Eira Søyseth er en frimodig poet, født og bosatt i Bergen. Hennes andrebok har fått en tittel som kunne minne om en liten genistrek, Fellesskapsmonsteret. Hva i all verden er det? Det er noe som både styrkes og dyrkes i poeten, leser jeg, og «verden er et monster». Titteldiktet vakler under tyngden av en sånn verden, men mon ikke Søyseth deler et dikt hun har skrevet til seg selv og dem som skriver. Og den som leser. «kom deg inn i rytmen /se på alle rundt deg», lyder oppfordringen. «planter noen frø til», står det også. Jeg tror kanskje poeten vil være frøbærer heller enn støvbærer.

Første lesning fra min side ble digital, i påvente av sein boklevering fra forlaget. Jeg oppdager ett og annet bra dikt og for så vidt en fin disposisjon av stoffet, men blir ikke revet med eller overtalt til å lese langsomt. Diktene virker spinkle i den grafiske formen og gir ingen motstand i skrollingens blikksprang.

Når papirutgaven omsider foreligger, skjer det jeg ofte erfarer, men ikke så eklatant som her. En rekke dikt trer frem fra forløpet og gjør krav på oppmerksomhet. Diktsamlingen er åpenbart ikke bare en poetisk utforskning av jeg og vi og fellesskapets former og funksjoner, men det er også en glødende kamp for «poesi til folket». I farta kommer jeg bare på Ilya Kaminsky med en like insisterende tro på poesiens avgjørende betydning i fellesskapene, og som fredsskapende språkarbeid blant barn og unge i det stadig mer krigsherjede Odessa.

Eira Søyseth er som vi skjønner temmelig langt unna en utkikkspost i elfenbenstårnet, men diktene hennes er til gjengjeld høyt og lavt på mange slags steder og plasser. Hun er heller ingen svoren hverdagsromantiker, selv om hun kjører undringspoetikk både i det smale og det brede. Hjemmesiden hennes forteller om en aktiv frilanser og forfatter som jobber med teater, oppdrag på poesieventer og skriver essays. Hennes gjendiktninger av Mette Moestrups poesi har vunnet behørig kritikerros.

I programdiktet «Logrende hund» som innleder samlingen gir hun beskjed om at leseren skal inngå i et ritual. Hunden og logringa dukker rituelt nok opp senere i samlingen, men først rene instruksjoner som nærmer seg innvielser. «Du må skape plass / i nervesystemet / for creative flow // kroppen må føle seg trygg», er den kontante beskjeden. Undringen krever tilstedeværelse og øvelse: