189. utgåve | 30. april 2026 | BOKMELDING
Felleskapslengselen i denne boka er et spørsmål om å bryte ut av den individualistiske isolasjonen i språket – ut i byen, ut i parkene, ut i den nære naturen der det også er mennesker.
AV FREDDY FJELLHEIM
DIKT
Eira Søyseth
Fellesskapsmonsteret
91 s.
Cappelen Damm 2026
Felleskapslengselen i denne boka er et spørsmål om å bryte ut av den individualistiske isolasjonen i språket – ut i byen, ut i parkene, ut i den nære naturen der det også er mennesker.
DIKT
Eira Søyseth
Fellesskapsmonsteret
91 s.
Cappelen Damm 2026
AV FREDDY FJELLHEIM
Eira Søyseth er en frimodig poet, født og bosatt i Bergen. Hennes andrebok har fått en tittel som kunne minne om en liten genistrek, Fellesskapsmonsteret. Hva i all verden er det? Det er noe som både styrkes og dyrkes i poeten, leser jeg, og «verden er et monster». Titteldiktet vakler under tyngden av en sånn verden, men mon ikke Søyseth deler et dikt hun har skrevet til seg selv og dem som skriver. Og den som leser. «kom deg inn i rytmen /se på alle rundt deg», lyder oppfordringen. «planter noen frø til», står det også. Jeg tror kanskje poeten vil være frøbærer heller enn støvbærer.
Første lesning fra min side ble digital, i påvente av sein boklevering fra forlaget. Jeg oppdager ett og annet bra dikt og for så vidt en fin disposisjon av stoffet, men blir ikke revet med eller overtalt til å lese langsomt. Diktene virker spinkle i den grafiske formen og gir ingen motstand i skrollingens blikksprang.
Når papirutgaven omsider foreligger, skjer det jeg ofte erfarer, men ikke så eklatant som her. En rekke dikt trer frem fra forløpet og gjør krav på oppmerksomhet. Diktsamlingen er åpenbart ikke bare en poetisk utforskning av jeg og vi og fellesskapets former og funksjoner, men det er også en glødende kamp for «poesi til folket». I farta kommer jeg bare på Ilya Kaminsky med en like insisterende tro på poesiens avgjørende betydning i fellesskapene, og som fredsskapende språkarbeid blant barn og unge i det stadig mer krigsherjede Odessa.
Eira Søyseth er som vi skjønner temmelig langt unna en utkikkspost i elfenbenstårnet, men diktene hennes er til gjengjeld høyt og lavt på mange slags steder og plasser. Hun er heller ingen svoren hverdagsromantiker, selv om hun kjører undringspoetikk både i det smale og det brede. Hjemmesiden hennes forteller om en aktiv frilanser og forfatter som jobber med teater, oppdrag på poesieventer og skriver essays. Hennes gjendiktninger av Mette Moestrups poesi har vunnet behørig kritikerros.
I programdiktet «Logrende hund» som innleder samlingen gir hun beskjed om at leseren skal inngå i et ritual. Hunden og logringa dukker rituelt nok opp senere i samlingen, men først rene instruksjoner som nærmer seg innvielser. «Du må skape plass / i nervesystemet / for creative flow // kroppen må føle seg trygg», er den kontante beskjeden. Undringen krever tilstedeværelse og øvelse:
…
flett hendene
bak hodet
og nå
mens du sitter
avslappet
kjenne strekken
mellom skulderbladene der det kan være ømt
se til høyre
kun med øynene
se til høyre
se til høyre
frem til du kjenner et gjesp
dette er et godt tegn
Psykomotorisk sett kan denne rituelle klargjøringen av poesileseren samtidig assosieres med poesiens opphav i heksameter og rytmiske fellesskap. Sapfos fragmenter minner oss på lyren som ledsager i språket. Fra urfolks poesi vet vi at dikt først og fremst er et muntlig fenomen og kan åpenbares både med trommer, dans og bål. For oss som arbeider med å innlemme lyrikken i liturgi og offentlige prosesjoner, er det innlysende at dikterordene da får et mer naturlig fellesskap enn den cerebrale formen som poesien har underordnet seg i mange land. Jeg kaller dette kollektivt lyriske for naturlesning, dvs. en mentalkroppslig bevegelsesmåte der alle sanser blir aktiverte, som når vi ferdes i utmark og villmark, på fjellet og ved sjøen. Tolkningen av naturens tegn skaper poesien i våre hjerter, for der skjer også kroppens mentalfysiske bevegelsesimitasjoner, underveis til et spørrende språk. Ved å skrive poesien inn i naturfellesskapet blir kontrastene sterkere, inntrykkene dypere og sammenhengende både mer gåtefulle og undringsverdige.
Diktene til Søyseth, som er enkle å lese, tilhører hele tiden sammenhenger som er komplekse å forstå. Erkjennelseskraften tror jeg kommer fra poetens musiske komposisjon av diktsamlingen. Den baserer seg på en spørremåte og en serie med spørsmål som får innlede mange av diktene. Forløpet blir slik energ(et)isk og intenst. Krigenes og miljøsammenbruddenes svarte natt krever kanskje et sterkt livstegn fra oss alle, og Søyseth kan spørre med Hafez´«Hvordan kan dikt flyte fra sorgtungt hjerte» og selv svare:
…
vi venter på våren
vi venter på at syklusene
går i gang igjen
vi venter på
å bety noe
Sjelden så jeg tidsdiagnosen og nummenheten få en mer treffende beskrivelse. Hendelsene som herjer med sansene våre, med tankene og følelsene, via algoritmene og den kunstige intelligensen, får mange til å kjenne seg nettopp avmektige og betydningsløse. Denne poeten tar i tu med disse sosiomentale prøvelsene og leter aktivt etter fellesskapets sanse- og synsmåter.
…
jeg blir så ør
føler meg så forbundet
selv når lindetrærne
er plantet i en park
med det individuelles
logikk
for å bli store
ser jeg fellesskap overalt
Det er inspirerende å lese hvordan Eira Søyseth evner å undersøke og antyde betydningen av og relasjonene mellom jeg, du og vi, bl.a. i et dikt om Martin Buber. Mon ikke det lyriske jeget gjennom hennes poetikk aspirerer til et elevert modenhetsnivå, for hun klarer mesterstykket å formulere de mest sårbare, private spørremåtene, som ved første øyekast kan virke både overflatiske og selvsagte, men som viser seg å være undrende og skjelvende klare for et vi-pronomen der alt henger sammen med alt. Felleskapslengselen i denne boka er et spørsmål om å bryte ut av den individualistiske isolasjonen i språket – ut i byen, ut i parkene, ut i den nære naturen der det også er mennesker. I dette kroppslige utbruddet vokser det håp:
…
jeg trodde jeg
skulle skrive
om håp
jeg som en logrende hund
når naboene over gangen
banker på
for å låne brunt sukker
jeg som en logrende hund
når vi alle sammen
klapper for en poet
som akkurat har lest
jeg som en logrende hund
på REMA 1000 Kalmarhuset
jeg som en logrende hund
på en uteservering
med folk jeg er glad i
det er ennå varmt i lufta
jeg som en logrende hund
i en fyllepennbutikk
eller når jeg snakker
med noen som også
liker fyllepenner
håp i hender
håp hender
Fellesskap og håp. Jan Erik Volds livslange og hengivne arbeid med den lyriske fremførelsen, i samarbeid med musikere, har banet veien for den lyrikken Søyseth og noen få andre viderefører, også tematisk sett. Andre forfattere har danset til dikt. Humoren er aldri langt unna i denne boka, og hverdagene får skinne gjennom skråblikk som dette:
SANSER
Hva er det
som kommer ut av munnen
håp
og hva ser jeg?
en rosinbolle, kompakt
opp ned på asfalten
den ser overraskende
robust
ut
en brokkoli i
et kommunalt
blomsterbed
Flere av diktene i Fellesskapsmonsteret har vært trykket tidligere og fremført ved ulike anledninger. Utmerket at slike bestillingsverk lot seg innpasse i et fellesskap av tekster. På godt georgjohannesisk vis er tekstveven furnert med sitater fra en stjernerekke av forfattere, band, poeter og journalister som Rebecca Solnit, Juliana Spahr, Claudia Rankine, ikke å forglemme Tekstens førsteelsker, Roland Barthes.
Eira Søyseth har skrevet en ode til håpet og gleden, uten å undertrykke indre og ytre kav og motsetninger. Boka er av det slaget som kan få landets litteraturhus og festivaler til å kaste seg på telefonen og bestille fremførelser av diktene. Jeg ser ikke bort i fra at denne poeten kan vise seg å være sin generasjons poesistemme i mødrelandet.
FREDDY FJELLHEIM f. 1957 i Fredrikstad. Forfatter, kritiker og ansvarlig redaktør for Forfatternes klimaaksjon. Han er også leder for festivalen Poesi i Grenseland.
Nyheitsbrevet er gratis og kjem kvar veke.
Nyheitsbrevet er gratis og kjem kvar veke.