravningen av det assyriske palasset i byen Ninive, nær Mosul i dagens Irak. I Tapios bok blir det flere steder henvist til stelen, altså substantivet «stele» i bestemt form entall. Ordet har gresk opphav og betegner en steinplate med innskrift eller, som her, prydet med inngraveringer. Blant annet av «en sulten løve» som «sover ved foten av byportene», som det heter i Tapios bok. De assyriske løvene befolker boka: de er truet eller truende, og ikke minst «skåret ut i stein».
Alle kulturer har sin propaganda. De assyriske relieffene som gjengir løvejakten eller løveslakten forteller om mennesker som har evnet å vinne kontroll over omgivelsene. Tapio skriver:
Dere forstår det vel: Løven må skjelve foran oss,
løven må trygle om nåde
Det finnes ikke noen likhet for løven, men kanskje likevel likhet for loven? Men ikke mer likhet enn at løvejakten hos assyrerne var en aktivitet forbeholdt de kongelige. Denne informasjonen kan i seg selv gjøre noe med vår forståelse av det fascinerende kunstverket, nemlig at vi begynner å forstå det ut fra den samfunnsmessige sammenhengen hvor det inngikk. Sagt på en annen måte: «Aššurbanipals løvejakt» var sin tids propaganda. Og kanskje er det nettopp dette som gjør at Tapio i sin bok spiller på det kjente utsagnet fra profeten Jesaja i Det gamle testamentet om å smi om sverdene så de ikke blir redskaper for krig, men i stedet ploger for bøndene, når han skriver: «Vi smir løvene om til plogjern.»
Sammenliknet med førsteboka til Tapio er denne utgivelsen mer som en enhet. Mer som ett langt dikt, om enn det er i seks deler, hver av dem innledet med et enkelt romertall. På tvers av inndelingen går mange av motivene igjen. Det dreier seg om grøfting av myrer, om bygging av tunneler i fjellet (det er nettopp en tunnel som på et tidspunkt omtales med det som også er bokas tittel: «tom, stor og nattlig»), om utviklingen av redskaper, maskiner og industri. Motivene blir gjentatt med stadige variasjoner. Store temaer antydes, slik som sivilisasjonsutvikling som sådan, eller forholdet mellom «natur og kultur», som det gjerne heter i dag.
Blant de tidligste kulturelle fenomenene vi kjenner til, og som vi ser spor av i de tidligste innskriftene fra Mesopotamia, er ikke bare skrifttegn, men også tegn for tall. Tall som sådan «finnes» kanskje i utgangspunktet, fra naturens side? Likevel er det å telle noe menneskelig. Antakelig talte man opprinnelig på fingrene, som det heter, men etter hvert ble tallrekken utviklet som et redskap så å si «utenfor» mennesket. Dette ordet, «tallrekken», dukker opp flere steder i Tapios bok: tallrekken vokser, heter det igjen og igjen, og de som vandrer langs bekken i den vide dalen «finner opp stadig nye tall»:
De ramser dem opp, de tenker.
De gjentar ikke, de fornyer.
Alt er ikke etterlikning. Iblant oppstår det noe nytt. Vi skaper, og dette vi skaper er det vi kaller kultur. Noe slikt er det som om Pauli Tapio sier.
Men diktene blir altså ikke værende i det arkaiske. De går videre til et historisk stadium der vi har både kraftverk og komfyrer, både lyskastere, kameraer og lydopptakere. «Mitt tveeggede kamera», skriver Tapio tankevekkende, før han legger til, paradoksalt: «og min lydopptaker smidd av elvedalens bronse». Gjendikteren kan opplyse om at det siste utsagnet er fra en passasje inspirert av en sumerisk tekst, der kong Shulgi, som hersket over byen Ur fra 2094 til 2046 f.v.t., «lovpriser seg selv».
Den lange historien om menneskeheten er full av variasjon, men også av fenomener på tvers av tid og sted, om enn de framtrer i stadig nye skikkelser. Skal vi klare å få grep om så store spørsmål som flere tusen års historie, kommer vi kanskje ikke utenom å se utviklingen som en veksling mellom gjentakelse og etterlikning på den ene siden, og avvik og genuine nyvinninger på den andre. Over tid mister nyvinningene nyhetsverdi, og blir gjenstand for nye kopier. På en slik bakgrunn er det i hvert fall jeg forstår Tapios omtale av fotografen som «ønsker å gjenta det som er nytt i deg».
På et tidspunkt framtrer sivilisasjonen kanskje nettopp som en «maskin som ikke lenger er funnet opp», for å bruke en av Tapios formuleringer. Da er det kan hende en kilde til erkjennelse hvis vi bestreber oss på å se for oss all teknologi, også den mest moderne, som avarter av primitive redskaper.
Fotografier og lydopptak er tegn for noe virkelig, slik skrifttegn er det. Men nettopp at de er tegn for noe annet, må vel innebære at de ikke er virkeligheten i seg selv?
Du hører på et lydopptak.
Hva er et bilde?
Ikke dagens glød.
Hva er et lydopptak?
Ikke nattergalens sang.
I vår tid kan vi, slik det heter i femte del av Tapios bok, åpne Googles kart i nettleseren og vandre åndsfraværende i gatene i Malindi, i Savar Upazila og i Federalsburg i Maryland. I dette virtuelle universet står vi i fare for å miste sansen for forskjellen mellom den virkelige verden og gjengivelsen av den. Men hvis vi klarer å tenke at moderne teknologi for å ta bilder og ta opp lyd ikke er vesensforskjellig fra tidligere tiders virkelighetsgjengivelser, slik som skrifttegn og relieffer, blir det kanskje tydeligere for oss at dette stadig dreier seg, slik Tapio sier, om «skapninger og dobbeltgjengere», om «glemselens ingredienser», om å oppbevare og katalogisere observasjoner slik at det blir mulig for menneskene både å kunne glemme og gjenta seg selv, mens «tallrekken vokser».
La meg sitere to litt lengre passasjer. Først fem linjer fra midt i bokas andre del:
Dere tar opp alt, men dere hører ikke på opptakene.
Dere har hukommelsen full av fotografier, men dere fotograferer likevel mer.
Prøvelageret flommer over sine bredder. Hvem skal inventere det?
Hvem skal katalogisere bergets klanger og den uslokkelige lengselen,
hvem skal flytte jungelens skygger og sommerengens planter inn i en støvfri monter?
Her viser Tapio seg som en som både evner å begrense seg, slik at motivene knyttet til lyd- og bildeopptak og lagringer av disse fastholdes, samtidig som han i slutten av sitatet slipper litt taket, lar sin dikteriske evne overta og sende oss inn i en viltvoksende beskrivelse som likevel forblir konkret. Herlig.
Og så fem linjer fra slutten av fjerde del:
Av alle fotografenes alle fotografier
har vi lagret en etterlikning:
Originalen får dø og formuldes,
for av jord er originalen kommet
og til jord skal den atter bli.
Denne passasjen er enklere, og tankevekkende. Men den peker også på en mulig svakhet ved boka, nemlig at den litt for ofte slår seg til tåls med enkle lån fra arkaisk poesi, fra den tiden da poesien sto tett på ritualet eller liturgien. En linje som dette: «De sier: Det som er tomt i oss, er nå fullt», blir litt lettvint i mine ører.
Andre ganger står Tapios dikt tett på jeremiaden, noe som blir antydet ved at diktene i boka er sjangerbetegnet som «klager». Mer generelt slekter toneleiet på profetien som form: «Stans og se hvor dere er på vei, / ta lærdom av forgangne tider.» Dette er en type utsagn vi kjenner fra profetene i Bibelen, og ganske riktig, gjendikteren kan i en note til slutt i boka opplyse om at Tapio har basert seg på ulike finske bibeloversettelser, og han selv ulike norske i gjendiktningen. Men der de gammeltestamentlige profetenes tale må forstås som visjonære forsøk på å vekke folk i omgivelsene, eller til og med som desperate skrik, framstår disse utsagnene slik de står i denne boka mest som klisjeer, som noe temmet, ufarlig og kanskje helst kuriøst. Det kan godt være at dette er noe poeten gjør bevisst, muligens for å illustrere hvordan vår tids språk er preget av overdreven tro på et nøkternt og saklig toneleie. Men selv synes jeg ikke disse innslagene er så veldig spennende.
Når det er sagt, er Tom, stor og nattlig en bok som engasjerer meg mer enn de aller fleste utgivelser innenfor samtidspoesien. Med sin myndige tone slår boka meg som skrevet av en poet med en særegen vilje til å finne egne innganger til store temaer. Det er modig å ta i så store spørsmål som Pauli Tapio gjør her. Den finske poeten overbeviser meg med sin modenhet og integritet. Til syvende og sist tar jeg meg i å lure på om det er jeg som ikke helt forstår hva han vil med det bibelinfluerte språket, slik jeg heller ikke helt forstår hvor han vil med flere av hentydningene til gammel og ny tid. Da fungerer boka. Fordi den ikke er en bok jeg innbiller meg at jeg kunne redigert og gjort bedre. At det kanskje heller er jeg som må vende tilbake til den å forstå den bedre, slik den er. Det er en bok som framstår helt ferdig, helt fullført. Ingenting å trekke fra, ingenting å legge til. Da er det genuin poesi.
Espen Grønlie, f. 1978, har doktorgrad i litteratur. Han er frilans litteraturkritiker.
